Mammas mørke

Da sønnen var fem måneder, skrev hun avskjedsmelding til dem hun var glad i på sin private konto på Instagram.

– Jeg følte meg helt frakobla egentlig fra alt rundt meg. Tenkte at nå skal jeg kjøre. Finne et sted.

Fødselsdepresjonen hadde stramma grepet.

Nå satte hun seg i bilen.

Sommeren 2019

Det hadde vært hektisk for Julianne i tida før hun ble gravid.

En mastergrad. En ufrivillig abort. Flytting.

Nå var hun sju måneder ute i svangerskapet.

Sommervarmen kjentes som en eneste stor hetebølge.

Hun ble sittende i ro mesteparten av sommeren.

– Jeg hadde så mye vann i kroppen. Jeg hadde så mye smerte. Jeg klarte ikke å gå.

«Alle» var på ferie og der satt hun alene.

– Det ble ensomt. Jeg begynte å bli mer og mer engstelig.

Dette må du tåle

Rullegardinen bare gikk ned. Det er den følelsen hun husker.

– Det ble svart, Og jeg tenkte at det er bare en dårlig dag. Det her kommer til å gå over.

Men det gikk ikke over. Det ble verre. Mørkere og mørkere.

Hun kjente på følelser hun ikke visste om. Hun forsto ikke sine egne, rare reaksjoner.

– Jeg ble mer og mer engstelig. Det var en helt ny verden av følelser som jeg ikke hadde opplevd før. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det.

Hun fikk høre at «det bare var hormoner».

– Dette må du tåle, fikk jeg høre. Jeg skulle bare vente til seks uker etter fødselen, så ville alt være på plass.

Julianne var tidlig ute med å si til fastlegen at hun kjente noe var galt.

Men hun sier at hun ikke ble trodd, at hun ikke ble tatt på alvor.

Hun hadde bekkenløsning, ødemer og så mye smerter at hun knapt klarte å gå de ti meterne til vaskekjelleren i det gamle huset.

Mange ensomme mødre

Det Julianne Joakimsen Rydberg opplevde da hun ble mor for første gang i 2019 har forandra mye.

Nå engasjerer hun seg for en bedre overgang for alle som blir mødre.

På nettet og i sosiale medier deler hun sin historie og sin kunnskap med andre kvinner.

Behovet for fellesskap bare vokser, mener hun.

– Altfor mange mødre er ensomme i overgangen fra kvinne til mor.

Som historiker har Julianne gått grundig til verks. Men hun kan også stille enkle spørsmål.

Hvem passer på at mor får nok omsorg?

Hvor ble det av barselgrøten?

Hun vil at vi skal snakke mer om hva en kvinne som blir mor trenger.

Sykehuskutt: – Det gjør meg rasende

Sjøl vokste Julianne opp nord i landet, i Narvik.

Derfra har hun med seg minner om fellesskap, stor familie og naboer som bare kom og banka på døra.

Etter noen år med byliv lenger sør i landet flytta hun og mannen ut på bygda, til Nykirke i Horten kommune på Østlandet.

Nå er de to voksne og to små barn i det gamle huset fra 1800-tallet.

Kreftene er kommet tilbake og hun vil stå opp for andre kvinner.

Det mener Julianne er viktigere enn noensinne.

For det er mye som tyder på at fødsel og kvinnehelse ikke blir tatt nok på alvor.

Økonomisk lønnsomt for helseforetakene er det heller ikke.

I Helse Nord planlegger de kutt i føde- og akuttilbud på sykehusene. Først og fremst fordi de ikke får tak i nok fagfolk.

– For det første så blir jeg rasende sint. De planlegger å ta fra kvinner et livsviktig tilbud.

– Jeg skulle gjerne stått utfor et foretak der oppe og kjefta.

Julianne bruker hendene når hun snakker. Nå kan hun nesten ikke få dem rolige igjen.

Oktober 2019

Fødselen ble satt i gang i uke 42, men endte i hastekeisersnitt.

– Jeg fikk ikke babyen på brystet. Min samboer satt alene med sønnen vår i et annet rom, og ingen av oss forstod helt hva som skjedde.

Julianne opplevde fødselen som svært traumatisk.

To måneder etter fødselen er såret etter keisersnittet fortsatt ikke grodd og hun behandles med antibiotika. Venninner som var sykepleiere kom innom med litt utstyr og stelte såret.

– I og med at jeg ikke klarer å amme godt nok, så sov jo ikke sønnen min på natta eller på dagen. Jeg sov ikke og ble bare mer og mer utslitt.

– Men de sa at jeg hadde jo fått et nydelig barn, så da måtte jeg ikke tenke så mye mer på det.

Hun kjente på skam og dårlig samvittighet.

– Fordi jeg ikke klarte det «alle» kvinner hadde greid før meg. Hadde jeg i stedet blitt møtt med omsorg og forståelse, hadde det neste året trolig sett helt annerledes ut.

Det var altså da babyen var fem måneder at det holdt på å gå helt galt.

Men det ble slått alarm i tide.

Venninnene leste meldinga hun hadde lagt ut og mannen hennes ringte politiet.

Hun ble stoppa.

– Du skal sove, sa legen

På legevakta etterpå møtte hun en lege som var nordlending.

– Veldig befriende faktisk, for da følte jeg at jeg kunne være så sint som jeg ville – og frittalende.

Du skal sove, sa han.

Han forklarte at selvmordstanker er like akutt som hjerteinfarkt, og fikk i gang helseteamet rundt meg.

Ordene kommer ikke like fort når Julianne forteller om denne aller vondeste dagen.

Hun mener det hun opplevde kunne vært unngått.

– Jeg kunne ha fått hjelp. Hvorfor ble ikke jeg tatt på alvor? Hvor er det egentlig disse holdningene kommer ifra?

Gradvis karra hun seg tilbake og greide å tenke mer klart igjen.

Hun måtte gi opp amming på natta.

– En helt fantastisk psykolog i kombinasjon med at mannen min overtok nattmatinga sånn at jeg fikk sove.

Så kom pandemien og Julianne fikk god tid til å tenke over det hun hadde opplevd.

Hun fikk behov for å vite mer om barsel og omsorg – eller mangel på omsorg.

Akutte ammevansker

Det er ikke bare Julianne som mener at norsk barselomsorg har mye å gå på.

Spesialist i samfunnsmedisin ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning ved Oslo universitetssykehus, Malin Eberhard-Gran, sier at den korte liggetida på sykehus etter fødsel er problematisk.

Veldig mange må reise hjem før amminga har kommet ordentlig i gang.

– For det første er tida på barsel for kort for veldig mange. De store hormonendringene som skjer i kroppen i løpet av de første dagene kan påvirke følelsene.

– I dag sitter mange derfor hjemme når de såkalte barseltårene kommer, forklarer hun.

Også barselkvinner med ukomplisert forløsning trenger tett oppfølging, ifølge henne.

– Mange fødende opplever komplikasjoner under fødselen og trenger tid for å tilhele og komme til hektene.

– Akutte ammevansker eller problemer med barnet oppstår ikke bare i åpningstida på helsestasjonen.

En fødsel er en sentral overgangsperiode i livet hvor det skjer store fysiske og følelsesmessige endringer i løpet av kort tid.

Slike endringer gir økt psykisk sårbarhet, ifølge professoren.

– Å ta ansvar for mor og barn kun timer etter fødselen krever et kunnskapsløft blant helsepersonell i kommunen.

Og hun spør:

– Skal kommunehelsetjenesten være helgebemanna for å ta imot barselkvinner og nyfødte?

Under pandemien ble alt verre.

Pandemien

Depressive symptomer blant barselkvinner økte betraktelig under koronapandemien.

Det kommer fram i en stor studie fra Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning ved Oslo universitetssykehus, som Eberhard-Gran har leda.

Nesten én av tre kvinner som deltok i undersøkelsen, opplevde psykiske helseplager knyttet til fødsel og barseltid.

To år med nedstengninger, restriksjoner og smitteverntiltak førte til at enda flere barselkvinner fikk dårligere psykisk helse.

Dette funnet er også i tråd med internasjonale studier.

Men den negative utviklinga starta allerede før pandemien.

– Pandemien har nok vært dråpen som fikk begeret til å renne over. Det vil si at pandemien avdekka en fra før av mangelfull oppfølging av psykisk helse hos nye mødre, sier hun.

Eberhard-Gran understreker at man på sykehusene i mange år har forsøkt å kutte i kostnader og løse kapasitetsproblemer ved å redusere liggetid og behandle flere pasienter poliklinisk.

– Utviklinga er svært betenkelig. Mange kommuner fortsatt mangler nødvendig kompetanse, tid og ressurser til å overta dette ansvaret.

Avdelingsdirektør Torunn Janbu i helsedirektoratet sier de er kjent med at det etterlyses bedre barselomsorg fra flere hold.

De er nå i gang med å revidere retningslinja for barselomsorg.

– God sosial støtte og hjelp fra personell med tilstrekkelig kompetanse kan bidra til å motvirke negative symptomer og også bidra til vellykka amming.

Janbu kan ikke svare på om det er behov for å styrke tilbudet i kommunene.

Det gamle kvinnefellesskapet

Det har vært store endringer i norsk fødselsomsorg de siste 100 årene.

Siden 1970 har antallet fødeinstitusjoner bare gått nedover.

Det vi vet er at kvinner tidligere hadde et mye sterkere kvinnefellesskap rundt seg, sier Julianne.

I Norge har vi hatt ritualer i form av barselgrøt, der nabokjerringer kom med grøt eller annen mat til hun som hadde født et barn.

Julianne vil gjerne ha flere barselritualer også i vår tid.

I stedet for å komme på kaffebesøk, så kommer man innom for å være til hjelp.

– Jeg mener at innenfor en viss periode så bør mor være fritatt så mye som mulig for arbeid, så hun kan få lov til å fokusere på amming og hvile.

Det er lett å forvente at man skal jobbe som husmor, samtidig som man skal komme seg etter fødselen.

– Det henger ikke på greip. Selv om det har vært en normal fødsel så synes ikke jeg at det er riktig.

Strevde i stillhet?

Julianne sier vi vet veldig lite om hvordan kvinner hadde det tidligere.

Hvordan det egentlig var å gå gravid, føde barn og være nybakt mor.

– Det var ikke kultur for å snakke om hvordan de hadde det. Hvis hun ikke har sagt noe om det, så vet vi heller ikke hva hun strevd med i stillhet.

Kvinner før hadde ikke lov å klage.

– Alt som ikke var bra skulle hysjes ned. For det var skambelagt.

Historien er stort sett skrevet av menn, og derfor er det lite å finne om hva kvinnene strevde med.

– Det er utelukkende en påstand at kvinner var sterkere før i tiden. Ingen blir sterkere av konstant slitasje.

Men hva vil hun si til de som mener at kvinner var sterkere før, at de tålte mer?

– Når vi ikke har kilder som sier noe om hvordan kvinner faktisk følte seg, så kan vi heller ikke konkludere. Så var også kvinners forventa levealder bare litt over 50 år.

Må våge å snakke

Da Julianne begynte å grave i barselhistorien og dele egne opplevelser på sosiale medier oppdaga hun at vi trenger å snakke om dette. Mer enn vi gjør i dag.

– Jeg har vært i samtale med hundrevis på hundrevis av kvinner gjennom min Instagram.

Uten åpenhet kommer kvinner ingen vei, mener hun.

Mødre må fortelle historiene sine.

– Vi er særlig sårbare i denne overgangsfasen, da har vi behov for en flokk som støtter oss. Derfor må vi våge å snakke om hvordan manglende omsorg fører til fødselsdepresjon og fødselspsykose.