– Jeg hørte et voldsomt smell. Det var ganske kaotisk. Stoler, bord og ting raste rundt i kontrollrommet, og selv føk jeg i veggen.
39 år har gått, men minnene til Magne Sildelid er like sterke. 27. mars 1980 satte han sine bein på en plattform for første og siste gang. Plattformen bar navnet Alexander L. Kielland.
Sildelid er en av kildene i en fersk bok om Kielland-ulykka, skrevet av Aftenblad-journalist Tommas Torgersen Skretting.
Boka kaster nytt lys over tragedien som kostet 123 menneskeliv. Den åpner for at menneskelige feil kan ha vært medvirkende til ulykka.
Sildelid antyder nemlig at det skjedde flere feil under flyttingen av plattformen. Kielland ble flyttet bort fra Edda-plattformen når været ble for dårlig. Dette skjedde også ulykkesdagen.
Den offisielle norske granskingsrapporten sier at flyttingen gikk etter planen.
Sildelid har en annen versjon.
– Det var nok noe som ikke gikk som det skulle i kontrollrommet den dagen, sier han.
Stramme ankervaiere
Sildelid ble politiavhørt etter ulykka, men disse avhørene var i nesten 40 år klausulert i Riksarkivet. Først i april 2019 ble avhørene offentlige.
I avhørene sa Sildelid at bremsene på ankervaierne på den ene foten ble glemt løsnet under flyttingen.
Et annet vitne sier det ble ropt at ankervaierne var altfor stramme. Videre skal instrumentet som skulle vise spenningen på ankervaierne, ha vært defekt.
Spørsmålet er om ankervaierne da ga så stort trykk på D-leggen at den brakk av.
Granskingskommisjonen etter ulykka konkluderte med at konstruksjonsfeil var årsaken til at plattformen kantret og 123 mennesker mistet livet.
Forfatter Tommas Torgersen Skretting tror konstruksjonsfeil var den underliggende grunnen til ulykka, men at feilene under flyttingen kan ha utløst den.
– Jeg tror det er sannsynlig at det var det som ga nådestøtet, sier han.
– Hersket oljefeber
Hvis det stemmer at menneskelige og operasjonelle feil var medvirkende, kan det få konsekvenser:
– Det er flere kilder som sier at det vil få konsekvenser for erstatningsnivå og forsikringssaker og lignende, sier Torgersen Skretting.
Forfatteren understreker at han ikke mener at noen enkeltpersoner er ansvarlig for ulykka.
– De som arbeidet på Kielland var del av en annen kultur og en annen tid. Det hersket nærmest en oljefeber. Norske myndigheter økte takten i Nordsjøen voldsomt i disse årene, og mye tydet på at kontrollsystemene ikke hang med i svingene i det hele tatt, sier han.
– Ikke nok kraft
Torgeir Moan, som var teknisk sakkyndig i granskingskommisjonen etter Kielland-ulykken, ville ikke bidra til boka, og vil derfor heller ikke la seg intervjue av NRK.
Men han avviser at operasjonelle feil kan hatt betydning for forliset.
Overfor NRK fastslår Moan at stramme ankervaiere aldri kunne hatt nok kraft til å knekke D-leggen. Selv om de ble belastet til brudd ville påkjenningen fra vaierne på det staget (D-6) som fikk det første bruddet, vært svært liten. Dette er omtalt i granskingsrapporten, påpeker Moan.