En fantastisk debut – strålende teater

Norges nyeste teater, Kvääniteatteri, Det kvenske teateret debuterte lørdag kveld med slik saft og kraft at en trygt kan si at det var en debut som teatermessig gjerne kan låne bilder fra Erling Braut Haalands debut i Premier League: skyhøyt profesjonelt, dønn fokusert og med et bankende viljesterkt hjerte.

Et hat trick av en forestilling med show, alvor og engasjement om resultatene av det lite ærerike kapitlet i norsk historie om den knallharde fornorskningen av kvenene.

Premieren i Nordreisa lørdag kveld er norsk teaterhistorie. Fra før har vi Nationaltheatret samt de øvrige institusjonsteatrene og Beaivvas samiske nasjonale teater.

Med det kvenske teateret har den neste av våre nasjonale minoriteter, med hjelp av en rekke ildsjeler og med økonomisk støtte fra bl.a. Kulturrådet, Fritt Ord, Troms og Finnmark fylke, Hålogaland Teater og Dramatikkens hus, klart å skape sitt eget teater med profesjonelle krefter hentet inn i alle ledd.

Det var likevel med en viss engstelse jeg satte meg i salen. Tittelen «Det usynlige folket» slo mot meg som et signal om at her skulle vi få et pedagogisk forklarende stykke om fornorskningen. Det virket som om konklusjonen på stykket allerede lå i tittelen.

Men engstelsen viste seg å være en grov undervurdering av teatersjef Frank Jørstad, som både har regi og som sammen med den like erfarne manusforfatter Teodor Janson har skrevet stykket.

De unngikk fellen med å gjøre scenerommet om til klasserom. Frank Jørstad og Det kvenske teateret vinner fordi de er ute etter å skape kunst og gjør det.

Men saken er, og det er ikke noe paradoks: Jo bedre kunst de lager, dess bedre «underviser» de også om kvenenes situasjon i dag.

Stykket får fram hvilke dilemmaer og kulturelle spagater den kvenske minoriteten står i med å være så grundig fornorsket at bare de færreste av de 10- til 30.000 som regner seg som kvener kan språket som enklest kan forklares som en slags eldre utgave sammenlignet med dagens riks-finsk.

Formen Frank Jørstad har valgt er krevende

Både i tekst og med overbevisende regigrep, satt sammen av episoder med elementer fra slapstick, revy, og «seriøst» teater, får Frank Jørstad fram hvordan det er mulig å føle seg både stolt over å være kven, men også trist over det kulturelle tapet som følge av fornorskningen.

Det eneste årstallet som litt klasseromsaktig nevnes, er 1934 da NRK ble etablert i Vadsø. Det skjer mens skuespillerne spiller på sag og andre instrumenter som gir ulyd, og som skal symbolisere at språkblandingen i Finnmark var en torn i øyet på regjeringen og storting.

Etableringen i Vadsø ble deres politiske svar. De brukte NRK bevisst for å fornorske. Det er slikt regimer vi ikke liker å sammenligne oss med driver. Kvener og samer skulle i samme slengen etnisk vaskes til de til slutt ble som rene nordmenn.

Formen Frank Jørstad har valgt er krevende. Humor er kanskje noe av det vanskeligste en kan gi seg i kast med. Det er også en måte å skrive på som i norsk sammenheng har klare forbindelseslinjer til Henrik Ibsen.

I «Peer Gynt» tok han i bruk både revy og slapstick der han sendte den identitetsløse Peer ut i verden på sin reise etter identitet. Uten å trekke sammenligningen for langt, har Frank Jørstad med fokus på kvensk identitet, også laget et universelt stykke om hva identitet er.

Imponerende problematisering av gruppeidentitet

Dypest sett handler det å ha en identitet eller rettere sagt om å slite for å se om det er mulig å komme fram til hva som er ens identitet. Det er et suverent mesterskap når han klarer å bruke latteren som døråpner til sitt egentlige budskap.

Gjennom denne døren kommer en tekst med dybde. Særlig imponerende er problematiseringen av gruppeidentitet som tar overhånd. En i gruppen sier han ikke liker multebær.

I dette revyopptrinnet fryses multebær-svikeren ut. Man kan ikke være ordentlig kven og ikke like multebær.

Det er banalt enkelt. Det skal stor kunst til for å smelte slik «banal» komikk om til gyldige problemstillinger.

Men for å få slik tekst til å leve kreves ekstraordinære skuespillerprestasjoner.

De virker tett og godt samspilt, har god timing og tilstedeværelse. Særlig er det den mest erfarne blant dem, Ivar Beddari som løfter forestillingen.

Beddari har det jeg vil kalle de sjeldne Bjørn-Sundquist-kvalitetene, en intens troverdig tilstedeværelse og en slags «farlighet» som gjør han flertydig.

Når han spiller en aggressiv fyr, er han som en vulkan. I en scene der han truer sin motspiller blir jeg så revet med at jeg sitter skrekkslagen og bare frykter for at nå smeller det.

En milepæl

Under forestillingen savnet jeg ingenting fordi jeg ble så revet med, men etterpå tok jeg meg i å savne en tematisering av at det var norsk sikkerhetspolitikk i nord som var den viktigste grunnen til fornorskningen av kvener.

Norske myndigheter fryktet for at selv etterkommere i andre og tredje ledd etter de finske innvandrerne ville gå med Finland og snu seg mot Norge med våpen i hånd om det kom til konflikt.

Særlig i mellomkrigstida uroet den storfiske nasjonalistiske bevegelsen norske myndigheter.

Denne grunnløse mistenkeliggjøringen var bygd på ren kunnskapsløshet i departementene. Ren paranoia fikk ta over og kvenene fikk unngjelde.

Historiene og tradisjonene finlenderne hadde med, ble fornektet og foraktet av den norske politiske og intellektuelle elite på 1800-tallet. Professor i finsk og samisk J.A. Friis som skrev den populære romanen om samejenta «Laila» (som viste seg å være norsk likevel) var ikke nådig mot kvenene.

Det sitter ennå i veggene i det som engang ble forsøkt kalt vårt norske hus. Det heter seg at vi ser med hukommelsen. Har vi ingen hukommelse om kvener, ser vi de heller ikke.

Det var først i 1984 at den første kvenforeningen ble stiftet i Børselv i Finnmark. Siden har det pågått en kontinuerlig kvensk kulturell oppvåkning.

Det er en oppvåkning som allerede har vist at Norge har en rikere kulturarv enn vi er klar over. Kvääniteatteri har med sitt første forsøk tatt en Haaland og med det, på første forsøk, etablert seg med autoritet som en ruvende kunstnerisk og kulturell kraft.

Et fyrtårn. En milepæl i den kvenske kulturelle oppvåkningen.