En mann står med fulle bæreposer i hendene. Oppi dem er det frukt, grønnsaker og julemat, det vanlige rett før julaften. Han ser helt vanlig ut også, litt småstresset like før jul. Men nå står han og takker, igjen og igjen.
Folkene i køa foran Fattighuset kunne vært hvem som helst.
Foto: Arne Raanaas / NRKMaten og julegavene han har med hjem til barna er det eneste han har å gi. Han har fått dem gratis på Fattighuset i Oslo.
Reidun Berger har mange historier fra det stigmatiserte huset i bydelen Grønland.
De fattige er «folk flest»
Før kunne de dele ut mat til 35–40 personer på fredagene, nå er tallet oppi 500.
Hun prøver å beskrive de som kommer.
Det er ikke familier med skitne «Les Misérables-aktige» barn med hullete sko og bøtede klær som trenger litt ekstra hjelp i hverdagen eller til helga.
– Du, jeg vil nesten si at det er «folk flest» som kommer hit, og man kan ikke se det på folk lenger.
- Les også: Her bor de fattige i Norge
- Les også: Er det verre å bli født fattig enn å dø fattig?
Få vil snakke
Sammen med Oslo byarkiv prøver de nå å samle inn historier fra fattige i Oslo, men det er ikke lett.
– Det er den samme skammen som før. Det er sårt og vondt, spesielt for barna, sier hun.
Tidligere var det mye lettere å se hvem som var fattige ut ifra hvilke klær de hadde på seg. Bildet er tatt i 1925
Foto: Oslo Lysverker / Oslo byarkiv
Hos Provianteringsrådet på Grønland kunne folk få tak i såkalte 'fattiglapper' som kunne brukes til å kjøpe mat. Bilder er tatt i 1910.
Hun forklarer at det sitter veldig langt inne å fortelle at man ikke kan sende barna i bursdagsselskap fordi du ikke har råd til gave, eller at dropper å holde bursdagsselskap for sønnen din fordi han kan bli ertet for hvor lite han har.
– Vi vil hjelpe folk ut av en uønsket avhengighet av hjelp fra det offentlige, forteller hun.
Avhørte 200 000 fattige i Oslo
Byarkivet er på en måte byens hukommelse, men for at de som kommer etter oss er det viktig at vi dokumenterer samtida, sier Unn Hovdhaugen ved Byarkivet i Oslo.
Hun er prosjektleder for «Når endene ikke møtes – fattigdom før og nå», og prøver å finne folk som er villige til å fortelle om sin hverdag som fattig.
Fattigvesenet ble oppretta på 1700-tallet og det er gjort rundt 200 000 intervju av folk som mottok støtte på 18- og 1900-tallet. Arkivet er så unikt at det har havna i UNESCOs register over historiske dokumenter.
– De forklarer hvor de er vokst opp, og mange detaljer om livet sitt, sier Hovdhaugen.
I dag fins det ingen tilsvarende skildringer, så i tillegg til å dokumentere samtida ønsker Byarkivet å bruke materialet til å sammenligne hvordan det var å være fattig før i forhold til nå.
Daglig leder ved Fattighuset i Oslo, Reidun Berger, skjønner at det er vanskelig å snakke om livet som fattig.
Foto: Line Forsmo / NRKHverdagsfattigdom
Berger mener folk lukker øynene for folk som har lite å rutte med.
– Vi har problemer med å akseptere annerledeshet, særlig hvis det krever at vi må bistå litt, mener hun.
Regjeringa har estimert at det fins over 200 000 fattige i Norge.
De fleste har tak over hodet og mat på bordet. Men når familien har dårlig råd, kan det bety at et barn ikke får gå på SFO eller fotball, at en tenåring aldri kan dra på kino eller kafé med vennene sine, eller at de går glipp av noe så enkelt som å kjøpe en is på en varm sommerdag.
– Det er mangel på kunnskap og vilje til å spørre seg hvorfor folk er fattige. Det er et tiltagende klasseskille, sier hun.
- Les også: – Klassehatet har våknet igjen
- Les også: Klasseskillet merkes i barnehagen
