Klinte til i Norges største og første bygdepride

Det er ikke mulig å se hvor det ender. Rekken av ungdommer, studenter, babyer, politikere, helsesøstre, bestemødre, mammaer, pappaer, ordførere, en traktor og to statsråder er bare starten. Barna har kostymer, folk har malt seg i ansiktet, noen har kledd seg ut og andre har blomster i håret. Over alt vaier det regnbueflagg mot bakgrunnen av fjell, fjord og bygda og himmelen som er uten en sky.

– Det er helt utrolig, sier Anbjørn Steinholm Frislid, lederen for Bygdepride, der han går sammen med resten av styret, Trine Skei Grande, Jon Georg Dahle helt forrest i toget.

Bak dem kommer toget som ble så mye større enn de noen gang hadde drømt om. Mellom 1500 og 2000 personer, anslår politiet på stedet, pluss alle de som ser på.

– Det er sjelden en bygd viser en så stor maktdemonstrasjon til fordel for kjærligheten. Det er helt utrolig, sier Rune Sæbønes som går i midten med hawaiiskjorte og solbriller.

Han er en av dem som står bak hele arrangementet.

– Vi viser at Bygde-Norge ikke henger igjen i mellomalderen, men er en inkluderende og varm plass, sier han og går stolt bak fanen der det står «Kjærleik er kjærleik #bygdepride».

2052 likes

«Jeg har et telefonintervju 11.45 og så kommer Sunnmørsposten klokka 12. Kanskje vi kan treffes 12.30», skriver Sæbønes i en melding.

Det er tirsdag og bare to dager til Bygdepride er i gang. Han sitter foran datamaskinen på det midlertidige kontoret de har fått låne på Kulturnæringshagen i Volda. Kasser med regnbueflagg ligger strødd utover gulvet og i hjørne står en popkornmaskin og ulike flagg står sirlig stilt opp langs veggen. Telefonen ringer igjen.

– Vent litt, det kan være et intervju, sier han.

For to år siden visste ingen at han var homofil. Nå har Sæbønes tatt seg fri fra jobben som journalist i lokalavisa, for å få Bygdepride i havn.

På første styremøte i fjor høst diskuterte Bygdepride-styret muligheten for å lage en parade. Om de ble 50 personer, ville det bli pinlig. 250 ville være en suksess. Nå har de nettopp satt påmeldingsstopp. 50 lag og organisasjoner har meldt seg på. Facebook-siden har 2052 likes og Bygdepride er blitt en firedagers festival.

– Vi har truffet en nerve. Det er endring på gang og folk vil vise det. I tillegg har vi fått drahjelp av innlegg i lokalavisa, som tydeligvis provoserer folk. Den aggresjonen tar de ut som støtte til oss, og det er vi veldig glad for, sier Rune.

Flere av innleggene han sikter til er skrevet av pastor Hans Reite. «Dei homofile og lesbiske må få drive med det dei vil i det skjulte, men kvifor skal dei stå fram med parade for å profilere levesettet sitt? Er det for å verte fleire?», skrev Reite i lokalavisa. Han laget også en motdemonstrasjon til Bygdepride, en Jesus-marsj. Rundt 30 mennesker møtte opp i Volda og Ørsta sentrum og gikk i tog med bannere for heterofilt samliv, mot abort og mot homofili.

Sæbønes tar seg ikke nær av Reites utsagn, men han vet det er mange skeive som gjør det. Han er mest redd for at folk skal tro at det er slike holdninger som er gjengse på bygda.

– Paraden vil vise at de fleste på bygda mener det stikk motsatte og at folk her ønsker alle velkommen uansett legning. Ingen skal lenger trenge å reise fra bygda for å kunne være den de er, sier Sæbønes.

• – Serien SKAM gav meg mot til å stå fram

Flyktet fra bygda

Sæbønes gleder seg til paraden, men er spent. Det handler om historie. Han visste han var homofil allerede som tenåring. Ingen måtte vite det. Han valgte å bli, men gjemme, glemme og fornekte det han kjente. For ett og et halvt år siden forandret alt seg. Med stor mediedekning sto han fram og fortalte sin historie, etter å ha sett serien SKAM på TV. I ettertid har det blitt mange E-poster, facebookmeldinger og telefoner, henvendelser fra folk på hans egen alder, som var fra Ørsta og Volda, som flyktet fra bygda for å kunne være åpen om sin legning.

– Flere av dem kommer og skal gå i par …, stemmen til Sæbønes knekker.

Tårene renner nedover det store ansiktet og han snur seg vekk.

Han puster dypt et par ganger og tørker fjeset med håndbaken.

– Det er stort å kunne gi dem dette, Bygdepride, sier han.

Han blir stille en stund.

– Men jeg tror kanskje jeg skal ha solbriller i paraden, sier han og smiler forsiktig.

På en dobbeltside i Dagbladet

Et regnbuefarget armbånd stikker fem under den røde skinnjakka til Gina Bjørdal der hun sitter på den indiske restauranten i Ørsta og forteller sin historie. Det er helgen før Bygdepride. De fleste i Ørsta vet godt hvem hun er, kvinnen fra Ørsta som på 80-tallet sto fram på en dobbeltside i Dagbladet og fortalte om hvordan det var å være lesbisk i Oslo.

Da ringte moren.

– Vi har Dagbladet i Ørsta også Gina, sa hun.

Foreldrene har alltid støttet henne, også da hun fortalte at hun hadde fått seg jentekjæreste, eller venninne som moren kalte det.

– Men jeg tenkte ikke på hvordan avisoppslaget var for dem, hvordan folk kunne snakke, komme med bemerkninger og kommentarer. Jeg ble jo Ørstas første offisielle lesbe. I dag kan vi le av det, men det var nok til tider ganske tøft for dem den gangen. Det var enklere for meg, jeg trengte jo ikke forholde meg til bygdesnakket, jeg hadde reist vekk, bodde i byen, sier Bjørdal.

I dag er det flere år siden hun flyttet hjem til Ørsta. I dag er det lett å være lesbisk der synes hun. Det merker også de rundt henne. Et par uker tidligere ble det arrangert antibygdepridemasj. Moren hennes var i sentrum.

– Hun var redd for hva hun skulle si. Men det hun opplevde var at folk som var i nærheten kom bort til henne og sa de syntes det var så trist at det ble holdt en slik Jesus-marsj. Hun fikk masse støtte og folk sa fine ting om meg. For mamma betyr det mye, sier Bjørdal.

At hun, som voksen, synes det er lett å være skeiv i Ørsta, betyr ikke at det er lett for unge, mener Bjørdal.

– På bygda er du ikke anonym. Alle kjenner deg, vet hvem du er, kjenner moren din, tanta di, søskenbarna dine. Alle vet at jeg er lesbisk. For unge mennesker som skal finne ut hvem de er, som er usikker på legningen sin, kan det synes skremmende å skulle stå fram som skeiv ikke bare her, men på alle små steder. Det er nettopp derfor Bygdepride er så viktig.

Når de positive roper

Bygdepride er en del av organisasjonen FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. De siste årene har de arrangert Pride på flere ulike små plasser. Men det har aldri blitt så stort som Bygdepride. Selve navnet på arrangementet er viktig, mener. Ingvild Endestad, som er leder i FRI. Hun tror Bygdepride kan skape endringer langt ut over grensene til Ørsta og Volda.

– Det fine med Bygdepride er nettopp at de fokuserer på bygda. Vi vet at det fremdeles er mange som flytter fra små steder fordi de ikke føler de kan være åpne og leve som hele seg, men kanskje er det ikke så ille som mange tror. Ofte er det motstandere mot homofili som roper høyest i hverdagen, sier Endestad.

– De som er positive roper sjelden like mye om det. Å bli klar over at så mange er positive på små steder kan bety utrolig mye for den som lurer på om han eller hun skal være åpen om legningen sin, sier FRI-lederen.

Sine egen verste fiende

Anbjørn Steinholm Frislid kommer inn på festivalkontoret til Bygdepride, rett fra jobben som helsefagarbeider på et eldresenter i Ørsta. De siste dagene før festivalen blir lange. I kveld venter to intervjuer, styremøte, de siste detaljene må på plass og hallen der paraden skal ende opp må pyntes. Det er gøy, men at alt plutselig handler om legning kjennes av og til litt rart, innrømmer Frislid.

– Jeg pleide ikke snakke så mye om legningen min før, selv om jeg var åpen om det. Nå handler det om homofili nesten uansett hvor jeg er, om det er som FpU-politiker, hjemme eller når jeg møter nye folk. Det er rart, men det er gøy at det slår an med Bygdepride da, sier den unge Bygdepride-lederen.

Han sto fram som homofil i et leserinnlegg i lokalavisa da han var 19. Da var han redd, redd for hva folk ville si. Han tror mange unge kan være redde for å stå fram som homofile på bygda fremdeles.

– Man er ofte sin egen verste fiende. Jeg var det. Jeg tenkte og tenkte, hadde hørt skrekkhistoriene fra 80- og 90-tallet om folk som måtte reise fra bygda fordi legningen deres ikke ble akseptert. Jeg så for meg at familie, venner og folk generelt kanskje ikke ville ha noe med meg å gjøre, men det var jo ikke sånn.

Han tror mange unge homofile tenker slik han gjorde, selv om det er 2018.

– Vi har kommet langt, men skrekkhistoriene henger ofte igjen. Jeg håper Bygdepride forandre det inntrykket, sier Frislid.

– Vi har skapt historie

I Propellhallen i Volda sentrum er det allsang til popklassikere. De ivrigste danser foran scenen. De minste holder for ørene for å stenge den høye musikken ute. Unge, gamle, hetero, homo, trans, her er det en salig blanding. Foran det enorme regnbueflagget inne i hallen står kulturminister Trine Skei Grande på talerstolen.

– Tusen takk til dem som gjorde denne dagen mulig. I dag har vi skrevet historie, sier Grande.

Jubelen runger i hallen.

– Jeg har selv bodd i en liten bygd. Jeg vet hvilken trygghet bygda kan gi. Men på sitt verste tar tryggheten bort friheten. Og uten frihet har trygghet ingen verdi. Gode bygdemiljø vet når du trenger hjelp før du vet det selv. Gode bygder de skaper fellesskap der det også er lov å være forskjellig.

Ved siden av podiet, står Anbjørn Frislid. Litt lenger bak i kulissene kan en skimte Rune Sæbønes bak det enorme regnbueflagget. Begge har bygdepride-logoen på brystet.

– Vi skapte noe som er mye større enn oss selv, sier Frislid.