Det var en kald november ettermiddag på halvøya Mågerø, en drøy halvtimes kjøretur sør for Tønsberg. Termometeret viste et par minusgrader. Bakken var glatt av is og snø.

Norske spesialstyrker øvde sammen med noen kolleger fra Sverige inne på det militære anlegget.

Denne dagen trente de på å søke gjennom uteområder og inne i bygninger.

Søkene skulle gjøres ved hjelp av hunder. Hundene skulle finne «fiender» slik at spesialsoldatene kunne pågripe disse.

«Fiendene» ble spilt av vernepliktige i førstegangstjenesten.

Maria var en av dem.

De unge soldatene hadde fått beskjed om å kjempe tilbake om de ble funnet.

Under øvelsen skulle ingen ha skarpe skudd i våpnene sine.

«Kampene» skulle gjennomføres med helt tomme våpen eller med løskrutt uten kuler – det som i militæret kalles rødplast. Det lager bare lyd.

Smellet

En hund snuste seg gjennom bygget inne på det militære området to ganger.

Hunden merket ikke at Maria gjemte seg inne i en krok.

Spesialsoldatene forberedte seg og gikk inn i bygget.

Der var det mørkt og soldatene så ingen.

19 år gamle Maria gjorde da som hun hadde fått beskjed om. Hun spilte fienden som angriper. Så fyrte hun av våpenet sitt med løskrutt.

En svensk spesialsoldat snudde seg raskt og rettet våpenet sitt mot der smellene kom fra. Han hadde ikke løsammunisjon under øvelsen. Så langt hadde han derfor deltatt i kamper ved å rope «pang».

Men nå reagerte han instinktivt mot det han oppfattet som en trussel. Han trakk av på samme måte som han har drillet på igjen og igjen gjennom årevis med trening.

– Jeg snur meg instinktivt og sier «pang». Jeg får med én gang et slags mikrosjokk. Det her var – det her var feil, har han forklart i politiavhør.

For i det han trakk av smalt også hans våpen. Det våpenet som egentlig skulle vært tomt.

Der og da skjønte han ikke hva som skjedde.

– Jeg slipper våpenet, og hun skriker. Hun skriker hele tiden. Så det er litt uklart. Har jeg virkelig skutt et skudd, eller hva – noe var jo feil, har den svenske spesialsoldaten forklart i politiavhør.

Maria skrek i smerter.

Spesialsoldatene var først usikre på om dette var en del av øvelsen, eller om hun virkelig var skadet.

– Så sier hun «beinet mitt, beinet mitt, beinet mitt». Da begynner jeg å rive opp buksene og genseren. Da ser jeg inngangssåret – her på siden, forklarte spesialsoldaten i avhør.

Spesialsoldatene fant et skuddsår på venstre side av Marias mage. På ryggen så de tre mindre sår der noe hadde kommet ut igjen av kroppen.

Umiddelbart ble det startet førstehjelp. En ansatt i den norske spesialstyrkeavdelingen ringte 113.

Beskjeden til nødtelefonen var at en person var skutt, og at det var tungt for vedkommende å puste. Maria var skutt i magen på kloss hold. Situasjonen var svært kritisk.

Nødetatene vurderte situasjonen som akutt, og sendte ut flere ambulanser og et redningshelikopter.

Overlevde

– Jeg hadde visst kjempeflaks. For hadde den ene biten av kula gått litt mer til den ene siden ville det gått kjempegalt, sier Maria Mæle Christensen.

Hun overlevde. Nå forteller hun sin historie til NRK.

For første gang tilbake på stedet der hun ble skutt er det mange sterke inntrykk.

– Det er veldig rart å være tilbake, forteller hun og puster tungt.

Det var inne i dette huset på det militære området at hun ble truffet av kula fra spesialsoldatens våpen.

– Jeg stod bak her og gjemte meg. Akkurat sånn her, forteller hun.

Selv husker hun alt som skjedde i detalj.

Fra hun gikk fram og fyrte av med løsammunisjon, til hun ble pakket på en båre og fløyet bort med redningshelikopteret i stor fart mot akuttmottaket på Ullevål sykehus.

Etter at hun hadde avfyrt sitt våpen gikk det slik hun husker det under ett sekund før det smalt tilbake.

– Jeg skjønner ingenting i det jeg blir truffet. Jeg begynner å skrike selvfølgelig. Så mister jeg fullstendig kontakt med venstrebeinet mitt, og det gjør veldig vondt, forteller hun.

Nerver inne i kroppen koblet til venstrebeinet hennes var også truffet av kula.

Det var vondt om hun pustet kraftig inn og ut. Etter hvert begynte hun å føle seg veldig varm, men samtidig var hun kald på hendene.

Hun hadde sett bilder av skuddskader, og så for seg sine egne skader der hun lå.

– Jeg tenkte at kula hadde gått rett gjennom, og at jeg hadde en svær flerre på ryggen.

Heller ikke Maria selv skjønner med én gang hva det er som har skjedd. For alle på øvelsen tok for gitt at det ikke var noen skarp ammunisjon i våpnene.

– Jeg innså det først i det de faktisk roper at det er en skuddskade, sier Maria i dag.

Feil som gjentar seg

NRK har undersøkt skyteulykken der Maria Mæle Christensen ble skutt i magen.

Gjennom innsyn i interne granskinger i både det norske og det svenske forsvaret, Arbeidstilsynet og Statens havarikommisjon har vi sett på hvilke feil som skjedde. NRK har fått innsyn i dokumenter fra den svenske politietterforskningen av spesialsoldaten som skjøt.

Det går igjen i flere av rapportene at det aldri skulle vært noen kule i våpenet. Våpenet skulle vært sjekket bedre av spesialsoldaten selv, med makkersjekk eller ved at en øvingsleder undersøkte det. Flere rapporter konkluderer med at sikkerhetsregler ble brutt.

– Selv om det finnes klare regler for gjennomføring av øvelser med våpen. Det ble ikke det fulgt i denne hendelsen, sier avdelingsdirektør Ingvild K. Ytrehus i Statens havarikommisjon til NRK.

De har undersøkt hendelsen som førte til at Maria ble skutt.

Havarikommisjonen konkluderte med at kula mest sannsynlig hadde blitt igjen i våpenet fra en øvelse noen uker før.

Avdelingsdirektøren med ansvar for saker om Forsvaret forklarer at våpen alltid skal behandles som om de er ladd. Før øvelser som innebærer å sikte på andre må det derfor etter reglene sikres at våpnene ikke har skarp ammunisjon i seg.

– Dersom sikkerhetsbestemmelsene hadde vært fulgt, med sjekk av våpen, visitasjon, eventuelt bruk av makker, så ville man hatt mulighet til å avdekke at det var ammunisjon i våpenet før øvelsen startet, sier hun til NRK.

Håndterte ikke råd før skuddet på Mågerø

Det er ikke første gang at det påpekes mangler knyttet til sjekk av våpen.

I mai kunne NRK fortelle hvordan en offiser utilsiktet skjøt en av sine egne soldater i foten på Rena. Også da var det ei kule i våpenet som ikke skulle vært der.

Hendelsen på Rena skjedde i mars 2012. Rundt ti år etter ble Maria Mæle Christensen skutt på Mågerø.

De samme svakhetene gjentok seg: Det var kule i et våpen som skulle vært tomt, det var ikke gjennomført makkersjekk eller visitasjon.

NRKs undersøkelser av Forsvarets håndtering av skyteulykker viser at dette skjer gang på gang. Flere ulike granskinger og undersøkelser har påpekt at regler, rutiner og praksis må skjerpes inn.

Statens havarikommisjons påpeker i sin undersøkelse av skyteulykken på Mågerø at det allerede fantes råd etter tidligere ulykker.

Nå bekrefter Havarikommisjonen til NRK at disse rådene ikke var håndtert og lukket av Forsvaret før Maria ble skutt og livstruende skadd.

– Før ulykken på Mågerø var ikke sikkerhetstilrådingen lukket. Den var heller ikke lukket da vi publiserte rapporten etter Mågerø-ulykken. Vi fikk opplyst fra Forsvaret at det ble jobbet med tekniske løsninger som skal ivareta dette, sier avdelingsdirektør Ytrehus.

NRK har spurt Forsvaret om dette. De bekrefter at rådene fra kommisjonen ikke er ferdig håndtert.

– Man har ikke landet på hvilken måte man skal lukke det, og man vurderer flere ulike tiltak for å bedre sikkerheten. Man ser hele tiden på hvordan dette kan gjøres bedre, og på en fornuftig måte, sier kommunikasjonssjef Eystein Kvarving i Forsvaret.

– Tar ting for lang tid?

– Personlig er jeg veldig utålmodig og tenker at ting tar noen ganger tar for lang tid. Det er vanskelig for meg å si noe om dette har tatt for lang tid. Ulykken Maria ble utsatt for, skulle uansett aldri ha skjedd, svarer Kvarving.

Det gode fellesskapet

Maria Mæle Christensen kom inn i førstegangstjenesten i august 2021. Da var hun en aktiv og treningsglad 19-åring. Hun likte seg godt i Forsvaret.

– Rekrutten er nok de beste syv ukene jeg har hatt i hele mitt liv. Vi hadde det så mye gøy.

Etter rekrutten fikk hun fortsette førstegangstjenesten som hunderøkter for Forsvarets spesialkommando.

Oppgavene var utfordrende, men også veldig spennende.

– Det fellesskapet man lager i Forsvaret er noe helt spesielt. Så fra den dagen jeg tråkket inn i leiren visste jeg at det er her jeg har lyst til å være.

Hun forteller at de bare var fire vernepliktige som jobbet med hundene til spesialsoldatene. Dermed fikk de mye ansvar. Det var givende å mestre sammen.

At de som vernepliktige fikk være markører på øvelser var veldig spennende.

Men plutselig ble alt endret under øvelsen som skulle vært uten skarp ammunisjon.

Merket for livet

På sykehuset ble det raskt klart at Maria hadde blitt truffet av en spesiell type kule.

Ammunisjonen hun ble truffet av var beregnet for skytetrening, der man vil unngå at fragmenter kastes rundt etter at de har blitt skutt mot noe hardt.

Kula var fragmenterende, og derfor delte kula seg i mange små biter da den traff Maria. De spredte seg inne i kroppen hennes. Noen biter kom også ut igjen – gjennom ryggen.

Både tarmene og magesekken fikk omfattende skader.

Det stod om livet.

Kirurgene måtte operere bort mye av tarmene hennes. Så ble både magesekk og tarmer sydd sammen igjen.

– De opererte meg. Så lå jeg på respirator i et døgn, forteller Maria i dag.

Den første tiden på intensiven husker hun som tung.

– Jeg slet veldig mye med smerter. Og jeg klarte jo ingenting selv. Jeg klarte ikke å pusse tennene selv. Jeg klarte ikke å gå på do selv.

Maria hadde blant annet mye smerter i det venstre beinet. Kirurgene kunne ikke fjerne alle fragmentene fra kula. De var på steder som var for risikable å operere – som nær ryggraden. Noe som påvirker nervene til venstrebeinet.

Hun hadde overlevd, og hun ville komme tilbake til livet. Hun ville komme seg på beina så raskt som mulig – bokstavelig talt.

– Det var ikke sjans til at jeg kunne stå alene. Det var samtidig en rar glede å lære meg å gå på nytt.

I starten måtte hun ta det forsiktig. Kirurgene hadde skåret opp magen hennes hele veien fra brystbeinet og ned til under navlen.

Samtidig ønsket hun å gjøre alt for å bli bra igjen, så fort som mulig. Målet var å komme seg tilbake til militæret og kunne trene crossfit igjen.

Bare seks uker etter var hun i gang igjen med egentrening. Løping, hopping, armhevinger fikk hun til. I dag husker hun hvordan hun løp på en rar haltende måte, og kunne sende video til vennene i Forsvaret for å le sammen av det.

Men hun sliter likevel fortsatt med smerter i beinet, magen og ryggen. Hun kan heller ikke spise som før.

– Jeg får fortsatt plutselig magesting, at det bare knyter seg. Jeg hadde blant annet en hendelse. Da ble jeg kjempedårlig, kjempekvalm. Så vi ringte ambulansen, og jeg ble hentet.

Hun husker at hun hadde det helt forferdelig vondt.

– Det her er ikke noe jeg har sagt høyt, men ... Hvis det her er det siste, så går det fint, forteller Maria mens hun er på gråten.

Nylig hadde hun foreløpig siste operasjon. Kirurger tok ut flere fragmenter fra ryggen hennes.

Foreldrene: – Ingen i Forsvaret har tatt ansvar

Foreldrene til Maria trodde at hun var trygg som vernepliktig.

De reagerer sterkt på det som skjedde, og hvordan Forsvaret har håndtert det.

– Det var det verst tenkelige som skjedde, og hun overlever mot alle odds. For det var vel egentlig ingen som trodde at det kunne gå an å overleve den episoden som hun ble utsatt for. At det da ikke kommer noen og hjelper oss videre, sier moren Randi Mæle oppgitt til NRK.

Hun er tydelig på at hun mener Forsvaret har håndtert saken dårlig.

Hun husker godt da den fryktelige beskjeden kom fra Ullevål sykehus. En beskjed hun beskriver som den verste enhver forelder kan få.

– De spurte om jeg var mammaen til Maria Mæle Christensen. Så sa de «Vi har henne her med en alvorlig skuddskade. Du må komme med én gang.»

Faren fikk også telefon.

– Jeg svarte at det ikke kunne være mulig. Maria var jo trygg. Hun var sammen med de flinkeste folkene i Forsvaret, sier John Christensen.

Da han kom til sykehuset ble det klart at det var veldig virkelig. Den livsglade og sprudlende datteren lå på respirator. Han beskriver det som å se henne «redusert til null og ingenting».

– Å stå på siden, og se henne kjempe alene, har vært det tøffeste. Å følge den lange seige kampen hun har tatt for å komme seg tilbake til der hun er i dag. Vi kan ikke finne ord for det hun har gjort – som å lære seg å gå igjen, forteller faren.

Han er opptatt av at hun har fått for lite støtte fra Forsvaret etter at hun ble skutt i tjeneste.

– Skaden har skjedd i Forsvarets regi. Forsvaret er ansvarlig for sikkerheten. De har vært fraværende, sier Christensen.

Moren forteller at sjefer fra Forsvarets spesialkommando (FSK) kom til sykehuset mens Maria fortsatt lå på respirator.

– Da sa jeg til dem at jeg var redd for at hun skulle bli en som blir stående og skrape på Nav-døra. Da fikk vi beskjed om at nei, i FSK-familien vernet de om sine livet ut. Det trodde jeg på. Og det gjorde de helt til daværende sjef sluttet, sier mor Randi Mæle.

Maria ville rett tilbake til Forsvaret etter rehabiliteringen. Hun fikk tilrettelagt tjenesten på Rena, og opplevde å bli godt ivaretatt til å begynne med, fram til daværende sjef sluttet. Hun forlenget førstegangstjenesten sin til 18 måneder, og fullførte i februar i år.

Både Maria og foreldrene opplevde at hun i stadig større grad ble ansett som et saksnummer av Forsvaret, og ikke en enkeltperson som hadde blitt skutt i tjeneste.

– Etter at jeg ble dimittert var jeg på en måte overlatt fullstendig til meg selv, forteller Maria.

Hun sier at hun ikke har fått noen beklagelse eller unnskyldning fra Forsvaret.

– Jeg har aldri fått noe oppreisning eller noe sånt. Ikke i det hele tatt, sier Maria.

Av Forsvaret fikk de vite at NAV og Statens Pensjonskasse har ansvaret for en eventuell erstatning. Først denne uken fikk Maria et tilbud fra NAV, men erstatningssaken er ikke avklart.

Faren er svært kritisk til hvordan Forsvaret, slik han ser det, skyver ansvaret fra seg.

– Det er ingen som har tatt ansvar for noe som helst i Forsvaret så langt. Hun har fått null støtte fra systemet som har forårsaket skaden på henne, sier han.

Familien anmeldte Forsvaret for brudd på sikkerhetsregler, men politiet henla saken.

– En så direkte ansvarsfraskrivelse, jeg fatter ikke at det går an, sier moren Randi Mæle.

NRK har tatt kontakt med statsadvokatembetet i Vestfold, Telemark og Buskerud som fattet den endelige henleggelsesbeslutningen i mai i år. De ønsker ikke å kommentere saken og kritikken.

Forsvaret: – Vi beklager

NRK har forelagt kritikken av manglende oppfølging, og at Maria ikke har fått noen unnskyldning for det som skjedde, for Forsvaret.

– Jeg mener at vi har beklaget dette gjentatte ganger, og jeg tror også overfor henne. Hvis dette ikke har nådd frem, så vil jeg bare gjøre det med en gang. Dette er sterkt beklagelig. Beklager til Maria og til de som ble rammet. Dette er et vådeskudd som overhodet ikke skulle ha skjedd, og vi er lei oss for det, sier brigader og kommunikasjonssjef Eystein Kvarving i Forsvaret til NRK.

– Hun uttrykker det som at hun har blitt stående alene?

– Ja, det er leit å høre. Det er jo ikke greit at hun har opplevd det sånn i det hele tatt. Hvis vi ikke har gjort nok, og det har vi sikkert ikke, så beklager jeg det på det sterkeste, sier kommunikasjonssjefen.

Kvarving er den som svarer på vegne av Forsvaret.

NRK har bedt om et intervju med forsvarssjef Eirik Kristoffersen om denne saken siden oktober. Han fant ikke tid i sin kalender før i desember, er beskjeden fra kommunikasjonsavdelingen hans.

Samtidig har han engasjert seg personlig i saken. Like etter at Maria Mæle Christensen opplyste Forsvaret om at NRK arbeidet med saken, ble hun invitert på et møte med forsvarssjef Kristoffersen.

– Hvorfor inviterte han til et møte først etter at NRK tok tak i denne saken?

– Akkurat hvorfor han inviterte og når, det kjenner ikke jeg til. I den grad det hadde med at dere tok opp saken i NRK, så er jo det i så fall bare bra for alle parter.

– Hva var hensikten med møtet mellom Maria og forsvarssjefen?

– Hensikten er å høre hva hun trenger av støtte fra Forsvaret, om det er noe vi kan hjelpe med som er innenfor det vi har lov til eller kan gjøre, sier kommunikasjonssjef Eystein Kvarving.

Innrømmer at det kunne vært unngått

Til nå har ingen blitt stilt til ansvar for at Maria ble skutt.

Forsvarets talsperson vil ikke ta stilling til hvem som hadde ansvaret for ulykken formelt. Han vil heller ikke svare på om Forsvaret burde tatt på seg mer ansvar for det som skjedde.

Kvarving henviser til at det finnes en straffesak i Sverige mot den svenske spesialsoldaten.

– Så det blir litt feil av meg å mene noe om skyldspørsmål og ansvar, sier kommunikasjonssjef Eystein Kvarving.

Den svenske spesialsoldaten ble etterforsket. I tråd med avtaler mellom Norge og Sverige om forsvarssamarbeid føres saken hans i Sverige. Der ble han tiltalt for å uaktsomt ha skadet en annen. Påtalemyndigheten mente han hadde brutt sikkerhetsreglene for håndtering av våpen.

Mannen ble frikjent i tingretten. Blant annet fordi retten mente det var tvil om hva øvingsledelsen fra det norske forsvaret hadde sagt til skytteren om sjekk av våpenet.

NRK har spurt mannens forsvarer om han eller den svenske spesialsoldaten ønsker å kommentere saken. Advokaten Christoffer Olsson opplyser at det i saken er ilagt strengt hemmelighold og at de derfor ikke kan bidra med kommentarer.

Til politiet og i tingretten ville ikke mannen ta på seg straffskyld, men i avhørene fortalte han at han måtte ha bommet på noe siden det var ei kule i våpenet som ikke skulle vært der.

– Jeg har jo gjort en feil et sted. Jeg har jo mislyktes på et eller annet punkt i min jobb. Jeg tenker på det hele dagen, forklarte spesialsoldaten i politiavhør.

Kommunikasjonssjefen fra det norske Forsvaret medgir at de føler på en form for ansvar for det som rammet Maria.

– All den tid vi kunne ha gjort ting annerledes ved å følge de tilrådningene Statens Havarikommisjon kommer med i sin rapport, så ligger det jo at her må vi alle ta ansvar for å gjøre ting sikkert. Og det har Forsvaret selvfølgelig et ansvar for. Så er det forskjell på det strafferettslige og den type ansvar, sier Kvarving.

– Kunne ulykken vært avverget hvis Forsvaret hadde tatt til seg og fulgt de rådene man hadde fått?

– Det blir spekulasjoner for meg å si hvordan denne ulykken kunne blitt avverget. Men Statens havarikommisjon peker på to tilrådninger som sier at hadde man sørget for at det aktuelle våpenet ble visitert og sjekket, så kunne jo ulykken vært unngått. Det burde ha vært gjort. Dette skuddet som hun fikk i magen, skulle aldri ha skjedd, sier Forsvarets kommunikasjonssjef.

Ville tilbake

Maria Mæle Christensen kjempet seg tilbake. I dag er hun i en midlertidig sivil stilling i Forsvaret.

Selv om hun har opplevd å bli skutt og livstruende skadet har hun veldig mange gode følelser for det å være i Forsvaret.

– Jeg har ikke noe dårlig syn på Forsvaret. Jeg har hatt det gøy og jeg har kost meg. Ting har også noen ganger vært slitsomt, og jeg har tenkt hvorfor gjør jeg dette. Men jeg har virkelig trivdes i Forsvaret, forteller hun.

Spesielt før ulykken var hun veldig fornøyd med alt hun fikk til, og fellesskapet de skapte.

Derfor var hun helt bestemt fra første stund på at hun skulle tilbake.

Under en måned etter at hun ble skutt, ba hun moren om å kjøre henne tilbake til leiren på Rena. Hun ville hilse på medsoldatene.

– På julaften dro jeg tilbake til leiren. For da tok de andre over min vakt som jeg egentlig skulle hatt om jeg ikke ble skadet. Jeg hadde med en pakkekalender til dem – med ting de kunne gjøre, noe godteri og et hyggelig kort, forteller Maria.

Så fort rehabiliteringen tillot det, var hun tilbake i førstegangstjenesten. Hun fullførte som hunderøkter på Rena.

Håpet var en videre karriere i Forsvaret. I sommer stilte hun på opptak til Krigsskolen.

Hun bestod både teoretiske og praktiske tester. Hun forteller at noen praktiske ting som å bære tung sekk kan være vanskelig med skadene, men at hun da bare biter tennene sammen.

– Jeg har båret sekk i Forsvaret hvor jeg har kjent at nå sovner det. Nå blir jeg nummen i ryggen fordi det støter akkurat der jeg har fragmenter inni kroppen. Men jeg har fortsatt gått, og det har gått bra, forteller hun.

Men på Krigsskole-opptaket ble hun stanset – akkurat i det de skulle ut på feltuke. Hun ble ropt opp og hentet inn på et kontor.

Forsvaret mente hun er for skadet.

Maria har klaget på avslaget om opptak til Krigsskolen.

Forsvaret åpner nå for å se på saken på nytt, og vurderer om hun skal få en ny medisinsk vurdering.

Maria føler at hun har fått livet i gave, siden hun overlevde og fortsatt kan få til mye. Samtidig tenker hun at mye kunne vært annerledes.

– Jeg gikk inn i Forsvaret frisk og fysisk sterk. Og jeg går ut av Forsvaret med tidenes største skade. Det var ikke det jeg så for meg.