Thor Håkon Ramberg, ordfører i Rømskog i Østfold

Thor-Håkon Ramberg er den siste ordføreren i Rømskog. Fra nyttår forlater kommunen Østfold og går inn i Akershus-kommunen Aurskog-Høland, samtidig med at Østfold slås sammen med Akershus og blir Viken.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Nå skal Norges sykeste fylke dø

Et forsøk på å finne ut hvorfor det gikk galt med Østfold. Og om det finnes et liv etter døden.

– Vi er jævlig slitne, sier Tore Stubberud, filosof og forlagsmann fra Rakkestad.

Han snakker om østfoldingene. I 101 år har de kalt seg det. Nå er det slutt. Ved nyttår havner Østfold på historiens skraphaug.

Fylket som mange nordmenn forbinder med enfoldig dialekt og billig «røk» på svenskegrensa, blir til Viken. Sammen med naboen Akershus og den fjerne fetteren Buskerud.

Så hvordan er formen til fylket som nå skal dø?

Ikke all verden.

– Vi har produsert papir, barberblader og kjøleskap. Vi har slitt for å levere varene. Da er det ikke rart vi er slitne, sier Stubberud.

Selv om Østfold er et flatt fylke, rager det høyt på de fleste statistikker som handler om dårlig helse.

La oss se på hvor ille det er.

Hodepine, kreft og fyll

NRK har gått gjennom alle helsestatistikkene på fylkesnivå fra Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse.

Av 90 statistikker kommer Østfold dårligst ut i 32 av dem – over en tredjedel. Det neste fylket på lista er Telemark, som ligger på bunn i 15 av statistikkene.

Dette sliter østfoldingene med:

Østfoldingene har mest vondt i ryggen, mest hodepine og går mest til legen.
De trener minst, sover dårligst og drikker seg oftest full.
I tillegg er de mest deprimert, blir oftest pleietrengende og får oftest ondartet kreft.

Det eneste østfoldingene kommer godt ut på, er lave forekomster av astma og pollenallergi og at få blir utsatt for fritidsulykker.

– I fagmiljøet blir Østfold ofte omtalt som et krevende fylke, sier Petter Brelin, lege i Halden og tidligere leder for Norsk forening for allmennmedisin.

Brelin flyttet til Østfold på 90-tallet. Inntrykket var at han kom til et slitent fylke. Den eldre generasjonen var utslitt etter å ha jobbet i skogen, på jordet og i industrien. Han tror likevel ikke det forklarer helsesituasjonen til dagens generasjon.

– Jeg er usikker på hvor lenge en slik slitenhet sitter igjen. Det er mye mindre tungt, manuelt arbeid i dag. Men å være fattig, slår ut på helsa. Å ha dårlig utdannelse, slår også ut på helsa, sier han.

For å virkelig understreke hvor dårlig det står til: I over halvparten av statistikkene er Østfold blant de tre dårligste fylkene.

Østfoldingene er nemlig i toppsjiktet i røyking, undervekt, skadelig alkoholmisbruk, konsentrasjonsproblemer, dårlig hørsel og høyt blodtrykk.

Selv østfoldingene bygger opp under sitt dårlige rykte. Som når Stian «Staysman» Thorbjørnsen fra Fredrikstad forteller om hjemstedet:

Hvor gikk det galt?

Det er vanskelig å si. Men mye tyder på at det startet med Norges første fabrikk.

Startet å stemple inn

Tistafossen renner rolig nedover mot Halden sentrum. Langs elvebredden ligger det store, forlatte mursteinsbygninger. Her, like ved grensa til Sverige, importerte vi den industrielle revolusjonen til Norge i 1815.

24 år gamle Mads Wiel brukte sin avdøde fars penger til å starte en «Bomuldsfabrique». Inne jobbet mannlige arbeidere med å spinne tråd, mens kvinner og barn renset bomull.

Det var starten på industrieventyret i Norge – og skulle endre østfoldingene for alltid.

Arbeidere ved en fabrikk i Halden i tidsperioden 1890-1900.

Tistafossen i Halden åpnet opp for industrieventyret i Norge. Det er usikkert om disse arbeiderne jobbet ved Norges første fabrikk Halden Bomuldspinneri & Væveri eller om de jobbet ved jernverket Cathrineholm like i nærheten. Bildet er tatt i tidsrommet 1890-1900.

Foto: Olav Martin Peder Væring/Østfold fylkes billedarkiv

Mens vestlendingene drev eget småbruk i fjellsidene og nordlendingene hadde egen fiskebåt slik at de kunne skaffe mat til familien, begynte østfoldingene å stemple inn på de stadig flere fabrikkene som dukket opp utover 1800-tallet.

Dermed ble det forskjell på de høye herrer som eide fabrikkene og gutta på gølvet – et skille som aldri har blitt visket helt ut.

– Jeg hadde aldri opplevd et klassesamfunn før jeg flyttet til Østfold, sier Jo Ese, sosiolog og høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold.

Han står og studerer en gammel vevemaskin inne i den nedlagte fabrikken ved fossen. Ese flyttet fra Sogn og Fjordane for 14 år siden, et fylke som er kjent for industribygder som Årdal og Høyanger. Men han ble overrasket over hvor mye dypere arbeiderklassekulturen stakk i Østfold.

– Den sitter i veggene og bybildet på en helt annen måte enn i andre norske fylker, sier han.

Jo Ese, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold

Jo Ese er sunnfjording, men sier «vi» når han snakker om Østfold.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Ese tror det handler om arv. En industriarbeider fra Odda i Hordaland hadde kanskje en far som var industriarbeider og en farfar som var småbruker.

– Men en industriarbeider i Østfold har sannsynligvis hatt en far, farfar og oldefar som jobbet i industrien – kanskje også en tippoldefar, sier han.

Det skal noe til å bryte ut av en sånn rekke. Dermed taper østfoldingene i et samfunn der lang utdanning blir mer og mer verdsatt. Ese mener det er urettferdig.

– Østfoldinger er gode på andre ting, som for eksempel det klassiske arbeidersamholdet med tette fellesskap, mindre spisse albuer og en kultur der man ikke er redd for å ta i et tak. Fylket har kommet seg gjennom noen knallharde omstillinger de siste femti årene som jeg er usikker på hvordan andre fylker hadde taklet. Men vi får hele tiden høre at det ikke er verdt noe, sier han.

Han snakker syngende sunnfjording, men sier «vi» når han snakker om østfoldinger. Derfor blir han også støtt når folk snakker stygt om fylket.

– Av en eller annen grunn er det greit å rangere østfoldinger på et lavere nivå i Norge. Jeg er vant til at dialekten min er noe jeg skal være stolt av. Hadde noen sagt at Sunnfjord-dialekten er Norges styggeste, hadde jeg syntes det var helt horribelt. Men det er liksom greit når gjelder Østfold, sier Ese.

Når ble det greit å le av Østfold?

Vi skal ikke mer enn 50 år tilbake før det var utenkelig.

Før jordskjelvet

– Da jeg vokste opp, var Østfold en suksesshistorie i norsk sammenheng, sier Arve Negaard (70), pensjonert lektor ved Høgskolen i Østfold.

Negaard husker godt hvordan barndomshjemmet i Fredrikstad ofte var fylt av industritopper fra hele landet som var begeistret for fylket som produserte kjøleskap, lamper, sko, kofferter og skip. Faren var sjef for et mekanisk verksted i byen og gründerånden var stor.

– Østfold var motoren på gjenreisningen etter krigen, sier Negaard.

Fylket lå nemlig gunstig til fra naturens side. Jorda var enkel å dyrke, store elver ga overflod med kraft. Ingen store fjell og daler gjorde det enkelt å komme seg rundt.

Gammel vevstol i lokalene til Norges første fabrikk, Mads Wiels Bomuldsfabrique i Halden

En gammel vev fra Norges første fabrikk, Mads Wiels Bomuldsfabrique i Halden.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

I Halden var det full fres blant de 600 arbeiderne på bomullsfabrikken, til tross for at krigen hadde gjort det vanskelig å få tak i råvarer. Kvinnene som sto ved vevmaskinene tjente litt over én krone i timen.

– Fra statens side ble man etter hvert vant til at Østfold var med på å bygge ut velferdsstaten i andre deler av landet, sier Negaard.

– Men så kom jordskjelvet.

Ville hemme Oslofjorden-vekst

I 1960 skrev Norge under på EFTA-avtalen, en slags lett-versjon av det som seinere skulle bli EU. Dermed måtte norsk industri begynne å konkurrere med sør-europeiske fabrikker med andre lønns- og arbeidsvilkår.

Skogsindustrien begynte å slite. Tekstilindustrien likeså.

Bomullsfabrikken stengte dørene i 1971. Aftenposten ryddet forsiden. 350 ansatte mistet jobben. Det rådet en «dypt nedtrykt stemning» skrev avisen, og kommunalminister Oddvar Nordli lanserte et «Halden-prosjekt» for å stimulere til å starte nye bedrifter.

Men arbeidsplassene forsvant ikke bare ut av landet. Skipsverftene i Østfold måtte se på at oljeeventyret på Vestlandet ga kollegene store kontrakter mens de selv styrte mot nedleggelse.

Negaard mener denne forskyvingen av arbeidsplasser var noe Nordli og resten av regjeringen ønsket.

– Det var en villet politikk fra staten å bygge ned Oslofjorden og bygge opp Vestlandet, sier Negaard, som møtte Oddvar Nordli flere år senere.

– Han startet med å be om unnskyldning for at statens politikk hadde gått knallhardt utover Østfold, sier han.

Fredrikstad Mekaniske Verksted

Fredrikstad Mekaniske Verksted var et av Norges største skipsverft fram til det ble lagt ned i 1988. På det meste jobbet 2.500 mennesker der. Nå er kranene symbol på gammel storhet.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Negaard mener at staten ikke har gjort mye siden for å skaffe Østfold arbeidsplasser. Han viser til hvordan staten stilte opp med milliarder til vestlandsfylker da flere mistet jobben fordi oljeprisen sank.

– Det til tross for at sysselsettingen i Østfold i mange år har ligget lavere enn i Rogaland. Vi er opptatt av distrikter her i Norge, men da må avstanden til Oslo være stor, sier Negaard.

Et dystert bilde

Kanskje var det EFTA. Kanskje var det politikk. Det er vanskelig å si.

Men det som er helt sikkert, er at det på slutten av 1980-tallet begynte å komme rapporter som pekte på østfoldingenes lave utdannelse, høye trygdeandel og store bruk av beroligende medisiner.

Fylkeskommunen oppsummerte tallene og innrømmet at de ga «et relativt dystert bilde av fylket». Hovedinntrykket var at Østfold hadde «betydelige større sosiale problemer enn det som er vanlig ellers i landet.»

Varsellampene begynte å blinke.

– På begynnelsen av 90-tallet gikk det opp for politikerne at Østfold lå på topp på alle statistikker man helst ikke ville toppe, sier nylig avgått folkehelsesjef Knut-Johan Rognlien i Østfold fylkeskommune.

Han har arbeidet med folkehelse i Østfold siden 1997. I løpet av den tiden har folkehelsetanken spredt seg fra prøvefylket Østfold til resten av landets fylker. Men Rognlien mener de hele tiden har jobbet i motvind.

– I alle de årene jeg har jobbet med folkehelse, har jeg aldri hørt en statsminister, kommunalminister eller helseminister være opptatt av Østfolds problemer, sier han.

Men nå har vi sittet altfor lenge på rompa og snakket om fortida. Østfoldingene sitter nemlig ganske mye. 27.500 av oss sitter mer enn 10 timer om dagen. Bare de urbane menneskene i Oslo og Akershus sitter mer.

Nå må vi ut og se på hva som gjøres for at østfoldingene skal bli friskere.

Fire lyspunkter

Å jobbe med folkehelse er å tenke laaaaangt fram i tid. Det som nå sås, kan man ikke høste før om mange tiår. Men noen frukter er klare til å plukkes.

– Ting er i bedring i Østfold. Folk røyker mindre, utdanningsnivået øker og det er mindre fattigdom, sier Halden-lege Petter Brelin.

Her er fire raske lyspunkter som gir håp for framtida:

1. Sunne skoler

Fylkeskommunen har de siste fire årene delt ut 26 millioner kroner for å skape helsefremmede skoler. På Hannestad skole i Sarpsborg har de laget et utekjøkken for å lære barna om sunn mat.

Elever ved Hannestad skole i Sarpsborg har utekjøkken

– Jo mer ungene er med og lager mat, jo lettere er det å få dem til å smake på sunn mat, sier Camilla Opstad Arnesen, barne- og ungdomsarbeider som også er utdannet kokk.

Elever ved Hannestad skole i Sarpsborg har utekjøkken

2. Trening for de som står utenfor

Aktiv på dagtid er et lavterskeltilbud for alle østfoldinger som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. For noen hundrelapper i året har man tilgang til alt fra yoga og svømming til spinning og line dance.

Gabriela Hansen har yogakurs i regi av Aktiv på dagtid i Østfold.

Svenske Gabriela Hansen er utdannet sykepleier, men har nå blitt yoga-instruktør på heltid.

– Det er viktig for mange sykemeldte å komme seg ut og møte andre mennesker. I Sverige kaller vi dette for «FAR», som står for «Fysisk Aktivitet på Resept», sier hun.

Gabriela Hansen har yogakurs i regi av Aktiv på dagtid i Østfold.

3. Levende nærmiljø

På Sandesundveien skole i Sarpsborg får elevene gratis aktiviteter i nærområdet etter skoletid. Tanken er at dette skal skape fellesskap og hindre unge i å slutte på skolen.

SFO-barn fra Sandesundveien skole får spille fotball med heltene i Sarpsborg 08

En gang i uka får SFO-barna lov til å spille fotball med heltene i eliteserielaget Sarpsborg 08.

– Hvis vi ikke hadde hatt disse tiltakene, hadde mange av disse barna sittet hjemme foran PC-en eller TV-en, eller slengt gatelangs i byen, sier nærmiljøhuskoordinator Ann-Kristin Paulsen.

SFO-barn fra Sandesundveien skole får spille fotball med heltene i Sarpsborg 08

4. Mer attraktive byer

Hvert år de siste tre årene har en østfoldby vært med i finalen i kåringa av Norges mest attraktive by. I 2017 gikk Fredrikstad helt til topps.

Publikum på Tall Ships Races i Fredrikstad i 2014
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Juryen var spesielt imponert over sykkeltilbudet, gratisferga over Glomma og handelstilbudet i sentrum.

Askim og Moss var blant tre finalister i henholdsvis 2018 og 2019.

Fotballferge
Foto: Fredrikstad kommune
Foto: Fredrikstad kommune

Men til tross for disse lyspunktene har Østfold allerede begynt å lekke.

Helt nordøst ligger nemlig en kommune som lenge har følt seg som en fremmed fugl i Østfold. For å komme dit må du kjøre over det nærmeste du kommer en fjellovergang i fylket.

Vi skal til Østfolds Catalonia – utbryterkommunen Rømskog.

Thor Håkon Ramberg er den siste ordføreren i Rømskog. Fra nyttår går inn i Aurskog-Høland i Akershus

Thor Håkon Ramberg er den siste ordføreren i jordbruksdbygda Rømskog. Fra nyttår slår de seg sammen med Akershus-kommunen Aurskog-Høland.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Stikker av med toppene

Kommunehuset ser nesten ut som en låve der det ligger rødmalt og skuer utover jordene. På ordførerkontoret sitter Thor Håkon Ramberg og representerer 673 innbyggere.

Foran seg har han en liten haug med wienerbrød. Det er ikke så ofte mediene finner veien til ytterkanten av fylket.

– Jeg forstår at østfoldingene synes vi ligger gæli til, sier han.

Selv om innbyggertallet går svakt nedover i Rømskog, kjenner Ramberg seg ikke igjen i det store helsebildet i fylket.

– Den treffer ikke oss her innerst i fylket. Vi har liten arbeidsledighet, og når det gjelder ungdommene våre så er det ikke mange som dropper ut av videregående heller, sier han.

Rømskog skole i Østfold

På Rømskog skole er det 55 barn fordelt på sju klasser. Ingen fylker i Norge har så lav fødselsrate som Østfold. Det er heller ingen fylker der så mye potensfremkallende midler blir skrevet ut.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

I 2016 vedtok Rømskog å slå seg sammen med nabokommunen Aurskog-Høland. Da ble det også bestemt at de skulle bytte til Akershus fylke.

Det tok rømsjingene, som innbyggerne kalles, med knusende ro.

– Det er nok mest de aller eldste som føler seg som østfoldinger. De fleste føler vi hører til i Akershus. Det er der vi har arbeidsplassene, fritidsaktivitetene og kulturlivet, sier Ramberg.

Men gleden over å forlate Østfold ble kortvarig for rømsjingene. Ett år etter at Rømskog stemte for å bli Akerhus-kommune, ble den nye storregionen Viken banket igjennom på Stortinget.

Det gjorde Østfold, Akershus og Buskerud til ett fylke.

Noen frykter at det vil gjøre vondt verre for Østfold.

Den syke broren

Hvis vi ser på helsestatistikkene, sitter folk i Akershus ganske mye i ro og er innblandet i flere fritidsulykker enn nordmenn flest. Buskerud sliter med litt overvekt og knasker en del smertestillende uten resept.

Men ingen av fylkene er i nærheten av den dårlige statistikken til Østfold.

Akershus har dobbelt så mange innbyggere, som dessuten er mye høyere utdannet. Frykten er at «gjennomsnittshelsa» i den nye regionen blir så bra at det dermed glatter over problemene i Østfold.

Derfor har de avtroppende fylkespolitikerne funnet på en helt spesiell plan.

En – hold deg fast – fylkesplan.

«Egg til salgs» står det på en rundball på et jorde i Østfold.
Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Vi vil leve lenge

Fylkesplaner er som oftest fylt av ganske tørre, byråkratiske vendinger. Men i fjor høst ble «Østfold mot 2050» enstemmig vedtatt i fylkestinget.

Der bestemte politikerne at østfoldingene burde få leve like lenge som resten av Norge.

Folkehelsesjefen i fylket mener – ikke uventet – at det å bygge folkehelse er veien å gå for å la østfoldingene leve lenger.

– Pengene finnes, men vi bruker det på enkeltpersoner etter at problemet har oppstått. Milliardene flyter i Nav-systemet og på sykehusene, men det er samfunnsmessig mye klokere å bruke det på forebyggende og helsefremmende arbeid i forkant, sier Knut-Johan Rognlien.

I disse dager holder Statistisk sentralbyrå på å samle inn nye tall for hvordan det står til i Østfold. Det er den siste undersøkelsen før Viken oppstår, og tallene blir tilgjengelig i mai 2020.

– Tror du det går an å snu Østfold?

– Det er ikke tvil om at det er mulig. Men statlige myndigheter må også ønske det, og Østfold har knapt hatt en statsråd eller statssekretær i disse årene. Jeg håper ikke det er slik at Østfold er avhengig av å være representert der hvor beslutninger fattes for at våre utfordringer skal vekke nasjonal interesse, sier han.

Frisk i et verdensperspektiv

Selv om Østfold ofte faller igjennom sammenlignet med andre norske fylker, betyr ikke det at østfoldingene ser på seg selv om syke.

Nylig spurte fylkeskommunen 16.000 østfoldinger om helsa. Hele sju av ti mener de har god eller svært god helse. Hver fjerde østfolding svarer også at de er svært fornøyd med livet sitt for tiden.

Avtroppende folkehelsesjef Rognlien vil gjerne få lov til å sette det hele i et globalt perspektiv til slutt.

– Vi skal huske på at resten av verden misunner hvordan vi har det i Østfold, sier han.

Trær langs veien som går langs Femsjøen i Halden i Østfold.
Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK