Forskeren med doktorgrad ble usikker på fremtiden – nå er hun tatovør

Korona fikk mange til å tenke over arbeidshverdagen.

Mange ble også tvunget til å gjøre noe helt annet.

Aljona Nelaeva følte også på at hun kanskje måtte ha en alternativ vei i livet.

Ikke nødvendigvis kun på grunn av pandemien, men fordi hun ikke hadde en plan b.

– Det var mye usikkerhet rundt fremtiden innenfor akademia. Derfor reflekterte jeg rundt om jeg egentlig hadde en plan b.

Nå lever hun ut både plan a som forsker, og plan b som tatovør.

Forsker på dagtid

For ti år siden kom Aljona Nelaeva til Norge fra St. Petersburg i Russland.

Storbyen med 5 millioner innbyggere ble byttet ut med lille Bodø, med 50.000.

Nelaeva har aldri sett seg tilbake – og stortrives.

– Jeg tenkte at det var en god idé å studere her. Det er rolig og jeg er en person som ikke liker at det er altfor mange mennesker rundt meg.

Etter å ha gjort ferdig mastergrad ved Handelshøgskolen gikk veien videre til stipendiat og doktorgrad.

I januar forsvarte hun oppgaven ved universitetet. Nå jobber hun i et prosjekt som skal monitorere og evaluere kulturprosjektet Bodø2024.

– Vi skal evaluere prosjektet. Se på hvilke effekter det har på samfunnet både økonomisk og sosialt, sier hun engasjert.

Men til tross for at forskning og akademia er spennende, har Nelaeva følt på at den kreative siden av henne kanskje ikke får nok plass.

Og da korona traff Norge i 2020 fikk hun ekstra motivasjon til å gjøre noe helt nytt og annerledes.

En barndomsaktivitet ble tatt opp; tegning.

Kanskje det kan være noe å leve av om forskningen ikke gir til livets opphold?

Eldgammel teknikk

– Hva kan jeg finne som det er marked for i Bodø, altså noe jeg kan tjene på, men som jeg samtidig kan ha som en hobby?

Forskeren, eller tatovøren, reflekterer over hvorfor hun begynte med tatovering, og startet salongen Bodhipokes.

Etter litt frem og tilbake kom hun over «handpoke» en eldgammel tatoveringsteknikk.

– Da jeg fant ut at det finnes en slik teknikk dro jeg til ei handpoke-dronning i Portugal. Etter timen snakket jeg litt med henne og fant ut at dette egentlig er ganske enkelt å begynne med, forteller Nelaeva.

– Men hva er «handpoke»?

– Jeg bruker nåler som brukes i maskinen, men jeg gjør det manuelt, forklarer hun.

Handpoke er en svært gammel teknikk. Tatoveringene tar ofte mye lengre tid å lage, men er sett på som mindre smertefullt.

– Også irriterer det ikke huden like mye, legger Nelaeva til.

• Lei av å tegne på papir? Bror begynte å tatovere på seg selv.

Håper å bli «forskertatovør» på heltid

Mellom spørsmålene kommer kveldens kunde inn døra.

Lena, som går sisteåret på videregående, har fått «dilla» på tatoveringer.

– Jeg tok noen i går også, men da med vanlig teknikk, sier hun og ler.

– Aljona, du er kanskje litt spesiell i denne bransjen. Det er vel ikke så mange tatovører som forsker på dagtid, og lager tatoveringer på kveldstid?

Aljona trekker på skuldrene og ler.

– Men hva er vanskeligst; å være doktor ved et universitet, eller tatovør?

– Det finnes vanskelig ting i begge. Men innenfor akademia er det kanskje litt mer press gjennom at vi må publisere i gode tidsskrifter. I tillegg må vi undervise. Det er mye som skjer.

– Mange snakker om å ha en «side hustle» for tiden. Blir det noe penger av dette?

– Når jeg får et navn, kanskje. Det første året var det mye utgifter i leie og parkering i sentrum. Men når jeg kan ta større prosjekter så kan det selvfølgelig bli litt penger.

– Har du lyst å leve av dette, over jobben som forsker?

– Ja, jeg har tenkt på det. Samtidig liker jeg jobben og utfordringene ved universitetet veldig godt. Men kanskje det kan bli femti prosent jobb begge steder? spør hun litt undrende.

– Men så trives jeg med at det er en hobby. Kanskje vil det føles mer som en jobb om jeg er avhengig av inntekten.

• LES OGSÅ: Robin vil leve av å lage dårlige tatoveringer.

– Handler ikke om å være tøff

Tatoveringen «dreamer» nærmer seg slutten.

Lena vil ikke røpe hva hun drømmer om, men merker knapt at Aljona stikker henne med en nål.

– Hva tenker kollegaene dine ved universitetet om ditt alternative karrierevalg?

– Jeg vet ikke om alle skjønner hvorfor, men noen av mine nærmeste kollegaer synes det er spennende at jeg gjør mer ut av hobbyen min – og sier flere burde gjør det.

– Hva gjorde at du bare hoppet i det?

Aljona svarer at hun kanskje bare er blitt slik gjennom å vokse opp i et miljø der hardt arbeid er viktig. Samtidig er hun krystallklar på at flere burde følge drømmene sine.

– Det handler ikke om å være tøff. Det er alltid ting du kan gjøre, men du må ta valget om å lære noe nytt. Hvorfor gjør ikke flere det?

Hun avslutter:

– Går det ikke, så går det ikke. Vanskeligere er det ikke.

Gammel stil

Tor Ola Svennevig er mangeårig tatovør. Han jobber på Nidhogg Tattoo i Bergen og er også medforfatter av boken «Norske sjømannstatoveringer».

Svennevig forteller at «handpoke» som tatoveringsstil er blitt mer utbredt de siste årene.

– Teknikken er tuftet mer på hvordan man tatoverte før i tiden. Man tatoverer i hovedsak for hånd og unngår å bruke maskin. Du gjør rett og slett mer selv.

Den erfarne tatovøren forklarer at stilen har eksistert i veldig lang tid. Det er vanskelig å si nøyaktig når den ble oppfunnet.

– Det er spor av tatoveringer hos mennesker 5500 år tilbake i tid. Tatoveringsmaskiner kom først på slutten av 1800-tallet.

I likhet med Nelaeva har det kommet til flere tatovører de siste årene.

– Det har vært en enorm tilstrømning til faget de siste årene. Det er mange som tiltrekkes av å drive med noe som er mer unikt. Det er kult å høre at hun bare hoppet ut i det.