Slik merker «vanlige familier» at ting er blitt dyrere: – Kjøleskapet er ofte halvfullt

Forbrukerundersøkelsen, som ble publisert i dag, viser at norske familier bruker mye mer av pengene sine på bolig sammenlignet med tidligere.

Det er 10 år siden denne ble gjennomført sist.

Mye kan tyde på at det må gjøres hardere prioriteringer.

Likevel forteller trebarnsforeldrene Iselin Mari Røstgaard og Bob Fagerland at de lever et harmonisk familieliv.

NRK har fulgt dem, altså en helt vanlig familie, for å se hvordan de klarer det.

Rampenissene setter fire gulrøtter i lysestaken.

De stjeler to båter og legger ut til sjøs.

I havet svømmer det godis.

Stearinlysene brukes som årer.

Nissene, eller foreldrene, kryper til sengs klokken 23:30.

Neste dag begynner allerede 05:20.

Nok en dag med tidsklemma og dyrtid.

Hvordan klarer de å få til et harmonisk familieliv?

Hva kan vi lære av en «en helt vanlig familie»?

Trylle frem tid til kos

Seks timer søvn senere.

Rampemor sniker seg ut av senga.

A-mennesket Iselin kler på seg og kjører til treningssenteret som ligger like ved jobben.

– Hvorfor orker du dette?

– Det handler om ha god samvittighet for min egen del. Samtidig gjør det ettermiddagen enklere å organisere, samt at det gir meg tid til ungene de timene vi har sammen før de legger seg.

Klokka er bare 05:45, men Iselin er godt i gang med dagen. Kanskje ikke magi, men på denne måten tryller hun frem mer tid til ungene på kvelden.

Tre kvarter senere ruller nissefar ut av samme seng.

– Selv om jeg er et b-menneske liker jeg å stå opp tidlig. Jeg hater stress.

Han drar frem et brød og begynner å skjære.

Bob ser seg over skulderen, på kameraet.

–Jeg smører matpakker fordi jeg er så sur om morgenen. Jeg trenger et kvarter til å komme meg mens ungene våkner.

– Perfekt å ha meg og et kamera her da?

– Det er nydelig, svarer Bob før han ler.

– Rampenissene er så smarte

Bob legger den siste yoghurten i matboks nummer tre. Klokka er blitt 06:50.

– De får frukt på skolen, derfor er det ikke noe grønt i matboksen, sier Bob før han tar seg en kopp kaffe.

– Hvor mye penger bruker dere på mat i måneden?

– Rundt 10.000 kroner. Mat og sånn er blitt mye dyrere. Før hadde vi alltid fullt kjøleskap. Nå er det oftere halvfullt enn fullt.

– Det er litt kjipt, men samtidig går det jo helt fint.

Til info tjener Iselin og Bob rundt 1,3 millioner kroner samlet.

Det er nesten nøyaktig på gjennomsnittet i Norge, som for to personer er 1,269 millioner kroner før skatt.

Kjedelig voksenprat går heldigvis raskt i ut vinduet.

Sverre (6), Elide (8) og Sivert (12) kommer nærmest løpende ned trappa for å starte dagen.

Yngstemann river av topplokket på yoghurten og slikker iherdig mens han undrer seg over rampenissene.

– Rampenissene er så smarte. De har byttet ut lysene med gulrøtter.

– Hva må dere gjøre før dere drar på skolen?

– Vi har det litt travelt. Vi må spise, også må vi slappe av litt på sofaen, svarer Elide.

Bil kom i veien for nytt kjøkken

Mens underholdning surrer og går både på TV, iPader og telefoner kler Bob på seg arbeidsklær.

– Vi sees senere i dag unger.

Bob sniker seg ut i mørket.

Siden mamma Iselin har elbilen setter han seg i familiens andre bil.

Pappa kjører mot Bodø sentrum.

Samtidig gjør ungene seg klar for skolebussen som går i motsatt retning.

Hver dag er det storebror Sivert som har ansvaret for at de tre kommer av gårde.

Og mens barna gjør seg klare for nok en skoledag på Bodøs eldste skole, Skaug, er mamma Iselin kommet seg fra trening til jobb.

Sykepleieren forteller at hun for et år siden måtte ta et hardt valg om å slutte i jobben som enhetsleder på sykehuset.

– Det var ikke noe igjen av mor da jeg kom hjem fra jobb. Jeg trivdes veldig godt, men det ble for mye rett og slett, forteller hun.

Og det er ikke bare i jobben Iselin har tatt harde prioriteringer det siste året.

– Den andre bilen vår gikk konken i fjor. Da måtte vi prioritere ny bil over nytt kjøkken.

– Hvordan føles det?

– Man må prioritere for å ha noe å leve for hele måneden. Samtidig skal ikke vi klage. Vi har nok, men man merker jo at alt blir dyrere.

Et fristed

På motsatt side av byen er Bob godt i gang med arbeidsdagen.

Tømreren ble permittert under finanskrisen i 2009 og endte opp med å skifte beite.

Nå arbeider han på butikk for bilutstyr og dekk. Her driver han med alt fra organisering til dekkskift.

– Hva tenker du om jobb? Hvor viktig er det i hverdagen?

– Det er veldig viktig. Da Sverre kom til verden fikk han kolikk. Det var skriking hele døgnet, sier Bob og fortsetter:

– Å dra på jobb føltes som et ordentlig fristed. Har du ikke jobb går det utover psyken. Da jeg var permittert følte jeg meg litt ubrukelig.

Mens pappa løfter dekk etter dekk er ungene snart ferdig på skolen.

Mørketiden gjør at det nesten har rukket å bli mørkt før de er hjemme klokken 14:00.

Mamma Iselin kommer susende to timer senere.

Da er det allerede mørkt.

Supermennesker?

Ikke før Iselin har kommet inn døren begynner den andre «jobben».

Et par sko flyttes. En jakke henges opp.

To hjemmelagde fiskergratenger med fisk fra Værøy står ferdig tint på benken.

– Vi er heldig som har min pappa. Han er fisker. Vi sparer mye penger på det, sier Iselin mens hun skreller poteter som er dyrket av Bobs familie på Kjerringøy.

Potene kommer raskt på kok og gratengen er i ovnen.

Minstemann i huset har spilt fotball i en time med en kompis.

Iselin ordner en gulrot til begge.

– For oss vanlig dødelig som ikke har barn fremstår foreldre ofte som supermennesker. Hva tenker du om det?

– Nei, det er vi absolutt ikke. Det er tungt de første årene. Man sover ikke og er helt oppspist hele dagen.

Bob kommer inn døra noen minutter før middagen serveres.

Med ekte lofottorsk fra Værøy forsyner både familien og journalisten seg grovt.

Likevel ryddes maten raskt av bordet til fordel for en kopp kaffe. Alt skjer sømløst, og i et rasende tempo.

– Hvor ofte har dere tid til en kopp kaffe etter middag?

– Vinterstid har vi litt bedre tid. Da skjer det ikke så mye. Men på våren og høsten er det fotballkamper for tre unger hver uke, svarer Bob før Iselin legger til:

– Også jobber du overtid med dekkskift i samme periode.

Multitasking på høyt nivå

Den eldste sønnen Sivert sitter igjen med foreldrene.

Sverre arrangerer fotballturnering i stua.

– Hvordan er det å diskutere økonomi med unger?

– De har veldig godt av å vite at det ikke er uendelig med penger. Forklare dem hvordan lønning fungerer. Vi har mange ganger sagt at vi ikke har råd til å gå på kino, badeland eller andre ekstrating, svarer Iselin.

Julekaker og kaffe er historie på en liten halvtime. Det er ingen tid til mer fjas.

Bob og Sivert hiver seg i bilen og kjører mot gymsalen der fotballtrening finner sted 18:00.

Etter tre-fire svinger hyler det i lomma på sjåføren.

– Vi har glemt å diskutere handlelista, sier Iselin som er på høyttaler.

Handleliste får være handleliste. Det står viktigere ting på agendaen.

«Kom dere opp i trappa. Et kvarter som vanlig.» sier Bob mens han drar frem telefonen.

Parkenfestivalen, Bodøs største festival, har nemlig slipp av billetter klokken 18:00.

– Nå skal vi prøve å få billett til Parken. Det er mange år siden vi har vært på festivalen, vi har ikke tatt oss råd til det. Vi får håpe det blir lykke, men det vet vi jo ikke, sier Bob og ler.

– Hva er viktigst akkurat nå?

– Parkenbillett.

En av de unge lovende fotballstjernene har fått vondt i en tå og trenger teip.

– Husk å få det stramt, sier Bob mens han forsøker å velge to billetter til festivalen.

Det ser lovende ut, både for tær og billetter.

– Men det går fort å selge ut billettene.

Blomkål til 41 kroner

Festivalfesten er i boks og Bob kan være 100 prosent trener igjen.

– Hva gir det deg å være trener for unger?

– Det gir meg mye når vi tidvis lykkes. Se ungene bli veldig glad, sier han før noen ber om flere kjegler.

– Du var litt trøtt etter jobb. Hvordan finner du energi?

– Så lenge man trives med det man gjør så tror jeg man får energi av det.

Mens far og sønn trener har Iselin flyttet seg til butikken.

Ikke favorittaktiviteten.

– Jeg hater å handle. Bob gjør det til vanlig. Det er så mange valg. Som dette, sier hun og tar opp en grov leverpostei.

– Dette spiser ikke jeg. Men ungene spiser det. Kanskje vil de ha juleposteien i stedet?

– Det er dyrtid. Tenker du mer over hva du handler enn for et år eller to siden?

– Ikke når vi akkurat har fått lønn. Men ja, etter hvert, svarer Iselin.

Hun legger til, litt humoristisk:

– For eksempel har vi prøvd å vanne ut tacoen med gulrøtter og bønner.

Lyspærer, frokostblanding, pålegg og alt annet enn familie på fem måtte trenge fyller opp handlevogna.

– Hvor viktig er det for dere med frukt og grønt?

– Det har og er veldig viktig for oss. Vi er kanskje blitt litt mindre flinke til å ha mye frukt og grønt. Men se på dette da, blomkålen koster 41 kroner.

– Jeg trodde den kostet 15 kroner for litt siden.

Iselin ler og tar med seg en agurk.

– Du er kronisk

De to bilene er på vei hjem, henholdsvis fra butikk og trening.

Iselin henter Sverres kompis hjemme, kjører ham hjem og henter datteren hos en venninne.

– Det blir noen turer, men så bytter vi litt på at ungene er her eller der. Da er det jo levelig, sier Iselin om all transporten.

For første gang denne dagen er alle samlet rundt bordet.

Mamma, pappa, Sverre, Elide og Sivert.

– Hvis vi er raske på badet så kan jeg lese litt julekongen. Kanskje vi klarer å lese to kapitler.

Iselin ser på bort på seksåringen i huset.

– Vi får se, svarer han lurt før han gjesper.

Yngstemann kjemper seg gjennom to kapitler, til mors glede.

Far suser ut døra for å hjelpe en kompis.

Storesøster venter spent på at mor skal krype inn i senga med henne. Hun vil fortelle hva hun ønsker seg til jul.

– Er det de tingene til neglene du ønsker deg?

– Ja, også noe annet, svarer hun.

– Hva da?

– Du vet sånn. Sånn man bruker i fjeset, skin care.

– Skin care? Du høres ut som du er 40 år Elide. Det er jo hudpleie.

Begge ler høyt.

– Du er kronisk.

– Du er mer kronisk, svarer Elide.

– Snakk med barna

Iselin Mari Røstgård og Bob Fagerland har nesten fått alle i seng og klokka nærmer seg 21:00.

Begge legger seg ned på sofaen, sammen med Sivert (12).

– Hva er de største hverdagsgledene?

– Det aller beste er de gode opplevelsene sammen med ungene. Å kunne flire helt ned i magen sammen. Det er ingenting som gjør meg så glad som det, svarer Iselin.

– Føler dere det på kroppen at ting blir dyrere?

– Kanskje på mat. Det er litt kjipt at vi ikke har fullt kjøleskap hele tiden, svarer Bob.

– Vi har jo fullt kjøleskap av og til, kommer det fra Iselin.

De to ser litt på hverandre mens Sivert er helt stille.

– Synes du vi er fattige Sivert?

Manchester-supporteren ser bort på moren og ler.

– Nei, det synes jeg ikke.

– Er det en sammenheng mellom det som koster penger og det som gir de beste minnene?

– Nei. Det kan være nok med en telttur, kommer det raskt fra Bob.

Iselin fortsetter:

– I fjor var vi i Sverige på tur, før vi senere var på telttur. Vi spurte ungene i år hva de ville, og da er det telttur som blir dratt fram hele tiden. Det handler om at vi alle er sammen, nær og at det kanskje ikke skjer så mye.

– Jeg skal snart dra hjem så dere får sove. Men først; det virker som dere klarer å skape et godt, fint familieliv, til tross for at det er litt trangere. Hva er deres beste tips?

– Snakke med ungene. De tåler å høre at de ikke kan få alt. Da slipper man litt den byrden, svarer Iselin.

– Jeg tror det blir bedre med en tankegang om at alt ikke skal handle om penger.