Inger Hagerup skrev diktet, kanskje ikke med tanke på fortidlig fødte barn, men i alle fall med tanke på noen som var ganske liten. Og har du noen gang sett et fortidlig født nurk, vil du være enig i at de er veldig, veldig små. Men likevel så utrolig fullkomne. Det er virkelig et bitte, lite menneske som ligger der med hender, ører, fingre og tær. Temperament og personlighet har de også. Ingen er like.
Hva et prematurt barn?
Barn som fødes før uke 37 i svangerskapet er premature eller fortidlig født. Det innebærer at de rett og slett ikke er helt utviklet og må behandles slik at de blir "ferdige" før de kan komme hjem fra sykehuset.
I dag er teknikken kommet så langt at de aller fleste kan reddes, men lunger MÅ barnet ha for å kunne overleve utenfor livmoren. Dermed kan det være svært vanskelig å redde barn som fødes før uke 23/24. De har ikke utviklet seg nok til å kunne overleve.
Her i landet fødes det hvert år ca 200 av de minste premature barna. De har en fødselsvekt på rundt en halv kilo og trenger mye hjelp for å klare seg. Etter fødselen legges de derfor fort i en varm kuvøse og tilkobles livsviktige tuber og slanger.
Problemer og hjelp
De vanligste problemene for fortidlig fødte barn er å puste selv, å holde riktig temperatur, å få i seg ernæring og at de har nedsatt motstandskraft. Hjelpemidlene de trenger kan se store og nokså fryktinngytende ut, men alt er til for å gjøre tilværelsen så enkel og bra som mulig for den lille.
Hvor mye hjelp de trenger avhenger av hvor fortidlig født de er. Slangen mange får i nesen og ned i lungene er for å hjelpe barnet å puste. Gjennom denne får de luft med riktig mengde oksygen og fuktighet.
Kuvøsen eller "boksen" de blir lagt i er for at de skal holde varmen. Temperaturen er ganske lik den som ville vært i livmoren og barnet blir lagt i et slags "rede" av tepper på en god madrass.
To slanger settes ofte i blodårene i navlen. Gjennom disse får barnet næring i form av sukkervann og fett.
Har barnet en eller annen infeksjon kan det settes en veneflon (slange i en blodåre) hvor det blir gitt antibiotika intravenøst.
All behandling overvåkes på skjermer og apparater med alarmer som piper så fort noe ikke er helt som det skal.
Individuell behandling
24 timer i døgnet blir barna nøye overvåket. Sykepleierne observerer alt som skjer med dem og noterer ned i skjemaer hvordan barna til en hver tid har det. Før ble stell og behandling gjort uten at man tok spesielle hensyn til hvert enkelt barn eller miljøfaktorer som lys og lyd. Man visste ikke hvor viktig det var å observere barna hver for seg og hvor påvirket og stresset de ble av lys og lyder. I dag er situasjonen en annen. Hvert barn følges og stelles i forhold til sin egen døgnrytme. De får mat når de viser tegn på å være sultne og stelles når det passer inn i rytmen av andre gjøremål. All behandling har blitt individualisert!
Også legene må ta hensyn til når det passer å for eksempel ta røntgenbilder og blodprøver av de små. I tillegg er lyset på avdelingen dempet og kuvøsene er dekket av tepper. Dette er for at barna skal ha det så mørkt som mulig. Lyset i taket slås kun på når barna skal stelles eller få behandling
Temperaturen i rommet er høyere enn på andre avdelinger og sykepleierne arbeider lavmælt.
Alt er for at barna skal skjermes for inntrykk "utenfra" og for å gjøre barnas tilværelse i kuvøsen så lik tiden i mamma mage som mulig.
NIDCAP
Den tette observasjonen av barna og de rolige og "dunkle" arbeidsforholdene er del av et program som kalles NIDCAP (Newborn Individualized Observation and Assessment Program).
Dette er ikke et medisinsk behandlingsprogram, men går ut på å forandre rutinene og arbeidsforholdene slik at barna blir best mulig tatt vare på i forhold til sine individuelle behov og at de blir minst mulig forstyrret av ytre påvirkning som lyd og lys. For å bli en sertifisert NIDCAP-avdeling må sykepleierne utdannes i spesielle observasjonsteknikker. Dette gjøres på en skole i Sverige. De aller fleste nyfødtintensivavdelinger her i landet forsøker å tilnærme seg programmet mest mulig og noen har holdt på lenger enn andre. På avdelingen vi besøkte i Fredrikstad har NIDCAP vært en standard de har jobbet mot i over seks år. Ingen av sykepleierne har blitt sertifisert som NIDCAP-observatører ennå, men avdelingen jobber likevel etter de standarder som gjelder for metoden.
Senskader og NIDCAP
Det har vist seg at fortidlig fødte barn lettere kan få adferdsvansker enn barn som har fått være i mammas mage gjennom hele svangerskapet. NIDCAP-programmet kan kanskje minske sjansene for slike skader. Foreløpig vet man ikke sikkert om de premature som har blitt i behandlet i forhold til NIDCAP-programmet får mindre senskader enn andre. På sykehuset i Fredrikstad har de likevel sett at barna trenger kortere tid i respirator, vektøkningen kommer fortere og at sykehusoppholdet blir kortere for "NIDCAP-barna".
Sondre og foreldrene
Lille Sondre som vi møtte på sykehuset i Fredrikstad skulle egentlig blitt foreldrenes "julepresang". Mamma Nina Iren Hansen hadde termin 26. desember, men allerede 14. september kom han til verden. Han veide rett under kiloen og var bitte liten. -Det var jo ikke helt slik vi hadde planlagt det, sier Nina. -Men han er jo så perfekt likevel!
Nina syntes den første tiden etter at Sondre ble født var ganske vanskelig. Magen var borte og mammaklærne kunne pakkes ned, men babyen var fremdeles på sykehuset. Det var ikke slik det skulle være. Mammafølelsen kom heller ikke før etter et par uker når lille Sondre endelig kunne tas ut av kuvøsen og Nina kunne holde ham inntil seg.
Også pappa Thomas Svensen slet litt med foreldrefølelsen til å begynne med, men nå er det bare en ting som står i hodet på foreldrene; å få Sondre hjem så fort som mulig.
-Jeg gleder meg veldig til jul. At Sondre kommer hjem er den beste julepresangen vi kan få, sier Thomas.
Begge foreldrene er veldig fornøyde med hjelpen og støtten de har fått på sykehuset, men de skulle ønske avdelingen kunne få mer ressurser. -De trenger både nye kuvøser og penger til annet utstyr, sier pappa Thomas.
Det er noe seksjonsoverlege Inger Elisabet Silberg kan si seg ganske så enig i. -Nyfødtmedisin er ikke så lett å forske på. Barna er så små og det er vanskelig å gjøre alle tester man skulle gjort. Men det er klart at det burde satses like mye på en nyfødtintensivavdeling som på andre intensivavdelinger, sier Silberg.
Et annet dilemma er at avdelingene ofte ikke har plass til alle barna og derfor må sende dem til andre sykehus. Det har til og med hendt at fortidlig fødte tvillingpar har blitt plassert på ulike sykehus fordi det ikke har vært ressurser nok på sykehuset hvor de kom til verden.
Men trass i for lite ressurser og andre problemer ser det ut til at de fortidlig fødte klarer seg bra på avdelingen.
Lille Sondre legger i alle fall på seg og snart er det jul og tid for hjemreise!