undefined
Bildene av de mange barna på gata og i kloakken i Romania rystet en hel verden.
undefined
Også Norges kongepar - som insisterte på å besøke et barnehjem for gatebarn i Romania.
undefined
Hvordan gikk det med barna de møtte?
undefined
Svaret får dem til å måpe.
undefined

Blomsterjenta og gategutten

Blomsterjenta og gategutten

TIMISOARA/VENNESLA/OSLO (NRK):

I byen Timisoara vest i Romania sitter Cristian Tocaci hjemme i leiligheten.

Han synger «Ja, vi elsker». Uttalen er upåklagelig. Selv om han aldri har vært i Norge. Han vet ikke hva de norske ordene han synger, betyr.

Men han vet at sangen representerer noe livsviktig for ham.

Cristian var blant de mange tusen barna som levde på gata eller i kloakken i Romania på 90-tallet. Bildene rystet en hel verden. Også kong Harald og dronning Sonja, som insisterte på å besøke et barnehjem for gatebarn da de var på statsbesøk i Romania i 1999.

Nå har det gått over 20 år. Barna er blitt voksne. Hvordan gikk det egentlig med dem?

Svaret for flere av dem går gjennom Norge og det kongelige besøket.

Vi spoler tilbake.

Barn søkte varme i kloakken og trappeoppganger

Det var i nettopp Timisoara opprøret mot den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu begynte i midten av desember 1989. Ceaușescu hadde styrt landet med jernhånd og forsøkte å slå brutalt ned på det folkelige opprøret. Men denne gangen gikk det ikke. Ceaușescu ble styrtet. Under to uker etter at protestene startet i Timisoara, ble diktatoren og kona Elena henrettet.

Etter hvert som internasjonal presse fikk tilgang til landet, fikk verden også et blikk inn i de rystende forholdene tusenvis av rumenske barn levde under.

Det var en politikk drevet av diktatorens store tanker om et sterkt, mektig og selvforsynt Romania. Da måtte landet ha mange mennesker. Abort og prevensjon ble ulovlig. Kvinnene skulle føde barn.

Barn på et barnehjem i Romania i 1991

BARNEHJEM: Mange tusen barn ble plassert på overfylte statlige barnehjem under Ceaușescus regime i Romania.

Foto: Siumui Chan / AP

Men med utallige familier som levde i dyp fattigdom, var mange foreldre ikke i stand til å ta vare på de mange barna de fikk.

Mange tusen barn ble stuet bort på overfylte, statlige barnehjem – institusjoner som kollapset med Ceaușescus fall.

For andre barn gikk veien rett til gata, som ble deres nye hjem.

Flere av dem søkte ly for den bitende vinterkulden der de kunne finne varme: Ved varmerørene blant rotter og kakerlakker nede i kloakken i hovedstaden Bucuresti.

Andre forsøkte å finne lune kroker utendørs, eller trakk inn i trappeoppganger om natta for å forsøke å få varmen i små kropper.

– Det var en liten radiator der som jeg la papp-plater på. Der sov jeg. Noen ganger kom eieren av bygningen og kastet oss ut, fordi vi var skitne, og noen av oss stjal og laget bråk. Men det var brutalt kaldt ute, forteller Cristian.

Han var 13 år da han måtte klare seg selv i Bucurestis gater. Det ble en daglig kamp for å overleve og holde seg unna kriminalitet.

Drømmen var å gå på skole. Realiteten besto av å forsøke å finne strøjobber som kunne gi noen kroner til litt mat, og finne et sted å tilbringe natten uten fare for eget liv.

Avdekket en underverden

På omtrent samme tid fortalte et oppslag i den svenske avisen Expressen verden om de forsømte barna i Romania.

Bilde av oppslag i den svenske avisen Expressen om kloakkbarna i Romania.

OPPSLAG: Avisen Expressen publiserte Frantz Johansens bilder og fortalte verden om kloakkbarna i Romania.

Foto: Geirr Larsen / NRK

Han som hadde tatt bildene, var Frantz Johansen fra Drammen. Misjonæren med rombakgrunn så nøden i en liten jente som tigget penger på gaten i Bucuresti. Da han spurte jenta hvor foreldrene hennes var, svarte hun at hun ikke hadde noen foreldre. Men hvor bodde hun da, lurte Johansen.

Den lille jenta pekte ned. Ned mot kumlokket. «Jeg bor i rørene», sa hun og tok med seg nordmannen ned i mørket under Bucurestis gater.

For å se hvor han satte føttene, tok Johansen frem pocketkameraet sitt og tok et tilfeldig bilde, slik at blitsen skulle lyse opp. Bildet avdekket en underverden få kjente til. Det viste en gutt med krøllete, sort hår ikledd en skitten T-skjorte, som lå og sov med armen under hodet.

Da øynene vendte seg til mørket, så Frantz Johansen ikke bare denne gutten, men det ene barnet etter det andre innover i kloakken. Det var denne verdenen han dokumenterte.

Bilder av barn som lå sammenkrøpet blant avføring og dyr i kloakken, sniffet lim og spiste skitne matrester, rystet en hel verden.

Frantz Johansen skulle bli kjent som «kloakkbarnas far». Sammen med kona Berit Johansen startet han barnehjemmet «Liv og Lys» i Bucuresti. Hjalp flere titalls små opp fra kloakken og vekk fra gata.

Blant dem var Cristian. Som ung tenåring skulle han få muligheten til en ny start.

Cristian Tocaci gestikulerer mens han snakker

NY START: Cristians drøm var å gå på skolen. Etter å ha bodd på gata, gikk drømmen i oppfyllelse da han kom til barnehjemmet «Liv og Lys».

Foto: Eva Marie Bulai / NRK

– Jeg sa at alt jeg ville, var å gå på skole. Jeg var ikke bare interessert i noe å spise og tak over hodet en stakket stund. Jeg ville lære, jeg ville gå på skole, sier han.

Han gjennomgikk en medisinsk sjekk på barnehjemmet og fikk tatt en dusj. Han kunne ikke huske den forrige gangen. Så barberte de ham på hodet, ga ham rene klær og brente de gamle klærne.

– Å brenne de gamle klærne var som å legge det gamle livet bak meg og starte et nytt, sier Cristian.

Prinsesse for en dag

Det var denne virkeligheten kong Harald og dronning Sonja ville se da de var på statsbesøk i Romania i 1999. Det norske kongeparet trosset vertskapets vilje. Rumenske myndigheter ville vise solsiden og forsøkte å snakke de kongelige gjestene bort fra å besøke barnehjemmet.

Vestlige medier overdrev gatebarn-problematikken og hadde for mye fokus på disse barna, mente daværende president i Romania, Emil Constantinescu.

Men kongeparet sto på sitt. De ønsket ikke bare et glanset bilde, de ville også se de mange små som sola ikke hadde fått skinne på i det lutfattige landet.

Berit Johansen smiler

GLEDE: – Barna gledet seg så utrolig til kongeparet skulle komme. En ekte konge og en ekte dronning. Det var stort, sier Berit Johansen.

Foto: Geirr Larsen / NRK

– Det er klart at de som hadde vært og følt seg helt nederst på rangstigen, for dem var jo kongen en eventyrfigur. Så de spurte jo oss om de hadde kroner og sånn, som barn gjør. Og de så for seg dronningen i rosa ballkjole. Så vi måtte forklare at det kom nok en ganske pent kledd, men vanlig dame, men at hun var flott, forteller Berit Johansen smilende.

Kongeparet kom – uten krone og ballkjole – men smilende og vinkende.

Den lille jenta med det sorte håret og de store øynene som gikk dronningen i møte for å ønske velkommen, var kledd i de norske fargene. Blå bukser og rød og hvit genser. Hårklypene var blå, gule og røde, det rumenske flaggets farger.

Ansiktet strålte, smilet var stort.

Cristina står klar med blomsterbuketten før kongeparet kommer til barnehjemmet i Romania i 1999

SPENT: – Jeg var veldig glad og veldig nervøs, sier Cristina om dagen hun skulle ønske kongeparet velkommen til barnehjemmet.

Foto: Privat

Cristina. Hun var 9 år og blomsterjente. Bare et par år tidligere hadde livet hennes vært langt fra rosenrødt.

– Vi hadde ikke det beste livet. Vi hadde det litt vanskelig. Og bodde en periode på gata, sier Cristina.

Barnehjemmet hadde et uteteam som delte ut mat til gatebarn i Bucurestis gater.

– De gatebarna kom en dag og sa: «Det er fire søsken som bor under et betongbord på en markedsplass. Og de kommer til å fryse i hjel». Uteteamet fant dem sent en novemberkveld. Og de fire ungene kom til oss. Cristina var en av dem, forteller Berit Johansen.

Den lille jenta begynte på skolen. Hva kan vel et gatebarn, tenkte flere. Men Cristina gjorde fordommene til skamme og ble skolens stjerneelev.

Og bare to år etter at livet kunne ha endt på gata, gikk hun den norske dronningen i møte.

Veldig glad og veldig nervøs.

Hun hadde øvd i mange dager, repetert om og om igjen.

– Jeg skulle neie som en prinsesse, sier Cristina og smiler like bredt som hun gjorde den gangen.

Hun reiser seg og viser. Det ene benet i kryss bak det andre, mens knærne bøyes.

– Sånn var det, ler hun.

– Og så ga jeg blomster og sa på norsk: «Velkommen til Romania, velkommen til vårt hjem».

Det var hennes første norske ord. Det skulle bli flere.

«Ja, vi elsker»

Tett i tett sto barna på trappen til barnehjemmet. De var trippende spente, det var nesten umulig å holde styr på dem. De skulle få besøk av en ekte konge og dronning! Velkomsten hadde de øvd på lenge. Med norske flagg i hendene sang de «Ja, vi elsker» av full hals da kongeparet kom.

Bakerst i det rumenske «gatebarnekoret» sto Cristian.

– Sammen med de andre barna, sang jeg den norske nasjonalsangen. Og den føltes som min egen.

– Hvorfor?

– Jeg vet ikke.

Cristian ser tankefullt ut i luften.

– «Elske» betyr kjærlighet, tror jeg. Og du vet… Kjærlighet var noe vi trengte. Nasjonalsanger skal inspirere mennesker, og for meg var den en inspirasjon.

Noen av barna var så ødelagt av livet på gata, at de ikke kunne lykkes på skolen. De fikk muligheten på systua, i keramikkverkstedet eller i sløydsalen. Kongeparet fikk se ivrige, små håndverkere da de ble vist rundt på barnehjemmet. Kongen og dronningen bøyde seg ned, snakket med barna og så hva de laget.

Mellom symaskinene stoppet kong Harald opp ved den eneste gutten i klassen. Han var blitt ertet for å være den eneste gutten blant alle jentene som ville sy. Nå fortalte han kongen at han ville bli skredder.

Flott, sa kongen og roste gutten for at han hadde valgt det.

– Da var det ingen som kunne erte ham mer, for selveste kongen hadde sagt at det var bra, sier Berit Johansen og smiler.

Kong Harald ser på et håndlaget sigarskrin han fikk under besøket på barnehjemmet i Romania i 1999, sammen med dronning Sonja og Berit og Frantz Johansen.

GAVE: Kong Harald fikk et håndlaget treskrin i gave fra barna på sløydsalen.

Foto: Knut Falch / NTB

På sløydsalen hadde en ung gutt gjort seg ekstra flid med et treskrin. Han rakte det frem og ga det til kongen i gave.

– Da han kom og overleverte kongen – jeg får nesten frysninger fortsatt – sitt flotte håndlagde, utskårne sigarskrin, var det ikke et tørt øye i forsamlingen. Det var en så sterk opplevelse. For oss som var med, så var det et tegn på at her… Ja, vi bryr oss faktisk om mennesker. Det er ikke bare posisjon og tittel, men det er at du er et menneske som betyr noe for oss, sier Knut Vollebæk, daværende utenriksminister (KrF), som var med på besøket.

Jeg tror barna fikk med seg en tro på at det går an å lykkes selv om du kommer helt nedenfra.

Berit Johansen
Berit Johansen

– Der sto dronningen og gatebarna og sang «bind oss sammen»

Da besøket var over, og kongeparet skulle dra, skjedde det noe uventet.

Barna hadde på eget initiativ stilt seg i ring ute på gårdsplassen. Der sang de nok en sang på norsk:

«Bind oss sammen, ja, bind oss sammen med bånd som ikke kan brytes. Bind oss sammen, ja, bind oss sammen med kjærlighetens evige bånd,» lød det over plassen da kongeparet skulle gå forbi.

– Da går dronningen – vifter de andre til side, for de skulle jo gå – og tar disse barna i hendene og er med og synger. Det er det største bildet for meg. Der sto dronningen, der sto gatebarna, der sto vi alle og sang: «Bind oss sammen med kjærlighetens evige bånd».

Berit Johansen slår hendene sammen og holder dem opp mot hjertet.

For Cristian fikk det en stor betydning.

– Det var utrolig fint. Hun viste at hun ikke bare er en dronning, men også en mor og et medmenneske, sier han.

– Det betyr alt. Når noen viktige mennesker tar seg tid til å se deg i øynene, holde deg i hånden og oppmuntre deg, så betyr det alt. For mange av oss hadde ikke engang våre egne foreldre holdt oss i hendene eller sett oss i øynene.

Bekreftelsen

Snobbeeffekt, har kong Harald selv sagt om sin egen rolle på statsbesøk, vel vitende om at noe så sjeldent og eksotisk som en konge, bringer med seg en helt unik oppmerksomhet og åpner dører på høyeste nivå.

Men midt oppi storpolitikk og posisjonering når kongeparet er ute på reise for Norge, er det også menneskemøter. En mulighet til å ikke bare spille en rolle for Norge på den internasjonale arena, men til å bety noe i enkeltmenneskers liv.

Da kongeparet besøkte barnehjemmet i Romania, rettet de ikke bare blikket mot gatebarn-problematikken i landet. De også barna selv.

– Jeg tror det betydde veldig mye for barna. For det de mest av alt behøvde, var bekreftelse. Kjærlighet, omsorg, bli sett. Jeg tror det løftet dem, og de levde lenge på det. Selv om de kom fra et annet land, så hadde kongen vært der. Det gjorde noe med selvfølelsen, og det var den vi prøvde å bygge opp, sier Berit Johansen.

Også for barnehjemmet ga det kongelige besøket et løft. Oppmerksomheten og et kongelig «godkjent-stempel» gjorde at flere støttet driften med pengegaver.

Frantz og Berit Johansen fikk Kongens fortjenstmedalje i 2014. Deres arbeid reddet mange små ut av elendighet. En hjelpende hånd mange barn fikk muligheten til å gripe. Man fikk muligheter på barnehjemmet, men i det lange løp må man gjøre jobben selv.

Så hvordan gikk det egentlig med disse gatebarna?

Svaret skal få kongeparet til å måpe.

Fra Bucuresti til Vennesla

Cristina Berki (31), som ønsket dronningen velkommen til Romania, går ned trappen for å komme NRK i møte og viser oss inn i det hvite trehuset.

– Velkommen til Vennesla!

Hun smiler og slår ut med armene.

Cristina og Frank på vei ut av huset

SAMBOERE: Cristina bor sammen med kjæresten Frank.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

I løpet av de 15 årene hun bodde på barnehjemmet, hadde hun nær kontakt med et norsk par som hadde ønsket å adoptere henne og søsknene da de var små. Men det var ikke mulig å adoptere fra Romania da.

– Men vi har vært i kontakt med dem hele tiden. De bor i Vennesla og er som en mor og far for meg, selv om de aldri fikk adoptere oss. Så nå er jeg her også, sier Cristina, på norsk, og smiler igjen.

I det hvite trehuset i åssiden over sentrum av Vennesla bor hun sammen med kjæresten Frank og jobber som kjøkkenassistent på et eldresenter, og som sekretær i et forsikringsselskap.

Drømmen er å studere på universitetet. Kanskje bli siviløkonom.

Cristina og kjæresten Frank går tur og holder hverandre i hendene

NYTT LIV: Cristina og kjæresten Frank.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Som da hun var liten og ble skolens beste elev, er Cristina fortsatt glad i å lese.

Hun tar oss med rundt i sørlandskommunen. Til biblioteket og til handlegaten. Hun smiler og ler.

Cristina Berki leser i en bok på biblioteket i Vennesla
Foto: Håkon Eliassen / NRK
Cristina Berki ser på klær i en butikk i Vennesla
Foto: Håkon Eliassen / NRK
Cristina og kjæresten Frank sitter ved siden av hverandre
Foto: Håkon Eliassen / NRK

Vil oppkalle etter dronning Sonja

Hjemme i den lyse stuen vekker bildene fra det kongelige besøket på barnehjemmet minner. Bilder fra en annen tid. Cristina blir blank i øynene.

– Jeg følte meg som en prinsesse.

– Det var som et eventyr. Å ha en ekte konge og dronning i et barnehjem… Det var som et eventyr.

Den lille jenta med blomsterbuketten som gikk dronningen i møte. Som smilte bredt da dronning Sonja bøyde seg ned for å ta imot. De to blikkene som møttes, ble foreviget av fotografene.

Dronning Sonja tar Cristina i hånden etter å ha fått blomster

DRONNING OG PRINSESSE: Cristina håndhilste på dronningen etter å ha ønsket henne velkommen. – Jeg følte meg som en prinsesse.

Foto: Privat

– Åååååh, det bildet, sier Cristina og smiler.

– Du kan se at jeg var glad. Og litt sjenert. Jeg følte meg spesiell. For meg var det spesielt å være så nær dronningen. Hun var så vakker, og hun er så vakker i dag også. Jeg har sagt at hvis jeg noen gang får en datter, skal jeg kalle henne Sonja.

Cristina ler litt. Ser på bildet en gang til.

– Hun er ikke bare vakker, men du kan se at hun er en snill person. Du kan se på øynene at hun er god.

Cristina ser på bildene fra barnehjemmet på en PC hjemme i stuen sin

GAMLE MINNER: Minnene strømmer på når Cristina ser bildene fra det kongelige besøket på barnehjemmet.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Hun tar en serviett opp mot øynene. Tørker forsiktig.

For Cristina ble barnehjemmet redningen.

– Vi fikk en sjanse til å bli reddet og gjøre noe med livet vårt. Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde sett ut hvis jeg ikke hadde vært der. Vi bodde ikke sammen med familiene våre, men vi fikk alt vi trengte fra dem som jobbet der. Klær, kjærlighet, et varmt sted å være, mulighet til å gå på skolen. Jeg er den jeg er i dag på grunn av det.

– Det er ikke lett å være på barnehjem i Romania. Folk tenker ikke godt om barn på barnehjem. «De har ingen sjanse i livet,» tenker de. Men det er ikke sant. De kan se på meg og på alle de andre som har gjort noe med livet sitt.

Cristina smiler.

– Det har gått kjempebra med meg! Jeg har lyktes i livet.

Cristina Berki står ute og smiler

GLAD: – Folk tenker at barnehjemsbarn ikke har en sjanse. Men det er ikke sant! Jeg har det kjempebra, sier Cristina Berki, som har funnet seg godt til rette i Vennesla.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Gategutten som ble forretningsmann

Cristian Tocaci (38) som søkte ly i trappeoppganger, bor nå i rumenske Timisoara. Grønne planter og skinnende, nye heiser er det første som møter NRK i oppgangen, der leiligheten ligger i tredje etasje.

Kona Rebeca lukker smilende opp døren, mens hun retter litt på luggen til minstesønnen, som er kledd i lyseblå skjorte og mørke bukser.

Idet vi kommer inn, hører vi Cristian som snakker på engelsk om markedspotensial og prisnivå. Via laptopen er han med i et digitalt møte, som mange andre i denne koronatiden.

Cristian Tocaci står sammen med kona og de tre sønnene foran et juletre

FAMILIEFAR: Cristian er blitt forretningsmann og familiefar. Her er han og kona Rebeca med de tre sønnene.

Foto: Privat

De to eldste sønnene, også de ikledd skjorter, har slått seg ned i den myke, blå sofaen med datamaskin og nettspill, før hjemmeskole venter senere.

Når Cristian er ferdig i møtet, setter han seg ned med NRK. Som innkjøpssjef i en av de største dagligvarekjedene i Romania, PROFI Romania, er hverdagene travle.

– Jeg er fattiggutten med en dårlig start i livet som nå sitter rundt bordet med de store selskapene. Jeg sier hva jeg ønsker at de skal gjøre, og de gjør det. Når du handler på PROFI, kjøper du produkter jeg har bestemt at skal være der, sier han.

Livet har tatt en helt ny vending. Men minnene fra barnehjemmet og det kongelige besøket sitter fortsatt som spikret.

Det var et stolt øyeblikk i fattigguttens liv.

– Det var viktig for oss og for meg personlig, sier Cristian og legger hånden mot hjertet.

– Jeg fortalte det til alle skolekameratene mine. Det er ikke hver dag noen tar seg tid til å besøke deg når du ikke er noen, når du er et gatebarn eller et barnehjemsbarn. Det er...

Han puster tungt.

– Det er ydmykende noen ganger.

Cristian viser oss rundt i leiligheten. Åpner døren til barnerommet, men vil ikke forstyrre sønnen, der han nå sitter med skolearbeid.

Så var det «Ja, vi elsker», da. En sang på et språk han ikke forstår, men som er så viktig for ham at han fortsatt husker teksten, over 20 år etter at han lærte den på barnehjemmet.

Se Cristian synge «Ja, vi elsker»:

– Kort oppsummert så betyr den sangen alt for meg.

Cristian ser ut i luften.

– Jeg er den jeg er i dag på grunn av en norsk stiftelse, på grunn av Berit og Frantz Johansen. De tok vare på meg da jeg trengte det. Det var ikke mitt eget land som gjorde det, og ikke min egen familie. På grunn av disse norske menneskene hadde jeg alt. De lot meg gå på skolen, de ga meg tak over hodet, de ga meg mat og klær. Så for meg er det å synge den norske nasjonalsangen å vise respekt overfor dem som la sine penger og krefter i å hjelpe oss i Romania. Det betyr all verden for meg.

Overrasket kongepar

På Slottet i Oslo ser kong Harald og dronning Sonja tilbake på 30 år som Norges kongepar. På møter med all verdens statsledere, men også med unge menneskeskjebner.

De husker godt besøket på barnehjemmet, men vet ikke hvordan det har gått med barna de møtte den gangen.

– Har dere greid å finne dem? Så fantastisk!, utbryter dronning Sonja.

Hun ser på et bilde av den voksne Cristina.

– Så nydelig!

Kongeparet får nærmest hakeslepp når de får høre at den lille jenta som ga dronningen blomster på barnehjemmet, nå har gjort «Ja, vi elsker» til sin egen nasjonalsang.

– Bor i Vennesla?! Næhei!

De ser på et bilde av Cristian og familien hans. Forretningsmannen og familiefaren som startet på bunn.

– Så det ble noe av en del av disse? Så hyggelig, sier kong Harald.

Dronningen blir blank i øynene.

I Vennesla og i Timisoara sitter det to tidligere gatebarn som ble reddet av et norskdrevet barnehjem, og som opplevde å bli sett og anerkjent av det norske kongeparet.

– Det er veldig godt å høre at det er enkeltmennesker som blir så personlig engasjert, sier dronningen.

  • Se kongeparet dele sine egne minner fra Romania-besøket i dokumentarserien «Rex-faktor – kongeparets reiser for Noreg» på NRK1 på søndag kl. 20.15 eller i NRK TV.
Dronning Sonja holder opp et bilde av Cristina Berki og kjæresten.

Se «Rex-faktor» her.