– Vi må gjenreise bevisstheten om oss selv

For å få til gjenreisningen vil sjefen for Norges yngste teater ta i bruk kunsten og kulturen.

– Teatret er for kulturen det entreprenører er for vei og kaianlegg, sier han.

Søndag er Frank Jørstad gjest i radioprogrammet og podkasten Sommer i P2.

Gjennom programmet får du vite mer om hans bakgrunn, fra han danset breakdance i Alta i sin ungdom til hans rolle som sjef for Kvääniteatteri. I den rollen tok han initiativet til «Norge lytter», at rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjon ble lest opp live på NRK2 fra Nationaltheatrets hovedscene.

– Teatret bygger språk, identitet og kultur. Det visste man når man bygget Nationaltheatret i Oslo. Det viste Bjørnson da han skrev «Ja vi elsker». Det visste Wergeland da han fant på 17. maifeiringen. Og Hulda Garborg da hun sydde bunad. Det er gjennom kunsten vi skaper oss selv, sier han i programmet.

Gradvis oppvåkning

53 år gamle Frank Jørstad er vokst opp i Alta. Som mange andre i nord kommer han fra en familie med både samiske og kvenske aner. Moren har kvensk bakgrunn, mens faren har samisk, begge fra Kvænangen i Nord-Troms.

Det ble imidlertid ikke snakket så mye om det, forteller han.

– Vi levde norsk, jeg hadde en bestemor med store hender som stoppa blod mens hun sa noe på samisk, men bortsett fra det merka jeg ikke så mye til det samiske hjemme. Og kvenene var kun de hillbilly gutta som sto og gravde i veikanten og kjørte gravemaskin og stirra olmt bort etter veien, beskriver han.

Jørstad har en lang karriere som skuespiller og regissør.

Nå er han sjef for Norges yngste teater, Kvääniteatteri, en jobb han har hatt siden mai 2021. Hans utgangspunkt da var å gjøre noe usynlig synlig, nemlig det kvenske folket.

17. september 2022 ble Kvääniteatteri formelt stifta. Samme dag hadde teatret urpremiere på sitt første stykke som nettopp fikk navnet Det usynlige folket, Näkymätön kansa.

Manuset skrev han sammen med sin venn fra teaterutdanningen i England, Teodor Janson. Gjennom monologer og dialoger sier de noe om hvordan kvenene «forsvant» som folk.

Forestillingen handler om fire unge mennesker som prøver å finne ut hva det kvenske er for dem.

– En språklig totalkollaps

Siden premieren i fjor høst har det gått slag i slag for Kvääniteatteri. Jørstads fortid som skuespiller ved Nationaltheatret hjalp godt da han fikk en avtale om at stykket også ble satt opp der, til stor tilfredsstillelse for publikum.

I forbindelse med at Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om fornorskningen av samer, kvener/norskfinner og skogfinner skulle overleveres til Stortinget fikk Jørstad ideen som mange i ettertid har satt stor pris på.

Han fikk Nationaltheatret, Festspillene i Bergen og NRK med på at hele rapporten skulle leses fra Nationaltheatrets hovedscene og opplesingen skulle sendes direkte NRK2 med tittelen «Norge Lytter».

Gjennom 37 timer direktesendt lesning kunne det norske folk høre mer om politikken som myndighetene drev overfor disse minoritetene for å gjøre dem norsk. Og ikke minst om ettervirkningene for folk, både språklige, kulturelle, sosiale, helsemessige og identitetsmessige. Og om tiltak som bidrar til videre forsoning.

Også Jørstad leste fra rapporten, om språktap i Nord Troms, der hans foreldre kommer fra. Han leste at i løpet av 20 år, fra 1930 til 1950, forsvant 97,3 prosent av samisk språk og 88 prosent kvensk.

– I salen satt mine to sønner og lyttet, det ble sterk kost, sier han.

Han definerer det som en språklig total kollaps.

– Mine foreldre er født på 1940-tallet, ingen av dem snakker samisk eller kvensk. Ikke jeg. Og nå heller ikke mine to barn.

Har søkt etter den nordlige identiteten

Jørstad har hatt en gradvis oppvåkning om sin samiske og kvenske bakgrunn og syns det er viktig å få fortalt om denne historia. Det har han gjort på flere måter.

I starten kjente han seg ikke helt igjen i det samiske, den gang det i hovedsak dreide seg om reindriftssamene. Det at den sjøsamiske kulturen etter hvert fikk et løft hjalp han å kjenne på den samiske identiteten.

Og heller ikke den nordnorske kystbonden, Oluf med skinnlua kjente han seg igjen i og kvensk var det ingen som snakka om den gang.

I teaterstykket Det usynlige folket sier han det sånn:

«Det er den tomme rammen på veggen mellom alle bildene av slekta bakover. Du ser at det har vært noe der, men det er ikke noe der. Det som er greit med det samiske og det nordnorske er at jeg vet hva det er, jeg ser det for meg, jeg hører lyden, kjenner stoffligheten, kjenner lukten av det. Men det kvenske er helt blankt. Jeg vet ikke hva det er, men jeg er tydeligvis det. Hva det nå enn er, er jeg det.»

Et samarbeid med Det samiske nasjonalteateret Beaivváš brakte også hans samiske identitet litt nærmere.

– Jeg trengte den reisen for å oppdage egne røtter. Jeg har fortsatt ikke kofte, men har hatt regi på flere forestillinger og har sittet i styret for teatret i åtte år. De er mine venner og min slekt. Det har vært en gradvis hjemkomst. Gått forsiktig tilbake. Det har vært fint.

Gjenreisningen av Nord-Norge

I tillegg til at fornorskningspolitikken førte til at den kvenske kulturen og språket forsvant, beskriver Jørstad også hvordan tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms mot slutten av andre verdenskrig påvirka folket. Hans far ble tvangsevakuert til Drøbak.

– Ikke bare mistet han hus og hjem, slekt også, men språk og kultur og tradisjon var også borte når han kom hjem. Han var rett og slett blitt en drøbakværing i Finnmark, sier han i Sommer i P2.

Før tvangsevakueringa hadde fornorskningspolitikken ført til at det kvenske språket og kulturen var blitt borte, sier han.

Han ser det som skjer med den kvenske oppvåkningen, den kvenske våren, i sammenheng med gjenreisningen etter krigen.

– Sannheten er at dette er fortsettelsen av gjenreisningen av Norge. Å få gjenreist og bygget dette landet. Men det er lettere å gjenreise hus, fjøs og kaianlegg enn å gjenreise en tilintetgjort kultur. Det er lettere å skape arbeidsplasser, tiltakssoner, og helsetilbud enn redde og bevare et av Europas mest truede språk, kvensk.

Og vi må fullføre gjenreisingen av Nord-Norge, sier han.

– Ikke bare hus, men også bevissthet om oss selv, Og det er en fin ting, det gjør Norge større og enda mer spennende. Det er som å finne nytt land. De er ikke skremmende og truende. Det er et tilskudd.

Hør «Sommer i P2» med Frank Jørstad her: