– Hvert liv er hellig, uansett alder, fastslår hun.
Moræus Hanssen er kjent som samfunnsdebattant, forfatter og som tidligere kinosjef i Oslo. Med sterk og uredd stemme har hun engasjert seg for eldres rettigheter. I boka «Alder – triumf eller tragedie» er hun opptatt av at folk i alle aldre skal la sin stemme bli hørt.
Det statlige prioriteringsutvalget som har foreslått nye kriterier for prioriteringer i helsesektoren, vil at helsekvalitet og helsetap skal være kriterier i avveiningen av hvilken behandling som skal igangsettes når ressursene er knappe.
De vil at helsegevinsten og helsetapet skal måles mot en norm på 80 gode helseår. De foreslår at avgjørelsen om noen skal få behandling, skal måles opp mot hvor mange gode helseår og hvor stor bedring i livskvaliteten behandlingen kan gi pasienten.
Frykter at alder skal telle «indirekte»
Utvalget sier at alder i seg selv ikke skal være et kriterium.
– Men alder kan likevel indirekte spille en rolle i vurderingen av helsegevinst og helsetap, sa utvalgets leder, professor Ole Frithjof Norheim da han la fram utvalgets rapport i Oslo onsdag.
Prioriteringsutvalget foreslår at sykdommer skal deles inn i grupper hvor anslått gjennomsnittlig helsegevinst per diagnose skal være en målestokk i vurderingen av om behandling skal igangsettes.
- LES:
- Prioriteringsutvalgets rapport:
Norheim nevnte blant annet føflekkreft som eksempel på en diagnose hvor behandling vil kunne gi pasienten et kraftig forlenget livsløp.
– Vi ønsker at helsetap og -gevinst skal være et ekstra viktig hensyn når avgjørelsen om hvem som skal få behandling skal balanseres, sier Norheim.
Moræus Hanssen sier hun er imponert over alvoret og grundigheten i utvalgets arbeid. Hun mener det er mye fornuft og klokskap i forslagene, og understreker at hun absolutt ikke være med i noe «hylekor».
Men hun advarer likevel mot at alder skal bli et kriterium i praksis, selv om det ikke står eksplisitt.
– Hvert øyeblikk er like mye verdt
– Å måle livskvalitet i antall år blir feil. Hvert øyeblikk i livet er like mye verdt, og livskvaliteten må måles i øyeblikket, sier hun.
Hun peker på at hvis en kostbar behandling kan gi pasienten noen få gode år, bør fellesskapet betale for det. Og motsatt: Dersom livskvaliteten ikke kan bli god, men livet langt, bør behandling ikke prioriteres.
Her må legene prioriteres tydelig, sier hun.
Som eksempel nevner hun et barn med en svært alvorlig sykdom.
– Da er foreldre og helsevesen villig til å bruke hva det skal være av ressurser. Det kan likevel hende at pasientens liv blir preget av lav livskvalitet, selv om pasienten kan få et langt liv.
– Det er selve livskvaliteten som må avgjøre, og ikke lengden på livet, understreker hun.
– Hvem skal vurdere hva god livskvalitet er?
– Det skal legen gjøre. Ikke pasienten, eller pårørende. Legen har i sin lege-ed plikt til å gjøre denne vurderingen før behandling tilbys, sier Ingeborg Moræus Hanssen.
Tror mange vil velge å betale egen behandling
– Er det ikke en fare for at dette kan bety et delt helsevesen, hvor rike eldre kjøper seg den helsehjelpen og den behandlingen de vil ha?
– Jo, men slik er det allerede i dag. Mange av oss er så sosialdemokratiske i hodet at vi forventer at det offentlige skal betale for alt man ønsker seg. Jeg tror alle i mye større grad enn i dag må sette til side midler til å kjøpe seg helsebehandling når det trengs.
– Vi må husholdere med vår økonomi og spare til den dagen vi trenger hjelp. Jeg vil både ha et sterkt offentlig helsevesen, og samtidig ha mer vekt på at det private ansvar vi alle har for våre liv og økonomi, sier hun.
Se debatten i Politisk kvarter:
HØR: