NRK Meny
Normal

«Den kulde og frost som det stakkars folk må lide under for deres føde, kan ikke beskrives»

Hvis du synes det er kaldt nå, kan du trøste deg med at vintrene før i tida kjentes hardere på kroppen.

Lofotfiske 1920

Lofotfiske har lange tradisjoner. Her fra vinteren 1920.

Foto: ukjent / SCANPIX

Iskald vind og bitende minusgrader brer seg over hele landet. Vi hutrer og fryser, skrur opp varmen og kler oss med vannavisende mikrofiber og ventilasjonsregulerende glidelåser.

Men selv om vi synes det er kaldt, har nok genereasjoner før oss kjent vinteren hardere på kroppen.

I en beretning fra 1591 av den danskfødte fogden, Erik Schønnebøl, beskrives en kald hverdag for folk langs kysten i Lofoten og Vesterålen.

Om dagen, når de ror ut, har de klær av barket geiteskinn og kalveskinn. Disse klær kalles skinnstakker da de dras over de øvrige klær for at disse kan være fri for snø slik at man ikke blir gjennomvåt. Disse stakkene blir snart stive av is, og også fiskesnøret blir stivfrosset så snart det kommer opp av sjøen. Vottene på hendene blir islagt og harde som jern, og det er et Guds under at de ikke fryser hendene av seg, men for mange går frosten på helsa løs.

Erik Schønnebøl

Geiteskinn gnidd inn med tran

Varme klær fra gamle dager

Herreunderbukser av ull. Den ene er strikket, mens den andre er vevd.

Foto: Sortland museum

Varme klær fra gamle dager

Vevd skjorte halvstoffull.

Foto: Sortland museum
– Det var nok en tøff hverdag, men samtidig hadde de en helt annen kunnskap om klær enn det vi har i dag, sier Alf Ragnar Niellsen, historieprofessor ved Nord universitet.

Han sier vinterklærne gjerne besto av ullklær og geieteskinnhyre. Geiteskinnet holdt på varmen og ble preparert med tran for å virke vannavstøtende.

– De fleste kom fra småbruk og hadde tilgang på ull og skinn. Det foregikk også handel med samer som solgte reinskinn, mens sko og støvler ble lagd av selskinn.

Sov under åpen himmel

De fleste historiske beretningene vi har fra hverdagslivet i Norge er skrevet av prester og embedsmenn, ettersom de behersket skrivekunsten.

Denne beskrivelsen av vinterfisket i Lofoten og Vesterålen ble for første gang utgitt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1817.

Om natten ligger de under åpen himmel slik at om morgenen – når de våkner – da ligger det et tykt lag med snø over dem, og de ligger delvis i vann dersom de ikke har tette båter. Og så våte og snødekte som de stod opp, like sådan må de legge seg igjen.

Erik Schønnebøl, fogd, 1591

– Godt rustet

Niellsen sier at tekstene til fogden må leses i lys av det danske publikummet han skrev for og at han søkte seg sørover.

Varme klær fra gamle dager

Reisekofte av vadmel fra Drevja.

Foto: Sortland museum

Han sier at selv om hverdagen var tøff, var folk kreative og kunnskapsrike når det gjaldt å holde varmen.

– På mange måter var de bedre rustet enn det moderne mennesket, som i stor grad lar seg styre av tilbudet i butikkhylla.

– Klær så stive at de sto av seg selv

Åsa Elstad, førstekonservator ved Museum i nord, har skrevet bok om tekstilhistorie på 1700 og 1800-tallet. Hun sier folk gjorde det de kunne for å holde varmen.

– De benyttet seg blant annet av en stampeteknikk i saltet vann som gjør ulla tett og tung. Enkelte plagg var så stive at de nesten kunne stå av seg selv.

Men uansett hvor hardt de jobbet, var det ikke alltid lett å holde seg varm.

– Å sitte ute å ro på vintertid måtte ha vært svært kaldt. De kledde på seg flere lag, men når sjøsprøyten slo inn var det vanskelig å holde varmen. Kvinner hadde mange plikter ute og må også ha hatt det kaldt der de gikk i skjørtene sine.