Lofoten vil halvere utslippene – men vil ikke produsere strømmen som skal til

Hvordan kan et samfunn kutte utslipp uten å produsere mer kraft selv?

Det er et spørsmål som ble debattert på Lytring i Svolvær onsdag kveld.

For nettopp i Lofoten vil man bli et lavutslippssamfunn.

Prosjektet heter «De grønne øyene» og er et samarbeid mellom Lofotrådet, Destination Lofoten og Lofotkraft.

Målet? Å halvere utslippene fra regionen innen 2030.

– Man må kutte utslipp overalt for å prøve å bremse endringene man ser i klimaet. Vi har sett de siste årene at det eskalerer ganske fort.

Det sier ordfører i Vågan kommune og leder av Lofotrådet, Vidar Thom Benjaminsen (H).

Han frykter at klimaendringene vil føre til hardere vær i kystregionen, og i verste fall at torskebestanden påvirkes og rømmer nordover.

– Klimaendringene rammer oss alle sammen, sier han.

Men ingen grønn omstilling uten bygging av ny kraft.

Det mener i hvert fall Brigt Dale i Nordlandsforskning.

Lite potensial for utbygging

– Utfordringen i Lofoten er at det nesten ikke produseres strøm der, og overføringskapasiteten inn og ut av regionen er relativt beskjeden. En eventuell storstilt elektrifisering av Lofoten må finne én eller flere løsninger på utfordringen.

Men det er et problem som ikke har en åpenbar løsning i sikte.

– Problemet er at Lofoten har få åpenbare områder som ligger godt til rette for produksjon av elektrisk kraft, sier Dale.

Han nevner at utbygging av kraft også vil komme i konflikt med store naturinteresser i Lofoten, som blant annet fuglelivet.

– Det lille av areal som er på land er enten uberørt natur, benyttet til jordbruk eller myrområder som vi forplikter oss til å ta vare på.

– Så det er ikke all verdens plass i Lofoten til å få til noe elektrisk utbygging i tradisjonell forstand.

– Ikke aktuelt med storskala vindanlegg

I tillegg til de geografiske utfordringene som Lofoten står i, virker det heller ikke å være politisk gehør for store naturinngrep i regionen.

– Ideelt sett skulle vi vært selvforsynt med strøm. Men jeg har forstått at det er ganske vanskelig å få til, sier ordfører Benjaminsen i Lofotrådet.

Hverken havvind, tidevannskraft, bølgekraft eller kjernekraft virker veldig aktuelt for å nå målet innen 2030.

Men hva med vindkraft på land?

– Vindkraft er veldig omdiskutert, og vi er egentlig ikke spesielt godt egnet til det heller, sier Benjaminsen.

– Så er Lofoten tross alt Lofoten, og det blir dumt om turistene kommer hit kun for vindturbiner. Så det er nok ikke aktuelt med noe storskala vindturbinanlegg, sier ordføreren.

– En viss grad av ønsketenking

– Tror man at andre kommuner er villige til å tåle vindturbiner hos seg, bare for at strømmen skal gå utover til Lofoten?

– Nei, det er et godt spørsmål. Det kan ikke jeg svare på, det må de andre kommunene svare på, sier Benjaminsen.

Han sier at vindkraft også har en økonomisk oppside for vertskommunene.

– For noen kommuner kan jo vindkraft være løsningen på kommuneøkonomien. Jeg har sett det selv med en kommuneøkonomi som er svært krevende.

– Er planene om halvering av utslipp realistiske, eller er det mer ønsketenkning?

– For å komme noen vei med klimatiltak i dag, så er det nødvendig å ha en viss grad av ønsketenking i det. Hvis man ikke har satt seg hårete mål, så kommer man ingen vei.

– Hvilke inngrep kan tåle i Lofoten for å skape mer strøm?

– Vi er jo veldig positiv til alt som skjer under havoverflaten. Vi håper det skal finnes muligheter å utnytte tidevann og bølger. Men igjen, det krever en massiv investering i forskning for å få på plass noe som kan fungere.

Redaktør: – Usolidarisk

– Hvis man skal kutte utslippene og elektrifisere samfunnet, så trenger man mer kraft og man trenger bedre linjer. Men det er vanskelig hvis man er motstander av det.

Det sier Anders Lie Brenna, redaktør i Energy Watch.

Han sier at det er enkelt å være mot alle forslag om nye energikilder, fordi det alltid vil følge med ulemper.

– Det er masse problemer med både vannkraft, vindkraft, kjernekraft, gasskraft – det er problemer knyttet til alle disse, som gjør det lett å argumentere mot.

– Men det er ingen som setter opp energiproduksjon fordi det er gøy. Den eneste grunnen til at vi setter opp energiproduksjon er fordi vi må. Sier man nei, så gir man avkall på noe annet. Det er altså konsekvenser ved å si nei til ny energiproduksjon, fortsetter Brenna

– Er det usolidarisk at man har planer om kutt i utslipp, men ikke en plan for hvordan de skal få opp kraftproduksjonen i sin egen region?

– Ja, det er på en måte usolidarisk, for man gjør seg avhengig av andre.

– For hva hvis andre kommuner eller regioner også begynner å tenke slik? Hvorfor skal vi sette opp en vindturbin her hos oss, og så er det andre som skal nyte av godene? Hvis alle tenker sånn, så får vi det som kalles «tragedy of the commons». Altså at alle har en manglende egeninteresse i fellesskapet, og alle bare tenker på seg selv.

Debatten på Lytring kan følges her.