Han løp inn i gjerningsmannen: – Det var nå eller aldri

Selv om deler av natten er forsvunnet fra hukommelsen, husker Bjarne Finsrud (41) enkelte øyeblikk godt.

Han husker dødsangsten i ansiktene til dem som satt utenfor London Pub.

Han husker glass som ble knust, stoler og bord som veltet i det folk løp over hverandre i panikk, og flyktet for livet.

Han husker frykten som spredte seg i kroppen da samboer Bjørn Yngve Bjørneseth (39) forsvant ut av syne, like før det ble løsnet enda flere skudd.

Kom mannen han har delt livet med de siste 20 årene til å bli drept?

– Ekstraordinær innsats

Finsrud var den aller første som taklet Matapour natten 25. juni 2022. Kvelden to mennesker ble drept og mange flere såret.

På mandag får han medaljen for edel dåd i gull. Medaljen deles ut i gull for en redningsdåd hvor redningsmannen selv har satt eget liv i fare.

Elleve andre får medaljen i sølv, blant annet samboer Bjørn Yngve Bjørneseth.

For første gang står samboerparet frem i media med sin historie.

Medaljen blir delt ut av Nærings- og fiskeridepartementet, fordi slike redningsdåder oftest har skjedd på sjøen.

Fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth har tidligere sagt det er svært sjelden medaljen deles ut.

– De sivile gjorde en helt ekstraordinær innsats, og med denne medaljen vil vi hedre hver og en av dem.

«Nå eller aldri»

Få minutter før Zaniar Matapour går av trikken ved Tinghuset i Oslo sentrum, går Finsrud og Bjørneseth ut for å ta seg en røyk.

Suset fra latter, skål og skrål brytes av det de tror er fyrverkeri.

Hendelsesforløpet er uklart. Begge husker bruddstykker, men det er vanskelig å plassere puslespillbitene riktig.

Samtidig er det deler de tror de kan være sikre på:

Matapour begynner å fikle med maskinpistolen. Finsrud tenker «det er nå eller aldri», tar sats og løper rett i den terrortiltalte 44-åringen.

– Tanken var vel egentlig bare at her må du prøve å gjøre noe, erindrer Finsrud.

Slik samboerparet husker det, er Bjørneseth på vei bort til Finsrud etter taklingen, men før han når frem, drar Matapour fram en pistol.

Både Bjørneseth og Matapour forsvinner ut av syne for Finsrud, som blir stående på maskinpistolen.

Det raser forferdelige tanker gjennom hodet hans.

– Jeg hørte nye skudd bli avfyrt etter at de hadde løpt.

Finsrud ropte navnet på samboeren flere ganger, men fikk ikke noe svar.

– Jeg var redd for at han var blitt drept, forteller han.

– Et ansikt jeg aldri glemmer

Matapour ble jaget nedover gaten av sivile, som til slutt la ham i bakken og holdt ham fast.

Bjørneseth var den tredje som hev seg over drapsmannen.

– Jeg husker jeg hadde et voldsomt sinne i meg, så jeg gikk til angrep på ham. Heldigvis var det en annen der som dro meg unna for å roe meg ned, sier han.

Også for ham fremstår kvelden uklar. Én ting som står tydelig igjen, er ansiktet til Matapour.

– Jeg har aldri sett en så sint person før, eller noen med et slikt uttrykk. Sinnet syntes så godt i øynene hans. Det er et ansikt jeg aldri glemmer, forteller han.

Da politiet kom frem og pågrep Matapour, gikk Bjørneseth tilbake til samboeren.

– Jeg var innmari glad for å se ham igjen. Det er følelser som er vanskelige å beskrive, forteller Finsrud.

Ubesvarte spørsmål

Tiden etterpå har vært utfordrende. Det har vært fint å være to, men også vanskelig.

– For min del har det vært ganske tøft å se hvordan Bjarne har hatt det i ettertid, sier Bjørneseth.

Finsrud ble redd for dører som knirket og fremmede på gata.

– Jeg ble låst inn i en boble hvor hodet spilte seg selv puss jeg til slutt trodde på. Jeg satt med så mange tanker og spørsmål jeg ikke fikk svar på, sier han.

De mørke stundene har vært preget av grubling. Hva skjedde egentlig? Kunne de ha gjort mer?

– Det er viktig for meg å få svar på hva som skjedde, og hva jeg var med på, sier Bjørneseth.

– Når det er svarte felt i hukommelsen, begynner hodet med et tankekjør og lager egne forklaringer, som antagelig ikke stemmer. Det blir en fin suppe, legger han til.

Derfor blir det godt når rettssaken starter 12 mars. Det er satt av to måneder til saken. Det blir en mulighet til å få fylt ut resten av puslespillet, sier de.

– En anerkjennelse

Når de får spørsmål om hvordan det blir å få medalje for edel dåd, blir de stille.

De ser litt søkende på hverandre, før Finsrud sier det er «litt merkelig».

Det er koselig å bli hedret, men han skulle ønske hendelsen bak medaljen aldri fant sted.

– Det er så forferdelig trist å vite at to personer ble drept og at så mange ble såret. Det er fint med medalje, men det gir selvsagt en sterk bismak, sier han.

Bjørneseth skulle helst vært både terror og medalje foruten, han også.

– Samtidig er det en anerkjennelse for at vi har gjort noe riktig, sier han.