Ute er det det mest tindrende måneskinn – helt eventyrlig. Og likevel er dette den siste aften jeg tilbringer her på hytta, ja på Standal på en god stund.
Dere vil vel kanskje, ja ganske sikkert forresten i den senere tid ha forstått at det har vært noe usedvanlig i gjære med mig.
Allerede i høst tok tanken til å modnes i mig. Snart har den blusset for så innimellom å avta litt i styrke. Men hver gang mer intenst.
Nu er endelig dagen kommet. Alt er klart – det er bare helt tilfeldige ting som skulde stanse oss – men sjansene er meget – meget gode – været er prima – og holder seg forhåpentligvis ut kommende uke – og siden – så kan man gå inn med liv og sjel for den beslutning som en har tatt. Det blir bittert alvor og man kan veie for og imot – og det har jeg gjort mere enn én gang, men for mig taler nu synes jeg alt for.
La gå – man har det bedre – tryggere her hjemme – men for mig blir det nu som å gå uvirksom. Jeg har mistet lysten på alt arbeide – overalt så går til stadighet mine tanker i vesterveg – og de drar – sterkere og sterkere – og har nu heldigvis gått av med seieren.
Det faller naturlig å ta et tilbakeblikk – nu når en står ved en slik milepel i livet. – Jeg tror nok ikke at jeg tør si at i og med denne beslutning vil jeg vokse – ikke i andres øine – men dog i mine egne – og i styrkelse av selvtilliten tror jeg har uhyre verdi (...)
Takk kjære mor og far for den lykkelige ramme dere alltid har forsøkt å bygge om mine opvekstår – det har lykkes i en grad dere ikke aner – måtte jeg ved en senere anledning få høve til å vise dere min takknemmelighet – nu er det dessverre blitt for sent allerede – men er det ikke alltid slik i livet. En får sjelden øinene op for en feil før det er for sent å rette på.
Det er jamen ulvetider vi lever i. Hadde dere bare visst hvad det har kostet mig i disse siste dager å holde gode miner. Det gjør mig sårt å måtte føre dere bak lyset slik, la dere gå helt i uvidenhet – For eks. i dag ved middagsbordet hvor samtalen gikk om turproviant – «det blir jo ikke bare denne turen i fremtiden» – tenk ikke å få si til dere at det var min siste Standaltur i besatt fedreland; men dette blir nok bagateller mot mandag frokost når jeg med et smil siger «adjø så lenge» – og dere intet aner om at det er siste gang på lenge jeg siger det. – Dere vil lure på hvorfor jeg ikke kommer til middag – hvorfor min seng står tom – forhåpentlig vil dere ane sammenhengen – og bære det som ekte norske foreldre – det er jeg overbevist om. Dere får søke trøst i at dere nu deler de samme offer som tusener av andre familier i vårt kjære land – og videre med at jeg aldri vil føle mig mer fri enn den dag vi kaster løs fra norsk grunn og pløier havet med kurs for frihetens siste håp.
Jeg trøster mig videre med at jeg ikke er den eneste dere har – da vilde alt vært annerledes – Anton og Erling vil forhåpentlig nu fylle min plass den tiden jeg blir borte – Måtte den dag ikke bli altfor fjern – for at den kommer må vi være overbevist om – da solen går op over et frihetens Norge (...)
Jeg håper inderlig ikke at dere får ubehageligheter av min gjerning. P.t. er det ikke en i Ålesund som er klar over det hele – jeg er eneste innfødte ålesunder – men etter noen dager vil jeg jo savnes – og så går ryktene – de fortvilede – som det må gjøres alt for å la bli ubekreftet. Jeg vet ikke om dere skal la Erling og Anton vite at dere har fått dette brevet – det beste er vel at de intet vet foreløpig en stund, slik at dere ser hvordan det lager seg.
Håper dere undskylder at jeg har holdt dere slik utenfor og er dradd uten å si adjø – det er jammen hardt – men slik er en gang tiden.
Lev vel da kjære mor og far og brødre. Vær nu mere forsiktig i ord og handling enn nogen gang – og på gjensyn om ikke altfor lenge. Dere vil nok altid følge mig overalt hvor min vei vil gå i verden.
Med kjærlig hilsen fra Akim