Lans plass på Stortinget krevde 36.700 stemmer – mens Irene kom inn med 4900 velgere i ryggen

Irene Ojala i Finnmark kom inn på Stortinget med bare 4908 stemmer. Lan Marie Berg i Oslo trengte adskillig flere.

Lan og Irene

Lan Marie Berg er en av tre MDGere som kom inn på Stortinget. Ingen andre kandidater har like mange velgere i ryggen. I den andre enden av skalaen finner vi Irene Ojala.

Ikke alle stemmer teller like mye i et norsk stortingsvalg.

Det er det flere årsaker til, blant annet sperregrensen på fire prosent.

Men også det faktum at geografi teller, gjør at enkelte fylker er overrepresentert på Stortinget. En stemme i Finnmark teller for eksempel mer enn en stemme i Oslo.

Når vi oppsummerer årets stortingsvalg er det derfor en representant som står igjen som den store vinneren.

Irene Ojala i Pasientfokus.

Irene Ojala kjemper for et fullverdig sykehus i Alta. Det holdt til stortingsplass.

Foto: Hanne Wilhelms / NRK

Med kun 4908 stemmer i ryggen kommer Irene Ojala inn på Stortinget fra Finnmark.

Hun representerer lista Pasientfokus, som har fullverdig sykehus til Alta som sin store kampsak.

Stemmene hentet Ojala, ikke overraskende, primært i Alta – hvor partiet fikk 41,6 prosent av stemmene.

Og det var nok til å få ett av de fem stortingsmandatene fra landets nordligste fylke.

Noen tusen stemmer avgjorde kampen om sperregrensen. Her er valgresultatet forklart!

36.991 stemmer bak hvert MDG-mandat

Men det er ikke alle som har vært like «heldige».

Miljøpartiet De Grønne klarte ikke å nå den magiske sperregrensen på fire prosent.

Dermed fikk de heller ingen utjevningsmandater, og til tross for 110.973 stemmer endte MDG med bare tre stortingsmandater.

Det betyr at Lan Marie Berg, Rasmus Hansson og Une Bastholm har 36.991 stemmer hver bak seg.

Altså cirka 30.000 velgere flere enn Irene Ojala i Finnmark.

For KrF er situasjonene nesten like ille. 36.692 velgere står bak hver av partiets tre stortingsrepresentanter.

For Rødt og Venstre, som klarte å kare seg over den magiske sperregrensen, er situasjonen langt lystigere.

Rødt med 135.574 stemmer fikk inn åtte representanter. Og det gir 16.946 velgere bak hvert mandat. Hos Venstre har de åtte representantene 16.177 velgere hver bak seg.

Til sammen er det rundt én stortingsrepresentant per 17.200 velgere i Norge.

33.280 stemmer uten representasjon

Et parti som sitter igjen med ingenting, er Demokratene.

Med 33.280 stemmer er partiet langt unna representasjon på Stortinget. Det til tross for at Demokratene fikk nesten sju ganger så mange stemmer som Pasientfokus i Finnmark.

– Det er sånn valgordningen er. Men med 169 representanter på Stortinget burde vi egentlig med 1,2 prosent hatt et par representanter, hvis man hadde regnet det flatt rent matematisk, sier partileder Geir Ugland Jacobsen til NRK.

Geir Ugland-Jacobsen

Geir Ugland Jacobsen, leder i Demokratene.

Foto: Privat

– Og det hadde kanskje vært fair. Da hadde våre 33.000 velgere hatt en stemme i nasjonalforsamlingen. Ikke minst fordi vi representerer et litt annet syn enn den konsensusen som i dag er på Stortinget.

Ugland Jacobsen understreker likevel at Demokratene ikke surmuler og at de aksepterer reglene.

– Vi visste at det var sånn, og vi er ikke lei oss for det. Det er litt som etter valget i USA i 2016 hvor Donald Trump var smart og tilfredsstilte kravene i valgordningen maksimalt.

Og helt bortkastet er stemmene til Demokratene uansett ikke. Alle partiene får støtte fra staten ut fra antall stemmer. For Demokratene betyr de 33.280 stemmene flere millioner kroner i kassa.

– Ingen stemmer er bortkastet for et parti som er på vei opp. Vi er rigget for vekst og det eneste vi trengte var finansiering. Nå går vi for å bli et eliteserielag, sier Ugland Jacobsen.

– Norge er midt på skalaen

Radioprogrammet Ekko har snakket statsviter Dag Einar Thorsen ved Høgskolen i Sørøst-Norge om den norske valgordningen.

Han sier at Norge ligger et sted midt på skalaen når det gjelder hvordan stemmene blir oversatt til seter i parlamentet.

Dag Einar Thorsen

Statsviter Dag Einar Thorsen.

Foto: Stian K Sande

På den ene siden har vi de mest proporsjonale valgordningene, der det er et større samsvar mellom hva folk stemmer og hvordan parlamentet blir seende ut, som i Nederland og Israel.

I den andre enden skalaen har man flertallsvalg hvor den som får flest stemmer i et valgdistrikt vinner hele distriktet og får alle stemmene, slik som i USA, Storbritannia og Frankrike.

12 partier med nederlandsk ordning

Hadde Norge gjort som Nederland, ville dagens storting sett ganske annerledes ut.

– Hvis vi tar utgangspunkt i valgresultatet i 2017, ville man med en nederlandsk valgordning sannsynligvis fått 12 partier på Stortinget. Da ville også Helsepartiet, Pensjonistpartiet og Partiet De Kristine kommet inn med hver sin representant. Samtidig ville Rødt og MDG fått fire eller fem mandater hver, sier Thorsen.

– Hvis man hadde hatt en tysk valgordning, ville det derimot bare vært fem partier på Stortinget. SV, Ap, Sp og Høyre og Frp. KrF, Venstre og MDG ville vært helt ute.

Dette illustrerer et generelt poeng, sier Thorsen.

– Nemlig at valgordningen, altså hvordan man oversetter stemmer til seter i parlamentet, er vel så viktig for hvordan Stortinget ser ut, som antall stemmer.

Det er fordeler og ulemper ved begge ordninger, mener statsviteren.

– Fordelen med er ordning hvor det er høy terskel for nye partier å komme inn i parlamentet, er at sannsynligheten for å få styringsdyktige flertall blir større.

– Har man en proporsjonal ordning derimot, har man en større grad av samsvar mellom hva folk faktisk stemmer og hvordan parlamentet blir seende ut. Prisen man betaler for det er at man får mange småpartier som potensielt kan havne i en vippeposisjon og som dermed sitter igjen med uforholdsmessig mye makt.

– Hva er best?

– Man kan kanskje hevde at de mest proporsjonale valgordningene gir best samsvar mellom hva befolkningen ønsker seg og hva som blir resultatet. Men det er ikke sikkert at store at store deler av befolkningen i Nederland ønsker seg en situasjon hvor radikale dyrevernere eller konservative kristne i praksis bestemmer hvem som skal være i regjering.

Mer ro i Norge

Ordningen i Norge har store konsekvenser for småpartiene, mener Thorsen.

– For eksempel har valgordningen konsekvenser for hva slags valg det er lurt eller rasjonalt for politiske aktører å ta. I et land som Nederland kan du bare starte et eget parti om du er litt sur på egen partileder. Det samme i Israel. Der har de et gammelt ordtak som sier at der to israelere møtes så finnes det tre meninger og fem politiske partier.

– Man får en voldsom partiflora og nye partier kommer og går hele tiden. I Norge er det mer ro. Her er det stort sett de samme partiene som var der for 50 år siden, selv om tempoet ser ut til å være skrudd litt opp nå. Nå har vi ti partigrupper på Stortinget og det er veldig lenge siden vi har hatt så mange forskjellige grupperinger.

Partioppslutning: Norge

PartiOppslutningEndring fra 2017
AP
0,0%
0,0
BLANKE
0,0%
0,0
DEM
0,0%
0,0
FI
0,0%
0,0
FNB
0,0%
0,0
FRP
0,0%
0,0
GENE
0,0%
0,0
GT
0,0%
0,0
H
0,0%
0,0
Oppslutning