Tare-boom langs kysten - men ingen krav til opprydding

LOFOTEN. – Den går litt dårlig på tomgang, forklarer Nikolai Buer. Påhengsmotoren har kvalt seg for fjerde gang i det han er på vei ut av kaianlegget til det gamle lakseoppdrettsanlegget. En gang hjørnesteinsbedriften i lokalsamfunnet på Digermulen i Lofoten, men nå nærmest nedlagt.

Solen titter frem mellom skyene før den like fort forsvinner. Han er lunefull i dag. At været i Nord-Norge omtales som et personlig pronomen er bare én av tingene Nikolai Buer fra Oslo måtte lære da han flyttet til Lofoten for to år siden.

I tillegg måtte han lære å kjøre båt.

Bølgene slår over Nikolai og rattet. Han har fått fart på båten og holder stø kurs utover fjorden. Destinasjonen er et av prøvetauene Lofoten Esca Verno A/S satt ut for prøvedyrking av alger i 2015. Da hadde han akkurat flyttet permanent nordover og startet opp selskapet.

Bak står investoren som solgte hjørnesteinsbedriften og nå vil skape et nytt industrieventyr i hjembygda. Han hadde fått nyss i at Nikolai var i gang med noen spennende prosjekter i tilknytning til taredyrking, og fikk ham til Digermulen for å starte opp pionervirksomhet på dette i Norge.

Så langt har det gått med godt over en million kroner i rene utgifter, men neste år håper de å kunne selge tare med nok fortjeneste til å gå i null i regnskapet.

Men han er ikke alene. Siden 2014 har det vært en stor økning av søknader og tildeling av tillatelser til oppdrett av tare i Norge.

Totalt har Nærings- og fiskeridepartementet per 7. august 2017 delt ut 272 tillatelser til taredyrking. Disse er fordelt på 41 lokaliteter og 24 ulike selskaper langs hele kysten, med stadig flere søknader til behandling.

Makroalger, bedre kjent som tang og tare, har blitt omtalt som alt fra løsningen på verdens matmangel, grunnlaget for ny hjertemedisin og løsningen på fôr-problematikken.

Mange starter derfor opp nye anlegg med taredyrking i håp om å ta del i det som kan bli et nytt norsk oppdrettseventyr.

På veien mot å legge til rette for et nytt næringseventyr kan det likevel ha gått litt for fort i svingene.

Blåskjellfiaskoen

På slutten av 90-tallet og frem til 2003 ble det startet opp hundrevis av oppdrettsanlegg for blåskjell langs norskekysten. Ingen tenkte da på hva som skulle skje ved en eventuell konkurs.

Men det som skulle bli et eventyr endte med et gedigent mageplask. Markedet endret seg, vekstvilkårene var ikke som forventet og etter 2003 fikk næringen seg en alvorlig knekk.

Flere av anleggene gikk konkurs, og i konkursboene var det ikke penger igjen til å rydde opp. Det var heller ikke blitt stilt krav om depositum for opprydding da tillatelsene ble delt ut.

Utallige timer gikk med i diskusjoner mellom kommuner, fylkeskommuner, banker, departementer og Kystverket. Uten at de ble enige om hvem som skulle stå for oppryddingen. I mellomtiden fløyt forlatte anlegg rundt i fjordene.

Naboen

En av dem som er godt kjent med konsekvensene av at forlatt oppdrettsanlegg er Karstein Morfjord. Fra godstolen i barndomshjemmet ser han rett ut på den blikkstille Morfjorden, hvor de karakteristiske lofotfjellene speiler seg elegant i vannoverflaten.

For åtte år siden var speilbildet et annet. Han og familien hadde akkurat kommet hjem fra et lengre utenlandsopphold og ble møtt av lange, sorte rør og tau som fløt ensomt rundt i sundet. Kun et par hundre meter fra husveggen. Det var restene av et forlatt blåskjellanlegg.

– Det var forargelig å se, minnes Karstein.

Han og de andre naboene måtte kjempe en lang kamp for å få noen til å rydde opp det forlatte anlegget utenfor stuevinduet. Til slutt fikk flere medieoppslag de tidligere eierne til å ta ansvar i Morfjorden.

Men det var ikke alle steder press fra bygda fikk de gamle eierne til å ta ansvar. I flere fjorder langs norskekysten ligger det fremdeles anlegg og flyter. Der det har ført til fare for skipstrafikken har Kystverket og Fiskeridirektoratet måttet ta millionregninger for oppryddingsarbeid.

Oppryddingen

– Resultatene etter konkursene er fortsatt det største svineriet vi har sett langs kystsonen, forteller Gjermund Langedal, som ledet et Fiskeridirektoratet opprydningstokt langs kysten.

Sammen med et mannskap på åtte ryddet han opp det ene forlatte blåskjellanlegget etter det andre. Synet som møtte dem var ikke ment for reklameplakater.

Lange plastrør fungerte som flyteelement. Tunge oppdretts-anker hadde gravd seg ned i havbunnen. Flytende tauverk og tonnevis med blåskjell, tare og mer. Det var tungt, tidkrevende, og ikke minst kostbart.

Store ressurser ble brukt på å få levert restene fra anleggene til gjenvinningsstasjoner.

Ulike aktører ryddet derimot opp på ulike måter. Like utenfor en skrent ved den nasjonale turistveien E10 i Lofoten ligger det fortsatt store deponi av anlegg som ikke kom seg lenger enn ut av havet før de igjen ble forlatt. Viklet inn mellom kilometer med tau og blåser ligger det her tusenvis av døde og knuste blåskjell.

For å unngå at dette skulle skje igjen, kom det i 2007 et krav om at alle nye anlegg for blåskjell måtte stille en garanti for opprydding før de fikk starte opp.

­

ÅRSTEINFOTEN. Nikolai er fremme ved prøvetauene til Lofoten Esca Verno på lokalitet Årsteinfoten. Solen titter stadig oftere frem mellom de stadig større sprekkene i skylaget. Han drar båten langs tauene med butare og kommer til et nytt tau hvor det henger sukkertare. Tauene har viklet seg litt inn i hverandre.

– Her ser vi hvorfor det kan være lurt å ha litt avstand mellom de ulike artene. Nikolai peker på at det har startet å vokse butare på sukkertare-tauet.

Han forteller at de må prøve seg frem på ulike måter å dyrke taren på, og at ikke alle forsøkene gir like gode resultater. På steder hvor de har sådd alger på tauene har det også vist seg å bli en kraftig oppblomstring av alger.

Prøving og feiling er en naturlig del av pionervirksomheten, og Nikolai har ingen garanti for at tare-eventyret ender med en suksess. Og da er det mange som frykter konsekvensene.

For i sin iver etter å legge til rette for tare-dyrking har ikke Nærings- og fiskeridepartementet tatt med seg lærdommen fra blåskjellanleggene, og stilt krav om garanti for opprydding.

Advarslene

I 2015 vedtok et samlet kommunestyre i Steigen at de ikke ville anbefale å dele ut tillatelse til oppdrettsanlegg av alger, før et regelverk for hva som skal skje ved en eventuell konkurs var på plass.

Kommunestyrerepresentant for SV, Odd Rikard Bredal, som fremmet forslaget om å vente til et regelverk var på plass, forklarer det slik.

– På 90' og 2000-tallet hadde vi en voldsom gründervirksomhet knyttet til blåskjelloppdrett, og det kom mange anlegg her i Steigen. Når det ikke gikk som man hadde tenkt, så ble de anleggene liggende igjen. Det er jeg stygt redd for kan skje igjen

Nærings- og fiskeridepartementet gav likevel tilsagn om tillatelse, og to år etter kommunen gjorde departementet oppmerksom på problematikken, er fortsatt ikke regelverket på plass.

– For meg er det uforståelig. De som sitter der må enten ha glemt alt, ikke undersøkt saken nøye, eller ha en veldig stor vilje til å få dette i gang. Det burde jo være mulig å få på plass det samme regelverket som for blåskjell.

Bredal er ikke den eneste som er bekymret. Dokumenter sendt til Nærings- og fiskeridepartementet viser at kommuner og fylkesmenn gjentatte ganger har bedt om at et regelverk må komme på plass.

Risiko

OSLO. Nærings- og fiskeridepartementet ligger et steinkast unna Stortinget. Lobbyen er åpent tilgjengelig, men er også preget av et høyt sikkerhetsnivå.

Resepsjonistene sitter bak glassvegger med sikkerhetsluke for overlevering av ID-kort i bytte mot adgangskort. For å komme videre inn i bygget må de besøkende gjennom en dobbel sikkerhetssluse. Sikkerheten er i høysetet hos departementet som forvalter store deler av verdiskapningen i Norge; her tar de ingen risiko.

Ut en av slusene kommer Martin Hageselle Bryde. Antrukket i byråkratiets uformelle uniform – ensfarget mørk dress utenpå en lys skjorte og med adgangskortet godt synlig.

Bryde er avdelingsdirektør for Seksjonen for næringsutvikling for fiskeri og havbruk i Nærings- og fiskeridepartementet, og er med det ansvarlig for utdeling av nye tillatelser for tare- og algeoppdrett. Han legger ikke skjul på at et krav om depositum eller sikkerhetsstillelse kan være et effektivt tiltak for å sikre opprydding ved forlatte anlegg.

– Det var også vurderingen vi gjorde for blåskjell, forteller Bryde på et av departementets stilrene møterom. Veggene er tømt for innhold og har ingenting spesielt å feste blikket på.

– Hvilke garantier har dere for at historien ikke gjentar seg?
– Der har vi ingen garantier.

Tvert imot påpeker han at det slett ikke er usannsynlig at en del av dem som nå satser på tareoppdrett vil kunne ende med å gå konkurs.

Han har lent seg frem fra stolryggen.

– Er det forsvarlig å dele ut tillatelser på dette grunnlaget?
– Vi mener at.. Avdelingsdirektøren tar en tenkepause og ser seg rundt i det tomme møterommet.

– På den ene siden, fortsetter han, før han tar en ny pause.

– Vi mener tildelingen vi gjør er forsvarlig. Samtidig så utreder vi nå muligheten for å innføre et lignende krav også for tare. Vi ser helt klart utfordringene og trekker parallellene til erfaringene med blåskjell.

– Burde man ikke utredet dette tidligere?
– Det er et spørsmål om prioriteringer, og vi har ikke gjort ferdig denne type vurderinger.

– Dere deler ut tillatelser før dere har gjort de vurderingene?
– Ja, svarer Bryde og drar på a-en før han fortsetter: Det er det ikke noe i veien for. Vi forvalter på det grunnlaget vi til enhver tid har.

– Men dere kunne holdt tilbake tillatelser frem til vurderingene var ferdige?
– Ja

– Hvorfor har ikke det blitt gjort?
– Dette handler om å legge til rette for næringsutvikling, og er dermed en avveiing mellom ulike hensyn.

– Og dere er villig til å ta den risikoen?
– Ja.

– Og mener det er en god vurdering?
– Det er en vurdering vi gjør.

– Hvem har ansvaret for opprydding om noen av de nye anleggene går konkurs?
– Ansvaret har de som driver virksomheten. Om det ikke er noen å rette det kravet mot, så er situasjonen slik som for blåskjellanleggene. Da har man en utfordring og må finne løsninger i de konkrete tilfellene.

Hva det kan innebære vet både Karstein Morfjord og Gjermund Langedal altfor godt.

Mageplask

– Sett dere ned i båten! roper Buer. Det har begynt å blåse opp til liten kuling. Han holder på rattet med den ene hånden og lua med den andre mens bølgene slår hardere og hardere mot båten. Det går i høyt tempo mot bølgene.

For ikke lange tiden siden føyk lua på havet under en tilsvarende båttur. Han har ikke hakestropp på lua, slik som Lofot-sydvesten har. Det kunne han trengt nå. Det er mye kunnskap å hente fra gamle erfaringer.

Tross den røffe sjøen kommer Nikolai seg trygt i havn. Han forteller at om han ikke har tatt lærdom av lua som føyk av, så har taredyrkerne høstet flere erfaringer fra andres fiasko med blåskjell.

– Blant annet er omdømmet ekstremt viktig. Et stort magaplask hos én aktør kan drukne hele bransjen. Det ønsker vi å sikre oss mot.

De er derfor med i Taredyrkernettverk for mat, som er et nettverk for samarbeid og utvikling mellom taredyrkere. Det er viktig for Buer å få frem at bedriftene som er med i dette nettverket har et sterkt fokus på omdømmebygging, og at opprydding vil være en naturlig del av dette.

Han legger likevel ikke skjul på at han frykter flere og flere nye aktører uten den samme omtanken for bransjen skal starte opp, gå konkurs og skade omdømmet til taredyrkerne.

– Man kan jo ikke være trygg på alle aktørene. Vi vet jo at folk vil strømme til om de tror det er penger å tjene på å hive ut noen tau og la det vokse tare på det.

Nærings- og fiskeridepartementet jobber fortsatt med å forberede et høringsforslag om tare som innbefatter forslag om sikkerhetsstillelse. To år etter de første advarslene fra kommunene kom. I mellomtiden deles det ut stadig nye tillatelser til tareanlegg langs kysten, uten at det stilles krav om garanti for opprydding.

Langs E10 i Lofoten ligger knuste drømmer forlatt i skjærgården. Til minne om at dette aldri må skje igjen.