Ni år etter terroren merkes fortsatt tapet i politikken

På nordsiden av øya henger en stor metallring mellom trærne i skogen. På ringen står det 69 navn.

Utøya og AUF sitt eget minnesmerke viser hvem som ble drept på øya for snart ni år siden.

Ina stryker hånden forsiktig over navnet til en tidligere venn.

Hver gang de reiser hit, setter de inn blomster for å minnes de gode vennene – og de framtidige politikerne, de som skulle være med på å endre Norge og verden.

Slik ble det ikke.

Etter 22. juli ble AUF og Arbeiderpartiet svekket, men to av dem som ikke ga seg i politikken, var Ina og Astrid.

Denne julidagen har vi tatt båten sammen med dem over til Utøya. Nettopp for å snakke om hvordan angrepet har satt sitt preg på politikken.

Det er få på besøk.

I slutten av juli skulle egentlig øya fylles opp med ungdommer til sommerleir.

Etter terrorangrepet i 2011 sa det stopp, men for AUF-erne var det viktig å ta Utøya tilbake. Terroristen skulle ikke vinne.

– Det er jo å ta tilbake den kraften AUF skal være. AUF skal være en organisasjon som sier tydelig fra mot rasisme, som løfter solidariteten, som løfter menneskeligheten. Hvis vi skal stå imot de høyreekstreme kreftene som samfunn er vi helt avhengig av at den kraften lever videre.

– Også tenker jeg på de som mistet livet her 22. juli. De skal minnes, sier Ina.

Siden 2015 har derfor hundrevis av unge politiske spirer dratt på sommerleir hit.

Men i år var det koronaviruset som stoppet det.

Vi går ned mot teltplassen.

På gressletta står det et tre. Et tre de kaller «verditreet». Her kan besøkende henge opp lapper med verdier, minner eller det de ser på som viktig.

Begge stopper opp og smiler over en lapp hvor det står «Et tips – bare nyyyt livet!».

– Jeg tror jeg og Astrid sier det ofte til folk.

– Vi kjente veldig mange fantastiske mennesker som elsket å leve, og nå lever de ikke mer. Da får man veldig lyst til å si til folk: husk at du lever, hvor fantastisk det er at du lever og at livet kan være veldig bra. Nyt det, sier Ina.

Legger merke til tapet i politikken

For ni år siden sto Ina og tok oppvasken og ante fred og ingen fare da hun plutselig hørte skudd bli avfyrt. Hun løp ut i gangen med de andre.

Så kom skuddene. Først i armene, så i kjeven og deretter i brystet.

– Da jeg kjente skuddet i brystet, tenkte jeg; «dette overlever jeg ikke», har hun fortalt tidligere.

Men overlevde gjorde hun, takket være noen andre AUF-ere som fikk stanset blødningene.

Men 69 andre gjorde ikke det. Mange som hadde et sterkt politisk engasjement, og som i dag kunne vært politisk aktive.

Ina er i dag leder for AUF. Hun sier hun føler de legger merke til tapet hele tiden.

– Jeg tror vi er litt dårlige til å si hvor sterkt det har påvirket vår bevegelse. En ting er jo alle de vi mistet som skulle hatt verv i dag, som skulle vært aktive, som skulle vært med. Men også hvor mye det preget organisasjonen vår. Å leve med den sorgen og være så berørt.

Ble spådd en lysende politisk karriere

En av dem som ble spådd en lysende politisk karriere, var Tore Eikeland.

Fem år på rad besøkte Eikeland Utøya, og han stod på liste til valget høsten 2011 for å bli en av partiets representanter i fylkestinget i Hordaland.

Jens Stoltenberg navnga ham spesifikt som ett av 22. juli-ofrene i en minnegudstjeneste i Oslo domkirke 24. juli 2011, to dager etter angrepet:

– En annen som er borte, er Tore Eikeland. Leder av AUF i Hordaland, og en av våre mest talentfulle ungdomspolitikere. Jeg husker han fikk hele landsmøtet i Arbeiderpartiet til å juble da han holdt et engasjert innlegg mot EUs postdirektiv – og vant. Nå er han død. Borte for alltid. Det er ikke til å begripe.

Et legat opprettet i hans minne hjelper nå skolebarn i Afrika med utdanning.

AUF mistet ikke bare medlemmer som ble drept. Det er også flere overlevende som sliter, som ikke tok verv eller ble med videre.

Ina understreker at vi ikke skal legge ansvaret over på dem som ikke har valgt å fortsette i politikken.

Påvirket mer enn mange forstår

Astrid var 16 år og på sin andre sommerleir da terroristen ankom Utøya.

Da hun først hørte skuddene, trodde hun det var kinaputter. Etter hvert skjønte hun at det var skyting. Hun sprang og gjemte seg ved skrenten nedenfor det som kalles kjærlighetsstien.

Der skjulte hun seg under en klippe sammen med mange andre.

Terroristen skjøt ned på dem, men Astrid ble ikke truffet. Til slutt ble hun reddet.

I dag er hun nestleder i AUF.

I 2010 hadde AUF 9000 medlemmer, og i 2011 hadde de nesten 14 000. I 2019 er medlemstallet nede på litt over 11 000, viser tall fra Arbeiderpartiet.

Hun sier angrepet har påvirket dem mer enn kanskje andre forstår.

– Det er klart at det påvirket AUF og Arbeiderpartiet mer enn kanskje mange skjønner i hverdagen. For dem som skulle vært 30 nå, skulle være en del av å skape det samfunnet vi ønsker å skape.

Ville ikke gi seg i AUF

Ina var klar på at hun ikke skulle gi seg i politikken.

Hun dro rett fra sykehuset til valgkampen.

– Det har vært dager der jeg har syntes at den oppgaven har vært veldig stor, men jeg har hele tiden opplevd det som aller mest meningsfylt. For meg har det vært det viktigste jeg kan bruke livet mitt på.

Etter 22. juli ble politikk livsviktig for henne. Ina har sett hatet, men hun har også opplevd all kjærligheten.

– Og det er noe jeg er villig til å bruke alle dagene mine å kjempe for.

Det samme gjelder for Astrid. Da hun satt på Sundvollen etter hun ble reddet fra øya var hun ikke helt sikker på om hun kom til å fortsette.

– Da husker jeg at jeg tenkte: hvem av oss skal være i AUF nå? For det kommer ikke til å være noen av oss som er her. Da var det venner som hadde sett venner bli drept. Det var mange som lå på sykehus. Det bare føltes ut som om det var en umulig vei å skulle komme tilbake.

Hun kjente at det uansett var viktig å kjempe videre, nettopp fordi de hadde mistet så mange venner som døde for det samfunnet de ønsket seg.

– Det var ikke sånn at jeg kom tilbake til AUF, jeg forlot det bare aldri. Jeg var med allerede fra dag én.

Ina og Astrid er heller ikke de eneste. Frem til 2014 var alle 14 Utøya-overlevende. Én person i sentralstyret ble drept. Gjennom årene har de blitt færre, og nye har meldt seg inn.

6 av dagens 14 sentralstyremedlemmer var på Utøya 22. juli.

– Når du er 16 år og må velge hvilken begravelse du må gå i – og i begravelse etter begravelse, så ble det snakket om engasjementet. Det ble snakket om hvilket samfunn de ønsket seg. Da føltes det som en viktig arv å ta med videre.

Må fortsatt kjempe mot høyreekstremisme

Neste år er det 10 år siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. I ettertid har en ung mann hatt lignende tanker. I 2019 var Philip Manshaus på veg til å angripe Al-Noor-moskeen.

– I Norge har vi hatt et terrorangrep og et terrorforsøk i moderne tid. Begge utført av hvite menn som er så forbannet på det landet vi lever i. På det mangfoldet. På likestilling.

Astrid synes vi ikke har klart å ta et ordentlig oppgjør med høyreekstreme og rasistiske holdninger.

– Og det tenker jeg er Norge som samfunn sin oppgave, men også enkeltpersoner sin oppgave i møtet med rasisme i hverdagen.

Astrid ber folk huske tilbake til den følelsen da alle løftet opp rosen sin etter 22. juli. På hvilket ansvar man følte, og at man ville være med på å bære den byrden.

– Det er ikke noe som kommer utenfra. Det har blitt skapt i våre klasserom. I vårt samfunn, sier hun.

Ønsker et nasjonalt minnesmerke ved Utøya

Ina og Astrid synes det er godt å komme til et privat og eget minnesmerke på Utøya. Nå håper de at de får på plass et nasjonalt minnesmerke til 10-årsmarkeringen.

– Det er ikke like tilgjengelig for alle å komme over hit. Det å ha et nasjonalt minnesmerke som er med på å bearbeide det traume som hele nasjonen har – det tror jeg er kjempeviktig.

I oktober er Ina ferdig som leder i AUF. Hun skal jobbe som sosionom. Og nestleder Astrid skal stille som leder.

De vil uansett aldri slutte å kjempe for det de tror mest på: et samfunn hvor alle har en plass og hvor det ikke er hat mellom grupper.

Les også:

• Turist på Utøya
• Ofrene: På Utøya og regjeringskvartalet, 22. juli 2011.