Illustrasjonsbilde Facebook

SOSIALE MEDIER: Store deler av kommunikasjonen vår foregår i dag på sosiale medier. Er det verdifullt for folk om 200 år?

Foto: Jan Haas / NTB scanpix

Stemmene som ikke blir hørt i framtida

Den digitale arven vi legger igjen på nett kan fortelle fremtidens historikere om hvem vi var. Men hvordan skal vi sikre kommunikasjonen når nåtidens sosiale medier forsvinner?

Noen kan miste sin plass i historia når sosiale medier blir bytta ut med andre. Og når du dør er sjansen stor for at profilene dine blir sletta. Dette er noe museumsbransjen allerede har tenkt på. Hvis man kikker på hvordan den teknologiske utviklinga har eksplodert de siste åra er det heller usannsynlig at sosiale medier som Facebook finnes om 200 år.

Hvem sine stemmer er det som ikke vil bli hørt i framtida – når alt innholdet er borte?

Trudi Henrydotter Eikrem ved Høgskulen i Volda

Eldar Øyehaug Høidal

Eldar Høidal, regionkonservator ved Sunnmøre Museum, håper folk blir bedre på å ta vare på informasjon vi legger på nett.

Foto: Alf-Jørgen Tyssing / NRK

Og da er det naturlig å tenke at informasjonen som ligger der også blir borte.

Det kan etterlate seg et tomrom for ettertida, tror konservator Eldar Høidal. Selv er han medlem av flere lukkede grupper med mye god historiedokumentasjon.

– Sosiale medier er bra for formidling her og nå, men at vi ikke bevarer materialet som er der er en utfordring flere diskuterer, forteller konservatoren som prøver å lagre det han har tillatelse til.

Før la vi mye av hvem vi er i brev og telegram – nå legger vi det samme i ordene vi skriver på sosiale medier.

Hva skal vi bruke det til?

Mengdene av informasjon er mye større nå enn før. Det finnes heller ikke uhorvelige mengder av brev fra 1800-tallet. Men de finnes.

Trudi Henrydotter Eikrem er brakende interessert i historie. Fra kontoret sitt ved Høgskulen i Volda forteller hun om det siste prosjektet sitt. Christian Johnsen, klippfiskeksportør og skipsreder i gamle Kristiansund.

TRUDI HENRYDOTTER EIKREM

Trudi Henrydotter Eikrem, stipendiat ved avdeling for samfunnsfag og historie ved Høgskulen i Volda. Hun mener å bevare kommunikasjon mellom folk er avgjørende for historia.

Foto: Per Nesje

Uten brevkorrespondanse og telegram fra da han levde på 1800-tallet hadde det blitt vanskelig å skrive fortellingen hans.

– Når man skal skrive klippfiskhistorie, om hvordan det er å ha og utvikle en bedrift, så er brev viktig. Det forteller mye om hva slags mann han var, hvordan forholdet hans var til familien og nettverket hans ellers.

Med raske setninger forteller hun at historie har nok en større maktfaktor enn vi liker å innrømme.

Hverdagen

Det er det normative som ligger i kommunikasjonen. Eikrem mener det er mye hun hadde manglet uten de skriftlige sporene.

– Jeg har brukt telegrambøker for å se hva de diskuterte, avtaler de gjorde og hvilke holdninger de hadde til hverandre.

– Hvis man ikke har kommunikasjonen, hvilken fortelling har man da? spør hun.

Hvis sosiale medier fantes i Christian Johnsens tid tror Eikrem at vi hadde vært en fortelling fattigere. Facebook har, ifølge TNS Gallup, overgått NRK1 i antall daglige brukere, ingen andre nettsteder har klart noe lignende i Norge før.

Han hadde ingen plan om å få sin historie fortalt. Men når huset trengte isolering var det forretningshistorien som ble brukt.

TRUDI HENRYDOTTER EIKREM VED HØGSKULEN I VOLDA

– Kommer mye av den historiske kommunikasjonen i framtida til å bli dominert av diskusjoner i kommentarfelt?

– Hvis det er det som skal stå igjen kan det gi mange morsomheter, humrer hun og legger til at avisene kan også være glitrende dokumentasjon i framtida.

Hull i historien

Bente Kalsnes

Bente Kalsnes, stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Foto: Eirin Cathrine Lade, UiO

Allerede har mye digital informasjon forsvunnet, forteller Bente Kalsnes, stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Hun sier at vi etterlater oss enormt med spor, men når for eksempel økonomi setter grenser for lagring kan det gi digre hull.

Hun jobba flere år i Dagbladet, og tekster hun skrev på begynnelsen av 2000-tallet er nærmest umulig å få tak i nå.

– Da må jeg i papirarkivet. Bloggposter som jeg skrev er også borte, blant annet fordi nettadresser har blitt forandra, sier hun.

– At digitalt innhold forsvinner er en kjempeutfordring for samfunnet, mener Kalsnes.

Hun nevner Nettby og Blink som eksempler på sosiale medier som har forsvunnet. Det var en stor diskusjon rundt hvem som skulle ta vare på den informasjonen. Det store spørsmålet var hvem som skulle stå for regninga. Hvordan vi skal klare å ta vare på menneskelige uttrykk på nett fremover, er hun usikker på.

Slett meg

Hans Marius Tessem

Hans Marius Tessem i slettmeg.no mottar mellom 7000–8000 henvendelser i året om å slette innhold på nett.

Foto: Jan Tore Verstad

Lederen i slettmeg.no, Hans Marius Tessem, forteller at fem prosent av dem som kontakter dem vil slette digitale profiler til mennesker som har gått bort. Selv syns han det hadde vært trist om noen fjerna alt han mente den dagen han dør.

– Om 200 år kan sosiale medier fortelle mye om hvordan vi oppførte oss. Men vi fremstiller oss kanskje bedre enn vi faktisk er, sier han.

Generasjon perfekt, kaller han det. Men det er forskjell mellom generasjonene. De eldre er de som vil slette mest, mens de yngre, de digitalt innfødte, ønsker å bevare sidene til folk ved å gjøre dem om til minneprofiler.

– Det er mye historie i sosiale medier. Yngre mennesker tar nok mer vare på innholdet enn eldre. De digitalt innfødte skjønner effekten av det og vil gjerne bevare minner. Men det er likevel de yngre som er mest opptatt av personvern.

Minner i bankboks

Tilbake i Volda sier Eikrem at folk bør ta på seg et personlig ansvar og berge historia som vil fortelle generasjonene etter oss hvem vi var. Selv har hun skrevet ned flere historier fra sitt eget liv.

– Ja, jeg har dem i en bankboks som sønnene mine disponerer når jeg dør. Slik informasjon er ikke nødvendigvis viktig for forskerne, men det er viktig for den enkelte. Gi framtida den gleden, forteller hun.

Mangelfull dokumentasjon er et problem som historikere har til enhver tid. Men Eikrem mener at informasjonen de finner i brev ikke trenger å fremstille sannhet, men de er spor som kan gi indikasjoner på hvordan en utvikling har vært.

Noe av informasjonen fra Christian Johnsens liv ble funnet på en heller tilfeldig måte. Han hadde ingen plan om å få sin historie fortalt. Eikrem beskriver han som en praktisk mann, og når huset trengte isolering var det forretningshistorien som ble brukt.

– Og når huset ble revet 150 år senere ramla historien ut av veggene, bokstavelig talt.

Hvor lenge varer det?

Slik som teknologien har også husbygginga modna med tida. Kanskje er en bankboks litt enklere? Studier av vår dialog i framtida kan gi mange interessante refleksjoner. Og tar Facebook selv vare på informasjonen? I alle fall så langt.

To milliarder bilder deles på Facebook hver dag. Selskapet opplyser til NRK at de gjør det de kan for å lagre de minnene så lenge folk vil. Enorme lagringssenter finnes flere steder i verden. Men ligger profilene våre der også om 200 år, hvis vi ønsker det? Det er det ingen som kan svare på.

APTOPIX NSA Phone Records Big Data Photo Gallery

Dette bildet viser servere hos Facebook i Prineville i Oregon. Her blir mye av kommunikasjonen vår lagra. Hakket mer sikkert enn å isolere huset med viktig dokumentasjon.

Foto: Alan Brandt / Ap
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost