– Velkommen!

Live Svalastog Skinnes tusler barføtt ut på tunet på Nedre Skinnes gård. Over døra på et av byggene henger årstallet 1301. Det går igjen på logoen på hennes og Kristoffers matchende T-skjorter. 1301 er så langt tilbake de kan spore gårdens eksistens. Lives familie har vært her i minst elleve generasjoner.

Da det ble Live og Kristoffers tur til å ta over, skulle det ikke gå lang tid før ekteparet staket ut en helt ny kurs for familiegården.

Live tar oss med inn i et hus hvor historien sitter i veggene. Vi går forbi bryllupsbilde i plakatstørrelse, hvor Live har på seg en eksakt replika av gårdens brudekrone. Den ble pantsatt lenge før hennes tid, men andre gamle skatter er bevart. Live tar på seg hvite hansker og åpner opp et forseggjort treskrin fra 1700-tallet.

I starten gjorde de som generasjoner før dem. De dyrket korn og poteter. Og de fortsatte med pløying, kunstgjødsling og sprøyting, som de fleste gårder i Norge. Men som bønder fikk de plass på første rad til å se et klima i endring. Før kunne man planlegge etter årstidene. Nå er alt så mye mer uforutsigbart. Den knusktørre sommeren 2018 var et tydelig tegn, men langt fra det eneste.

– Det er disse lange periodene, sukker Kristoffer.

– Enten så er det vinden, så er det iskaldt, eller så er det massivt med regn, eller massivt med sol. Det kommer aldri likt utover året lenger.

Det ble en ekstra motivasjon. Det ble viktig for dem å være med på klimadugnaden og samtidig ruste seg for en mer usikker fremtid. De ville spille på lag med naturen rundt dem.

– Vi ville ha en endring som vi også klarte å vise til her. Dette var vårt bidrag, sier Kristoffer.

Live liker å si at de satt seg et mål om å bli verdens beste gård på klima, dyrevelferd og sosiale medier. Så de begynte å lete etter måter å nå det målet. Det de fant kalles regenerativt landbruk.

En klimaløsning under føttene våre?

Det første du må vite for å forstå regenerativt landbruk, er at jord er et enormt karbonlager. Under føttene våre ligger det to til tre ganger så mye karbon som i lufta rundt oss.

Så kan du se for deg pløying. Standard praksis for de fleste bønder verden over. Plogen graver ned i jorda, river opp og vender den, for å drepe ugress og gjøre klar til nye frø. Men når jorda blir liggende åpen og udekket, møter karbonet oksygen. Sammen blir de til klimagassen CO₂. Dessuten kan det svekke kvaliteten på jorda over tid.

Å «regenerere» betyr jo å bygge opp igjen noe som er skadet. Tanken bak regenerativt jordbruk er at om man endrer måten man dyrker mat på, kan man ta jord som er overarbeidet og utarmet, og proppe den full av næring og liv. Få meitemark, gode bakterier og andre «innbyggere i jorda», som Kristoffer kaller dem, til å flytte tilbake. Dette skal beskytte mot erosjon og hjelpe jorda å holde på vann.

I tillegg kan det blir en klimaløsning, mener forkjemperne, fordi det stopper karbon fra å slippe ut av jorda, putter karbon fra lufta ned i bakken igjen, og gjør jorda mer motstandsdyktig så den takler klimaendringer bedre.

Kristoffer tar oss med forbi en rusten plog, og ut i åkeren for å forklare. Her vokser deres mørkegrønne svedjerug side om side med naboens pløyde åker.

– Planter driver jo med fotosyntese. De forbruker CO₂, sier han.

Mange av næringsstoffene som er bra for jorda, er nemlig basert på karbon. De grønne plantene tar opp CO₂ fra lufta og pumper det ned i jorda gjennom røttene, og får næring tilbake. Kristoffer peker på det komplekse rotsystemet.

– Det er en kjøp-og-salg-økonomi som er noe av det mer effektive vi har her i verden.

Regenerativt landbruk handler i bunn og grunn om å putte karbonet på riktig sted, hvor det kan gjøre nytte for seg, sier Kristoffer.

– Da kommer det ikke ut til lufta og skaper problemer for klimaet vårt.

De siste årene har jord som en klimaløsning blitt litt av en snakkis. Under klimatoppmøtet i 2015, Parisavtalens fødested, lanserte Frankrike det ambisiøse «fire promille-initiativet»: hvis alle verdens land kan lagre fire promille mer karbon i jorda årlig, vil det stoppe videre økning av menneskers bidrag til CO₂ i atmosfæren. Norge sluttet seg til initiativet i fjor.

Regenerativ-ideene har spredd seg via Netflix-dokumentarer, podkaster og TED-talks, og miljøet har fått sin egne influencere. Da en av dem kom til Norge i 2017, punget Kristoffer ut 30.000 av egen lomme for å lære.

– Han kom hjem så full av glede og energi som jeg omtrent aldri har sett ham. Da skjønte jeg det her blir viktig for oss fremover, og en stor del av vår satsing, sier Live.

De hadde allerede lagt om til økologisk drift. Å ta et steg videre ville ikke bli lett. Entusiasmen fikk følge av bekymringer. Usikkerhet. Kristoffer tenkte mye på ugress. Ville det ta overhånd, om de verken sprøytet eller pløyde lenger? Live lurte på om de kom til å få avlinger de kunne leve av. Visst fantes det eksempler fra utlandet. Men i Norge hadde få prøvd. Kom dette til å gå bra?

Men troen var sterkere enn tvilen. Som noen av de aller første i Norge skulle de teste de regenerative teoriene i praksis.

– Mye vi ikke vet

Industrielt jordbruk og spesielt kjøttproduksjon blir av mange sett på som en klimaversting. Landbruket står for rundt 11 prosent av verdens utslipp. I Norge er andelen 9 prosent. Kan regenerative metoder gjøre landbruket til en klimahelt isteden?

Det korte svaret: Potensialet er der, men vi trenger mye mer kunnskap. Det konkluderer en Nibio-rapport fra 2019, som går gjennom dagens forskning på karbonlagring i jord.

Dette er på mange måter i sin spede begynnelse og det er fortsatt mye vi ikke vet, forteller Thomas Cottis, som skrev rapportens kapittel om regenerativt jordbruk. Han er høgskolelektor i Landbruk og klimakunnskap ved Høgskolen i Innlandet (HINN) og klimaaktivist. Han sier at det meste tyder på at jordkvaliteten blir bedre med regenerative metoder. Det i seg selv er bra for bonden. Når det kommer til karbon, vet vi at det kan bremse på tapet av karbon fra jord. For tradisjonelt jordbruk med åpen åker taper CO₂, ifølge Cottis. Og jo varmere jorda blir, dess mer lekker ut.

– Utfordring nummer en for jordbruket er å komme fra tap av karbon, og ned på null tap av organisk materiale og karbon fra jord. Regenerativt jordbruk med fangvekster eller graseng kan kanskje binde litt karbon i jord, sier Cottis.

Anslagene for hvor mye karbon man kan binde, spriker rimelig vilt. Nibio-rapporten viser til Rodale Insitute i USA på den ene siden, som «anses av mange som å være en seriøs institusjon for forskning og utvikling av økologisk landbruk». De mener jordbruket kan binde alle menneskelige utslipp. Mens en annen kilde Nibio siterer, mener det reelle tallet er 5 prosent. Andre studier mener en bare kan binde karbon i jord i en begrenset periode.

Mange eksperter peker også på at det i dag er vanskelig å måle karboninnhold nøyaktig, og at det er lokale forskjeller.

Ifølge Nibio-rapporten, for eksempel, er det er mindre potensial for karbonbinding i Norge enn i en rekke andre land, blant annet fordi Norge allerede har god beitepraksis. Forskerne anslår at norske bønder kan binde mellom 100 og 600 kilo CO₂ per dekar i året. Nedre Skinnes gård, for å sette det i sammenheng, er 315 dekar dyrket mark.

Generelt advarer flere kritikere mot å se på regenerativt landbruk som en unnskyldning for at verden ellers kan fortsette som før. Cottis for eksempel, har ikke tro på fire promille-målet og er opptatt av å understreke at det aller viktigste vi kan gjøre for klimaet, er å kutte utslipp. Regenerativt landbruk kan være en liten del av klimaløsningen, men heller ikke noe mer, mener han.

Andre spør seg om regenerativt landbruk i stor skala i det hele tatt er mulig i Norge. Et innlegg i Nationen i fjor går ut mot «regenerative ønskedrømmer» og mener flere av metodene kan være vanskelig å få til her til lands.

Ifølge Cottis er likevel de fleste enige om at det rett og slett trengs mer kunnskap. Fra forskning og fra bønders erfaringer. Derfor applauderer han Live og Kristoffer.

– Det er jo så kjempefint at vi har gårdbrukere i Norge som prøver seg på regenerativt jordbruk i praksis, sier han.

HINN forsker i dag på fangvekster og på biokull, som kan være elementer av regenerativ drift. Men det finnes ingen i Norge som forsker på helheten, forteller Cottis. Internasjonalt er det forskere som mener man binder mer karbon hvis man legger om helt, enn hvis man kun benytter enkeltmetoder for seg selv. Det må man undersøke over tid, men forskning over flere år er det dessverre vanskelig å få forskningsmidler til, ifølge Cottis. Nedre Skinnes gård kan derfor bli en viktig ressurs hvor forskere kan måle avlinger og effekter på jorda.

– Så det er veldig flott det Kristoffer og Live gjør. Det er imponerende, sier han.

Penger i jordbanken

Live kaller inn gårdens mest rebelske sauer, med klokkeklar røst. Dette er de som ville teste grensene og rømte utenfor sitt oppsatte beiteområde. For Live og Kristoffer har det kostet litt å være rebeller selv. Ikke nødvendigvis mest i kroner og øre, men i tid og energi. Det har vært mye å lære.

– Man må bruke hele det periodiske systemet i løsningene! «Åh, her mangler det bor i jorda!» Det er et grunnstoff man ikke ville tenkt på en gang før, ler Live.

Strevet har begynt å bære frukter. For hvert år blir det lettere, ting går mer på automatikk. De mener de nå har vist at det kan fungere. Nå er det ikke snakke om å gå tilbake.

– Dette er et system som bygger opp under plantevekst og stimulerer biologien og de naturlige prosessene. Og det funker. Vi ser at plantene trives veldig godt og at vi får fine åkere, sier Kristoffer.

Nedre Skinnes gård har funnet sin nisje. De selger direkte til kunder som er opptatt av klima og dyrevelferd: økologisk og regenerativt korn, og kjøtt fra griser som nyter livet på gårdens egen «pig beach» før de slaktes på gårdens eget slakteri. De lever ikke av dette alene. Ekteparet har selv pusset opp en sjarmerende hytte ved vannet, og bygget lavvoen rett ved siden av. Alt dette vedlikeholder de selv og leier ut til turister og bedrifter. Som pionerer på regenerativt i Norge, har de nå selv begynt å holde kurs om metodene. Men selv om de drev gården konvensjonelt, måtte de hatt flere bein å stå på, understreker Live.

– Vi lever jo av gården begge to nå og det er et helhetlig produkt vi leverer. Men landbruket er sentrum og hjerte av gården. Hvis vi ikke har det, har vi ingenting av totalen. Vi ville ikke kunne vært foruten den, stemmer Kristoffer i.

Hva så med karbonet? Det er noe vanskeligere å måle, ifølge et forskningsprosjekt gården har vært med på de siste årene. Resultatene viser sunnere jord, og tendenser til større opptak av karbon. Men også her er det usikkerhetsmomenter og et fokus på at det trengs mer kunnskap over lengre tid. De er nå del av to andre forskningsprosjekter, hvorav et også tester en ny måte å måle karboninnhold.

Kristoffer har tro på at man kan dyrke nok mat til å fø Norge regenerativt. At jorda er sunnere og bedre rusta for fremtiden. At avlingene er mer næringsrike og mer robuste i vær og vind, som gjør opp for om de noen år er mindre. Han er overbevist om at alle bønder kan ta i bruk noen av metodene, som fangvekster. Men terskelen fortsatt er høy for å legge om totalt. Enn så lenge er det fortsatt for idealistene, tror han.

– Da vi tok disse grepene, var det ikke sånn at vi trodde «nå kommer betalingen for denne jobben i morra». For det gjør det ikke. Det er en veldig langsiktig greie. Vi bygger opp jordsmonnet sakte, men sikkert, sier han.

Han etterlyser mer støtte fra myndighetene om flere skal ta steget helt ut. Fra andre bønder har det vært få negative reaksjoner. Mest nysgjerrighet fra kollegaer som lurer på om dette faktisk funker.

– Vi går opp en sti der vi vet at landbruket må inn i før eller siden. At noen gidder å våge og tørre å gjøre de grepene, det tror jeg flere er glade for egentlig, sier Kristoffer.

– Folk sier til oss at de syns det er inspirerende, at de ønsker å komme og lære. Og det er jo veldig spennende, legger Live til.

Akkurat det var vi også vitne til.

Mens vi er på besøk på gården, ringer telefonen til Kristoffer. En nabobonde som nylig har begynt med regenerativt spør om råd. Senere på dagen kjører en bil inn på tunet. Stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet skal lære om regenerativt landbruk. Noen dager senere tikker det inn en melding fra Live. En delegasjon fra Landbruksdepartementet kommer for å få samme omvisning. Nylig fikk de også besøk fra lege, EAT-sjef og miljøverner Gunhild Stordalen. I en instagrampost fra grisestranda hyller hun Live og Kristoffer som inspirerende forbilder.

På tunet treffer vi også på datteren deres Liv (7). Familienavnet har gått i arv, akkurat som gården. Ekteparet tror jobben de gjør i dag, vil gi Liv og lillebror Halvor (4) en tryggere fremtid.

– Det er greit å tenke på at du har en bedre rusta jord når den tiden kommer, sier Kristoffer og ser på Live.

– Du putter på en måte penger inn i jordbanken, som nestemann skal få overta, sier hun.