I et håndskrevet brev fra England, adressert til ordføreren i Herøy, står det «brorskapet på havet er et bånd som varer en livstid og har ingen nasjonale grenser».
– Det var mange som sendte brev. Det kom kondolanser fra hele verden, forteller ordfører i Herøy Arnulf Goksøyr.
De første tankene
I en svart bok på ordførerkontoret i Fosnavåg har han samlet alt. Rapporter, artikler, brev, kondolanser og navn på de omkomne, fra den tiden han var ordfører for et samfunn som opplevde tragedie.
Den 12. april 2007 kantret ankerhåndteringsskipet Bourbon Dolphin med et mannskap på 15 litt utenfor Shetland. Syv overlevde, tre ble funnet omkommet og fem er fortsatt savnet. Båten sank noen dager senere og ligger i dag på 1.100 meters dyp.
– Man blir litt tankeløs. Alle i nærmiljøet kjenner noen på havet. Man prøver å sortere og finne ut hva situasjonen er, deretter finne ut hva kommunen kan bidra med.
– Jeg hadde en «ut av kroppen-opplevelse». Jeg kjente flere av dem personlig og du er nødt til å distansere deg for å gjøre en riktig jobb. Det er ikke lett.
Den vanskeligste opplevelsen
Som ordfører var også Goksøyr leder for beredskapen i kommunen. Sammen med politiet jobbet de tett.
– Vi hadde en erfaren kommunelege, en dyktig psykiatrisk sykepleier og en flink prest som bistod i beredskapen. Noe av det viktigste vi gjorde var å informere pressen hver hele time. Det gjorde at man fikk jobbe mer konstruktivt og gi pårørende fortløpende informasjon.
– Det vanskeligste å oppleve er de som får meldinger om at deres folk ombord er reddet. Skal de få lov til å juble eller skal de tenke på dem som ikke har fått avklaring.
– Det er litt av en situasjon. Jeg synes de pårørende håndterte det på en veldig flott måte. Det vitner om spennet mellom elendigheten og den store gleden som vi opplevde i situasjonen, forteller Goksøyr.
10 år etter
Onsdag klokken 13 er det minnemarkering i Herøy kirke. Om du spør noen i Fosnavåg i dag er det flere som husker hvor de var når de fikk høre at Bourbon Dolphin hadde kantret.
– Jeg var og svømte da jeg fikk inn tekstmeldinger. Min mor var på korøving i kirken da hun fikk høre det. Hun husker fortsatt hvilken stol hun satt på.
– Jeg tror folk føler behov for å ha med seg historien i hjertet sitt, men ikke snakke med hverandre om det i hverdagen. Vi tar den frem når det er behov for å minne hverandre på det når det er viktig.