Forsøkte å få Moland og French til Norge med én gang

En kveld i mai 2009 ringer telefonene hjemme hos viseguvernør Joseph Bangakya i provinsen Orientale nordøst i Kongo. En mann fra Kisangani er drept og en nordmann var blitt arrestert. En annen nordmann er på flukt, får han vite.

– Det var to nordmenn som hadde skadet sjåføren sin, fortalte politiet meg, sier Bangakya til NRK.

Provinsens guvernør var på reise, så det var Bangakya som fikk saken på sitt bord. Han tok kontakt med landets innenriksminister, som igjen sørget for at norske myndigheter ble informert.

– Den samme dagen som Joshua French kom til Kisangani, kontaktet norsk UD meg, forteller Jon Anders Bregård.

Misjonæren fra De norske Pinsemenigheters ytremisjon var eneste nordmann i Kisangani og hadde vært der i over ti år. Han kjenner området godt.

Dette ble starten på det som etter hvert ble kalt «Kongosaken». En historie om to unge norske menn på reise og jobb i Afrika og sjåføren deres som ble skutt og drept.

Etter at han kom hjem har Joshua French fortalt til NRK-podkasten «To hvite menn» at han og Moland var to agenter på jobb, men han vil ikke si hvem de var på oppdrag for.

De ble tatt mange telefoner mellom Norge og Kongo de neste dagene.

Advarte misjonæren mot å hjelpe

Søndag ettermiddag satt Jon Anders Bregård og slappet av hjemme i Kisangani da telefonen fra Det norske utenriksdepartementet kom.

– Det norske konsulatet ba meg finne ut hvor Joshua var, hvordan han hadde det. De ba meg sørge for at det ble skaffet en engelsktalende advokat.

Han forklarer at han som misjonær har fått mye hjelp av norske myndigheter når han har vært utenlands og at det derfor er naturlig å stille opp når han blir bedt om det. Men kongolesere ba ham være forsiktig og mente han ikke burde bli sett sammen med fangen.

– En uskyldig mann var drept og det kunne føre til hat mot hvite, særlig nordmenn. De hadde et godt forhold til meg, vi hadde blant annet bygd opp flere skoler og helsesentre i Kisangani og i landsbyer rundt. De mente jeg heller burde sende inn en advokat, sier Bregård til «To hvite menn».

Han forteller at han ventet til den første norske diplomaten var på plass. Så dro de sammen for å snakke med de lokale myndighetene.

Møtet hos viseguvernøren

– Viseguvernøren tok imot oss på guvernørkontoret. Der var også sjefen for militærdomstolen og sjefen for etterretningen sammen med en provinsminister som hadde fulgt Joshua på den 50 mil lange reisen fra arrestasjonen til Kisangani.

Bregård forteller at han tolket på både det kongolesiske språket lingala og swahili på møtet.

De fleste kongolesiske representantene tok til orde for det han kaller en "streng justis" sier viseguvernør Joseph Bangakya.

– Men jeg snakket om rettferdighet og ikke hevn, sier han.

Bangakya mente det måtte gå an å finne en løsning som begge parter kunne leve med, men for å få til det måtte han få grønt lys fra sentrale myndigheter i hovedstaden Kinshasa. Mens han tok noen telefoner til hovedstaden, dro nordmennene for å treffe den norske fangen.

Det ble et kort møte, for det var ikke lett å få snakket med den unge nordmannen.

– Vi fikk gå til militærdomstolen og møte Joshua personlig, men det var ikke lett å få mange minuttene til å snakke sammen. Vaktene fikk mistanke til oss, de lurte på om det var flere som var innblandet, sier Bregård.

Et forslag til løsning

Samme kveld møtte den norske misjonæren og representanten fra UD Joseph Bangakya igjen, denne gangen i viseguvernørens hjem.

Bangakya hadde et forslag som han håpet kunne løse saken. Han mente det var tre ting som måtte til:

• Ugjerningen skulle dømmes i Norge og med en straff som ville vært gitt hvis drapet hadde skjedd der.
• Ofrene skulle få en erstatning.
• Norge, eller noen nordmenn, skulle starte et sosialt prosjekt i regionen.

Både Bangakya og Bregård forteller at det ikke er uvanlig at konflikter løses på denne måten i det afrikanske landet. Bangakaya sier at selv om det er klart at et menneskeliv ikke kan fastsettes med en pris, ville en slik løsning være til større hjelp for de pårørende, enn at den eller de som blir dømt for ugjerningen settes i fengsel.

– Familien til sjåføren ba om et hus. Et hus i sentrum av Kisangani kostet da noen tusen dollar, kanskje 50.000, sier Bregård.

Mente de truet Kongo

Så ble Tjostolv Moland pågrepet etter noen dager på rømmen. Viseguvernøren forteller at stemningen i Kisangani var amper og at mange i byen var overbevist om at de to nordmennene var skyldige.

Bangakya tok likevel med seg forslaget sitt til hovedstaden Kinshasa, men i møte med justisministeren og innenriksministeren fikk han et blankt nei.

– De mente det var en alvorlig sak og beskyldningen var alvorlige.

Han forklarer at det nok også spilte en rolle at kongolesiske myndigheter trodde de to var representanter for den norske hæren, siden de hadde ID-papirer fra Forsvaret da de ble pågrepet.

I Den demokratiske republikken Kongo har det vært mange utenlandske soldater opp gjennom årene.

I grenseområdene øst i landet har det vært krig og uro i årevis. Forskjellige folkegrupper står mot hverandre og mange steder råder lovløsheten. På slutten av 90-tallet ble flere millioner mennesker drept i en krig i regionen.

Offisielt trakk de siste utenlandske soldatene seg ut av regionen i 2002, ifølge FN. At Moland og French hadde bosatt seg i Uganda, gjorde nok at kongoleserne var enda mer på alerten. Uganderne er gjentatte ganger blitt beskyldt for å blande seg inn i konflikten i Øst-Kongo.

– Det var oppfatningen av at de to nordmennene kunne true Kongo som gjorde det vanskelig, sier Bangakya.

Da det blodige bildet av Moland dukket opp ble saken enda mer fastlåst. Jon Anders Bregård sier han kunne se at viseguvernøren var opprørt etter å ha sett det.

– Når det er sørgetid i Kongo, har man veldig respekt for den dreptes familie. Det bildet gjorde selv den mest positive vanskelig innstilt, sier Bregård.

– Bildet sjokkerte voldsomt. Jeg tror også det påvirket dommerne våre, sier Bangakya til NRK.

French: – Trodde på en løsning i løpet av noen uker

French forklarer i dag at han tok bildet fordi han tenkte det kunne brukes som dokumentasjon.

– Jeg tenkte det kunne være interessant senere, rent ballistisk. For øvrig er det ikke et smil, det er en grimase. Tjostolv har en helt unaturlig kroppsstilling og grimase, sier han og legger til at han angrer på at han tok det bildet.

Også French hadde trodd det var en sak som ikke skulle vare så lenge. Han sier til NRK at selv om også han så at anklagene var alvorlige, mente han de ikke hadde så mye å frykte. Han regnet med at dette var en sak som ville løst seg politisk eller diplomatisk før eller siden.

Han er enig med viseguvernør Bangakya i at saken kunne vært minnelig løst hvis det hadde vært gjort raskt og med en viss pengesum på bordet.

– Diplomatisk press og de rette personene hadde løst saken temmelig fort, mener French.

– Alle har tapt

Men Bangakaya måtte altså reise hjem den gangen med uforrettet sak da han fikk nei hos de kongolesiske statsrådene. I Kisangani ble de to nordmennene etter hvert stilt for retten og dømt for drap og medvirkning til drapsforsøk.

NRK har vært i kontakt med enken etter Abedi Kasongo, Bibiche Olenjeke. Hun har ikke ønsket å uttale seg om denne saken.

I Kongo sitter nå en tidligere viseguvernør og tenker på hvor annerledes det hele kunne gått. Selv om det har blitt utbetalt noen erstatninger, mener han at rettferdighet ikke er skjedd fyllest. Han påpeker at Joshua French er hjemme i Norge uten at kongolesere har fått den fulle erstatningen de mente de hadde krav på.

– Vi har alle tapt. Den kongolesiske staten har tapt, Norge har tapt, Moland og French har tapt og rettferdigheten har tapt, sier han.

• Les også: Han lærte Moland å slåss
• Les også: Joshua French takker for hjelpen som fikk ham hjem