Mens jeg har skrevet denne teksten, har jeg tatt håret inn og ut av en hårstrikk fem ganger. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg i dag valgte å gå med mitt naturlige hår – svarte krøller.
De dagene jeg ikke har rettet ut håret mitt, tar jeg på det flere ganger daglig. Jeg tar det opp i en strikk, får dårlig samvittighet for at jeg skjuler det, så jeg tar strikken ut. Men så tar jeg håret opp i strikk igjen, fordi jeg føler meg usikker.
Akkurat nå sitter jeg med håret i strikk. Det høres kanskje ut som en filleting, men for meg har håret alltid vært litt i veien. Det føles som en distraksjon som fanger folks oppmerksomhet før de egentlig vet hvem jeg er.
- Les også:
«Uryddig» hår
Jeg har alltid følt at krøllene mine gjør at jeg ser useriøs og mindre «ryddig» ut. Mine svarte, stramme korketrekkere, som ser forskjellige ut hver dag. De dagene jeg velger å gre ut krøllene får jeg krusete afro, mens de dagene krøllene mine er i krigshumør får jeg «dreadlocks». Direkte oversatt til norsk betyr det «fryktelige krøller».
Helt siden den transatlantiske slavehandelen har det blitt oppfattet som upassende for kvinner med afrikansk blod å vise frem sitt naturlige hår med krøllene.
Jeg føler ikke bare at krøllene mine er «uryddige», de gjør meg også annerledes. Så annerledes at jeg som toåring ble en turistattraksjon med mitt påfallende afrohår, som alle skulle ta på og kommentere.
For et barn er hår bare noe de har på hodet. Men det jeg lærte av disse kommentarene som liten, var at håret mitt var noe alle hadde en mening om.
RETT HÅR: Beyoncé og flere afroamerikanske kjendiser er fan av å bruke «lace wig». Det er en type parykk man limer fast i huden.
Foto: Lucas Jackson / ReutersPå grunn av all oppmerksomheten går jeg den dag i dag nesten aldri med mine naturlige krøller.
Som voksen lærte jeg at hår er politisk. En sterk og suksessrik svart kvinne har som oftest silkerett hår, som for eksempel Michelle Obama eller artisten Beyoncé. Det er så uvanlig å se profilerte svarte kvinner med naturlig hår, at det skapte overskrifter da Obama ble avbildet slik:
Det skapte også overskrifter i BBC da en svart kvinne fikk beskjed av sin arbeidsgiver om å ta på parykken, fordi den naturlige afroen så «uprofesjonell» ut.
– Håret ditt kjennes ut som stålull
«Håret ditt kjennes ut som stålull når du grer ut krøllene», sa noen til meg da jeg var barn. «Jeg vet», svarte jeg.
Nå, 18 år senere, ville jeg kanskje svart følgende:
«Jeg vet at håret mitt er annerledes, det har jeg visst siden en eller annen gang på 90-tallet. Jeg har prøvd å gjøre noe med det. Jeg har brukt sterke kjemikalier, så sterke at de kunne svi av meg håret. Det var et sjansespill. Jeg bruker fortsatt en maskin som må varmes opp til 225 grader før jeg drar den gjennom håret. Den retter ut krøllene, noe som gir meg følelsen av å være litt mer som deg. Men takk for stålull-kommentaren, jeg tar den til etterretning».
La oss kaste rettetangen
Jeg analyserer ofte mine medsøstre, kvinner med afrikansk opphav. Det jeg ser er at mange er som meg; litt ukomfortable i sitt naturlige hår.
Jeg tror vi er mange som har den samme hår-historien: Få flettet håret av mor hver søndag som barn, for da slipper hun å gjøre noe med det resten av uken. Få flettet inn løshår på afrosalonger i Oslo sentrum som tenåring, for å få en falsk, men glatt manke. Alltid et ønske om å ha så rett hår som mulig, til enhver tid, selv når det er vått.
Jeg synes vi skal slutte ass. «Ass» høres kanskje rart ut i en NRK-artikkel, men jeg måtte bare – akkurat jeg som bare må lære meg å elske mitt naturlige hår.
For hår er hår. Det har en biologisk funksjon, som er å varme og beskytte huden.
For sju år siden sluttet jeg å bruke kjemikalier i det, og jeg har for lengst sluttet med løshår. Det er fordi akkurat mitt hår alltid vil være «annerledes», og det prøver jeg å lære meg å omfavne.
Tenker å slutte med rettetangen i løpet av året, noen som vil være med? Hvis mange nok gjør det, kan vi bli kvitt følelsen av å være annerledes.
Så gjenstår det å se om målet blir for hårete.
- Les også:
- Les også:
