Mitt navn er Henriette Vasstrand
Det siste året har jeg laget en dokumentarserie -
- om mennesker som sliter med ting jeg selv har slitt med
Rus og selvforakt
Jeg visste det ville bli vanskelig
Men det ble mye verre enn jeg hadde forestilt meg
undefined
Dette er historien min om hvordan dokumentaren ble til -
- og hvordan det nesten tok knekken på meg

Prosjekt Krigerhjerte

Prosjekt Krigerhjerte

En gang i januar 2019 gikk jeg en tur rundt Mosvatnet i Stavanger sammen med Eirik Gjesdal, som jobber i NRK.

Han spurte om jeg ville være med på å lage en dokumentarserie.

Jeg ble overrasket. For jeg jobber ikke i NRK, og jeg kan fryktelig lite om hvordan man lager en dokumentar.

Den eneste erfaringen jeg hadde, var at Eirik året før hadde laget en TV-dokumentar om mitt liv. Det var sånn vi ble kjent.

I «Overleverne» fortalte jeg historien min, som handler om rus, selvforakt, voldtekt og selvmordsforsøk. Men også om mestring, kjærlighet og gode hjelpere. En historie jeg valgte å stå åpent frem med, i håp om at den kunne hjelpe andre der ute.

Nå hadde Eirik altså fått en ny idé. Han ville at jeg skulle være programleder i en dokumentarserie om mennesker med rusproblem.

Han ville jeg skulle møte folk som var der jeg selv hadde vært. Men som har et ærlig ønske om å komme seg videre. Med min støtte.

Jeg ble usikker.

Min historie

For historien Eirik hadde fortalt om meg hadde en slags slutt.

Jeg lærte å bli glad i meg selv, jeg klarte å sette meg mål og finne en mening i livet. Jeg ble til og med norgesmester i boksing. Det er helt sant!

Henriette Vasstrand

I dokumentaren «Overleverne» handlet det om hvordan jeg til slutt klarte å vinne NM-gull i boksing etter et destruktivt liv med rus og slåssing.

Nå ble jeg spurt om å møte folk som stod midt i kaoset. Uten noen garanti om en vei ut. Heller ingen garanti for at jeg kunne hjelpe dem.

Ville jeg dra sårbare mennesker inn i en slik TV-produksjon? Ville jeg dra meg selv inn i dette?

Svaret ble ja. Men på én betingelse.

Det måtte være ekte.

Eirik hjelper meg med å sette opp et «Confession Cam»

Regissør Eirik Gjesdal hjelper meg med å rigge opp et kamera på soverommet mitt. Kameraet skulle jeg bruke til å filme meg selv.

Opptak i Stavanger sentrum.

Fotograf Stian Skjerping følger etter meg i Stavanger sentrum.

Fotografen og meg.

Fotografen måtte ha mange ulike bilder av meg.

Jeg tror jeg kan hjelpe

På vei til første opptaksdag raste tankene gjennom hodet mitt.

Jeg var skikkelig spent.

Snart skulle jeg møte Chantal og Werner. Det var dem jeg skulle følge. Jeg både gledet og gruet meg.

Det jeg heldigvis ikke visste noe om der jeg satt i bilen, var hvor dypt involvert jeg snart kom til å bli i livene deres.

At jeg gjennom forholdet mitt med dem kom til å kjenne på følelser jeg ikke har kjent på siden jeg selv ruset meg. Jeg hadde absolutt ingen anelse om hva dette prosjektet kom til å koste meg.

Hadde jeg visst det, hadde jeg nok stoppet bilen.

«Vi har en psykolog du kan snakke med» hadde Eirik sagt.

Jeg sa at jeg ikke trengte noen psykolog.

For selv om historiene til menneskene jeg skulle møte ikke er hverdagskost, så er de jo på en måte det likevel.

De utspiller seg rundt oss hele tiden.

Ta for eksempel Chantal. Som jeg var på vei for å møte akkurat nå.

En tilsynelatende helt vanlig ung jente om du ser henne på gaten.

Eller ikke helt vanlig.

Hun er en sånn du legger merke til og tenker «Shit! Fet stil!»

Men egentlig. Chantal takler ikke sine egne følelser.

Eller, hun takler dem med alkohol. Mye alkohol. Og så blacker hun ut og gjør dumme ting. Og så våkner hun opp med kjempeangst. Og så må hun drikke for å døyve den og.

Chantal

Chantal ser skikkelig kul ut.

Foto: Privat

En rusmisbruker er et menneske som er i krig med seg selv. I krig med sine egne følelser.

Slik som jeg en gang var.

Nettopp derfor tenkte jeg at jeg kunne takle dette bra uten psykolog. Jeg er en som forstår.

Og dersom jeg fikk til en åpen samtale, kunne jeg kanskje til og med være til hjelp. Det kjente jeg meg egentlig ganske trygg på.

Det som handlet om TV var det verre med. Her var jeg en noob.

Selv om Eirik hadde laget en dokumentar om meg tidligere, visste jeg lite om hva det ville si å være på produksjonssiden.

Og jeg visste ingenting om hvordan det ville påvirke møtene mine med dem jeg skulle følge.

Det umiddelbare båndet

Møtet med Chantal gikk over all forventning.

Hun er en nydelig jente med masse kraft.

Chantal

Chantal er en jente som er glad i livet og som har en indre glød og varme som alle som treffer henne kan kjenne.

Foto: Øystein Otterdal / NRK

Jeg trodde det skulle bli vanskelig å få henne til å åpne seg, men der tok jeg helt feil.

Hun var åpen og delte av hele sitt hjerte. Vi delte med hverandre.

Det samme gjaldt Werner. Han møtte jeg noen dager senere på avrusningsklinikken i Stavanger.

Werner

Selv om han var sårbar, tok Werner meg imot med åpne armer.

Foto: Stian Skjerping / NRK

Werner og jeg hadde mye felles. Vi delte på mange måter samme sorg.

Vi har begge mistet foreldre, som tok veien ut av livet selv. Det er vanskelig for et barn å akseptere.

Werner er et følelsesmenneske med følehornene ute, akkurat som meg. Det kan være ganske intenst.

Tidligere endte det med slåssing og rus når jeg fanget opp negative følelser. Nå har jeg lært meg forsvarsmekanismer. Det har ikke Werner.

Mens filmteamet dokumenterte, møtte jeg Werner og Chantal flere ganger i måneden. Vi hadde lange samtaler.

Det var som om jeg møtte meg selv igjen i dem.

Hver eneste gang.

For selv om vi er ulike, så kjente jeg meg igjen i valgene de tok for seg selv.

Kampen de kjempet inni seg, mot seg selv.

Stemmen som sier at du ikke er god nok. At du ikke får det til. At ingen er glad i deg, samme hva du gjør. Tanken om at du like godt kan drite i alt. De destruktive tankene som jeg en gang ikke klarte å håndtere, som de sliter med å håndtere nå. Krigen inni dem.

Vi fikk et helt spesielt bånd. Vi snakket på et dypere plan. For når du har en følelse av å ikke passe inn i verden, føles det godt å snakke med noen som forstår. Man slipper å forsvare at en føler det en føler.

Selv om båndet vi knyttet ble sterkere og sterkere, hadde det også en skyggeside.

Noe av det som var vanskelig var settingen vi møttes i.

For alt det som skjedde mellom oss var sant og ekte, men likevel planlagte hendelser.

Hva er ekte?

Å forholde seg til manus og regi når stundene på settet var så sårbare ble veldig utfordrende. Filmkameraet og menneskene rundt virket så forstyrrende i situasjoner der jeg snakket åpent og fortrolig med sårbare sjeler.

Jeg prøvde å stenge alt sammen ute når vi filmet. Men det gikk ikke.

Som da Werner nettopp hadde fått vite at barndomskompisen hans var død. Han var stille. Det var sent på kvelden.

Følelsene og tankene rev og slet i ham.

Følelser og tanker han vanligvis ville angrepet med rus.

Jeg kjente jeg hadde behov for å snakke med ham om det som foregikk inni ham. Jeg åpnet forsiktig opp, og merket at jeg var i ferd med å nå gjennom.

Så avbrøt Eirik oss. Han ville vi skulle skifte samtaleemne.

Werner forsvant inn i seg selv.

Jeg kjente på sinne.

De hadde tråkket over Werner sine grenser. Mine grenser.

Jeg følte ikke de hadde tillit til meg og alt det som skjedde mellom Werner og meg. Jeg følte meg alene. Som om jeg var der i følelsene, mens filmteamet bare var i historien og i det tekniske. Vi var på en måte på to forskjellige planeter.

Slike situasjoner skjedde mer enn en gang.

Og når jeg kom hjem. Da kvernet tankene. Jeg lå og grublet til langt på natt.

Dette skulle jo være ekte. Men for at noe skal være ekte mellom to mennesker så må det være en tillit der, en må åpne seg og en må gi noe av seg selv.

Det kan ikke fortsette

«Kan du telle til 10? Hva spiste du til frokost i dag» er sånne spørsmål fotografen kan stille deg når han skal teste lyden.

«Unnskyld, men jeg tror myggen falt av».

Og innimellom der så skal jeg få et menneske til å åpne den innerste porten i sjela.

Det føltes som om vi bare pumpet dem for det vi trengte. Og så: «Ha det. Sees om en måned».

Jeg følte meg i en umulig spagat.

Jeg måtte sette ned foten.

Det ble noen lange turer på stranden.

Jeg hadde aldri vært programleder før og Eirik hadde aldri hatt regi med en programleder før. Vi hadde bare startet dette filmprosjektet med en enighet om at det skulle være «ekte».

Nå føltes det ikke ekte lenger.

Etter at vi hadde pratet oss gjennom dette skrev Eirik ned et notat til seg selv på mobilen.

Hva ble jeg og Henriette enige om:

Hun åpner opp, jeg skjerper meg

Hun trenger litt mer følelse av når hun er på jobb og ikke

Når hun er foran kamera og hudløs så må ikke jeg forsvinne bak det tekniske. Jeg må møte henne der ute. Slik at hun kjenner at jeg forstår.

Det kjentes bedre nå. Jeg følte meg ikke helt alene lenger. Nå var det jeg som bestemte når samtalene var slutt. Nå var det jeg som bestemte når vi skulle skifte tema.

Det vonde

Samtidig skjedde det stadig ting i livene til Chantal og Werner, som gjorde sterke inntrykk. Og som satte rollen min som støttespiller på prøve.

For eksempel en dag jeg møtte Chantal. Hun virket rolig, men armene hennes fortalte en annen historie. Det var skorpe på sårene. Jeg var rolig. Konstruktiv.

Den kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg vet hvor vondt du må ha det inni deg for å gjøre noe sånt mot deg selv. Jeg har også arr på armene.

Krigerarr.

Tanken på at Chantal hadde hatt det så vondt. Alene.

Gradvis kjente jeg at det brygget opp til krig inni meg også. At når jeg lå og grublet om natten, så var det følelser fra fortiden jeg kjente på. Destruktive tanker. Kjipe følelser.

Jeg fikk aldri hente meg inn før jeg skulle gjøre neste dypdykk i meg selv. Jeg fikk på en måte ikke prosessere inntrykkene som møtene med Chantal og Werner ga meg.

Litt etter litt mistet jeg meg selv. Litt etter litt kom den gamle Henriette snikende tilbake.

Så toppet det seg.

Da alt raste sammen

Jeg våkner alltid tidlig. Det var søndag morgen. Jeg hadde fått en melding fra Werner. Nok en gang stod han ved en korsvei i livet sitt.

04. APR., 22:10

Werner:Sorry eg svikta deg!!!!
Werner:eg reiste fra behandlingen😭

05. APR., 07:05

Henriette:Neeei
Henriette:Werner
Henriette:Kan jeg treffe deg et sted? Når som helst? Nå?

Werner trengte hjelp.

Jeg satte meg i bilen og kjørte på måfå. Sendte meldinger. Kjørte videre og så etter ham.

Jeg burde kanskje ringt noen andre. Eirik, kanskje. Men jeg tenkte ikke på noe annet enn å finne Werner. Tidlig om morgenen.

Jeg skulle sikkert ha informert noen. Men dette var krise, helt på ekte og uten manus.

Werner trengte et medmenneske. Han trengte meg.

Da jeg fikk tak i han var han på en bensinstasjon på Bryne. Han var fortvilet. Og ruset. Og lei seg. Og han skammet seg. Han kjente på hele registeret av kjipe følelser om seg selv. Han var i krigen. Og alt han ville, var å ruse seg enda mer.

Vi satte oss i bilen min.

Jeg kjente han var mottagelig for meg, for han ville egentlig ikke ruse seg igjen. Men det hadde vært for vanskelig.

Jeg prøvde å trøste ham. Jeg prøvde å være der for ham. Jeg ringte søsteren hans, institusjonen hans, avrusningssenteret, legevakten. Jeg er et følelsesmenneske, men nå følte jeg meg rolig. Som om jeg hadde superkrefter.

Og til slutt fikk jeg Werner inn på avrusning.

Jeg kollapset i sengen da jeg kom hjem.

Da jeg våknet hadde jeg masse ubesvarte anrop fra regissøren. Jeg ringte ikke tilbake.

Nå følte jeg meg ikke rolig.

Jeg innså nå hvor dypt involvert jeg hadde blitt i dette prosjektet.

Jeg ønsker jo å være der for dem jeg er glad i. Nå fikk jeg en følelse av at disse tilsynelatende gode kvalitetene også var blitt min last.

For meg var det stort å få være en del av viktige hendelser i livene til Chantal og Werner. Jeg var der for dem, trygge Henriette. Men inni meg kjente jeg at gamle-Henriette tok mer og mer over.

Hun som var rastløs. Ble lett sint. Og som tvilte på om hun var verdt noe.

Jeg kjente samtidig på at selve dokumentarprosjektet var en grunn for dem til å bli rusfrie. Og at jeg måtte lykkes med mitt prosjekt, for at behandlingen deres skulle bli vellykket.

Det var et enormt ansvar, og det ble en plikt å stille opp.

Prosjektet tok mer og mer overhånd.

Til slutt ble det for mye.

Opptak jeg gjorde av meg selv da alt var i ferd med å toppe seg.

Hvem faen skal hjelpe hjelperne?

Han er som en far for meg. Stein er boksetreneren min. En tøffing.

Det er han jeg går til når ting er vanskelig. Nå satt vi to på en benk i skogen.

Solen hadde akkurat gått ned. Filmteamet var også der.

Jeg brøt sammen.

Han visste hva det handlet om. Han hadde vært i samme situasjon selv. Følt at han ikke strakk til.

«Hvem faen skal hjelpe hjelperne?» sa Stein.

Mens han holdt rundt meg.

Han sa jeg måtte snakke med noen.

Fotografen senket kamera. Regissøren så på meg.

«Jeg bestiller time hos psykologen i morgen.»

Terapi

Etter dette fulgte mange psykolog-samtaler.

Det vi snakket om forblir mellom psykologen min og meg. Men noe av det som var viktig var å få en følelse av at jeg ble ivaretatt.

Psykologen, filmteamet og jeg ble enige om at det måtte settes klare grenser mellom jobb og privatliv. Grenser jeg kunne forholde meg til.

Det var ikke noe jeg egentlig ville, men jeg innså at det var helt nødvendig.

Jeg skrev ned det vi kom fram til i et brev til Werner.

Jeg gruet meg så sinnssykt.

Til Werner,

fordi jeg blir og er følelsesmessig engasjert må jeg ta noen forholdsregler. Og jeg og Eirik har snakket om hvordan vi kan gjøre dette.

Fordi jeg må ha noe å forholde meg til må jeg vite når jeg er av og på prosjektet. Også fordi dette er jobben min, å være følelsesmessig engasjert, betyr det at for å ikke være på 24 timer syv dager i uken så er jeg fra nå bare kontaktbar mandag og tirsdag.

Dere kan ringe til meg med unntak. Viss det skulle skje et unntak må jeg vite hvem dere vil at jeg og Eirik skal kontakte for å skaffe hjelp. Det blir som en pårørendeliste viss du er på behandling eller institusjon. Da må jeg ha et telefonnummer jeg kan ringe.

Jeg kan ikke fysisk komme til dere, men ved unntak kan vi holde linjen på eventuelt telefon viss det trengs. Jeg blir bekymret og jeg blir glad i deg, og alle dere som har sagt dere villige til å være med meg på dette prosjektet.

Men det er litt av det som blir problemet mitt i hverdagen, når jeg blir så følelsesmessig engasjert og innblandet, og jeg makter ikke å være hjelper 24 timer i døgnet.

Utenom at dette med prosjektet og dette vi holder på med er en jobb, så vet jeg at vi alle har fått spesiell betydning for hverandre. Derfor må jeg ha disse grensene slik at jeg kan få pause til å bearbeide og lettere møte dere igjen og det jeg har og forholde meg til med NRK. Dette gjelder dem også så klart. Dette er rett og slett for at jeg skal klare å skille mellom privatliv og jobb til prosjektet er ferdig. Da kan vi styre livene våre som vi vil.

Håper du forstår.

Henriette.

Jeg var så redd for at Werner skulle føle at jeg sviktet han. At han skulle føle at han var problemet.

At det var hans feil.

Var det noe jeg ikke ville, så var det å miste prosjektet. Miste Chantal og miste Werner.

Heldigvis forstod han.

Veien videre

Nå måtte jeg lære meg å gi fra meg mer kontroll til regissøren. Det var spesielt utfordrende siden jeg ga så mye av meg selv, og følte et ansvar for dem som var med.

Men dette ansvaret følte jo også filmteamet på. Alt hvilte ikke på mine skuldrer. Vi jobbet faktisk mot samme mål.

Likevel var det ytterst nødvendig at jeg sa klart og tydelig ifra om hvilken effekt samtalene og møtene med Chantal og Werner hadde på meg.

Med denne nye tilnærmingen til prosjektet kunne jeg klare å gjennomføre det.

Prosjektet kunne fortsette.

Jeg snakker med Chantal mens kameraet går.
Fotografen filmer Werner
Chantal og fotografen.

I totalt sju måneder pågikk opptakene.

Nå er kameraene slått av, og har vært det en god stund.

Chantal har bodd nærmere ett år på kollektivet Floen utenfor Bergen. Hun har hatt to nye tilbakefall, men har kjempet seg tilbake. Vi har fortsatt kontakt.

Jeg har også kontakt med Werner, som er på behandlingssenteret Veksthuset. Han håper å få egen leilighet og jobb som gartner igjen. Også han har hatt tilbakefall.

Jeg har hatt oppturer og nedturer etterpå. Nå er jeg på en plass der alt virker uvirkelig. Jeg går fremdeles i terapi.

For meg er dette prosjektet så mye mer enn dokumentaren, som snart skal vises frem til tusenvis av ukjente mennesker.

Det var en epoke i livet mitt der jeg måtte prosessere ting på ny. Det var møter med dem som skal gå denne veien på sin egen måte.

Noen ganger vet jeg ikke hvordan ting blir, og dette prosjektet er noe av det jeg har vært mest usikker på.

Men når jeg nå ser gjennom dokumentaren så synes jeg vi har fått til å fortelle noe viktig.

At vi av og til trenger hjelp av andre til å bli minnet på kjærligheten som finnes inni oss. Dersom vi jobber med å bli glade i oss selv, så kan vi være bedre rustet til å møte utfordringer både fra utside- og innside-livene våre. At livet er skjørt, men at vi er sterkere sammen.

For meg er ikke dette klisjeer. Det er viktige sannheter.

Jeg tenker tilbake på jenta jeg en gang var. Det er trist å tenke på den lille jenta som ikke klarte å håndtere livet sitt. Og hvordan hun hadde det. Jeg vil ikke at noen skal gå gjennom slike ting alene.

Og derfor ville jeg heller aldri vært uten denne reisen.

Selv om verken veien eller fighten ender her.

Ikke for Chantal. Ikke for Werner. Og heller ikke for meg.