Så privat at du blir flau

Der København har sin lille havfrue i vannkanten, får Oslo snart sin store mor.

«The Mother» blir en ni meter høy bronseskulptur.

Den skal stå på sjøsiden av det nye Munchmuseet og blir et landemerke i Norges hovedstad.

Hun som lager den digre, knelende kvinneskikkelsen er en av Storbritannias mest kjente og omdiskuterte kunstnere.

Hvem er egentlig mora til mora til Munch?

En relativt røff start på livet

Hos Tracey Emin (58) er det ikke noe skille mellom «verk» og «person».

– Kunsten er min reaksjon til det å leve, sier hun selv.

Dette er det eneste intervjuet hun gjør i forbindelse med utstillinga «Sjelens ensomhet» (verk av henne og Edvard Munch stilt ut sammen i nye Munchmuseet).

Hun ble født i 1963, 100 år etter ham.

Tracey og tvillingbroren Paul vokste opp i den slitne kystbyen Margate, sørøst for London. I starten av livet deres drev familien et hotell. Da de var sju år, gikk hotellet konkurs.

Faren var egentlig gift med en annen kvinne, og forsvant stadig til sin andre familie i London.

Tracey Emin ble voldtatt som 13-åring. Hun sluttet på skolen kort tid senere.

Årene som fulgte var preget av rotløshet. Hun begynte å ligge med eldre gutter – tidlig seksuell debut var vanlig i Margate, har hun fortalt.

Badebyen var mørk utenfor sommersesong.

Ungdomstida gjengis blant anna i videoen «Why I never became a dancer», hvor guttene på skolen taktfast roper slag (tøyte, hore) til henne.

Det er sånn man best blir kjent med Tracey Emin; det meste av biografien er å finne i kunsten hennes.

Hun har vært hjemløs i flere perioder. Men hun studerte kunst, og endte med en mastergrad i maleri og trykk fra Royal College of Art (1989).

I 1995 deltok hun på en utstilling med blant andre Damien Hirst og Sarah Lucas. De var sentrale navn i bevegelsen YBA (Young British Artists), et toneangivende kunstmiljø på den tida.

Tracey Emin stjal showet med et telt.

«Everyone I Have Ever Slept With 1963–1995» var et ganske vanlig blått telt, men hadde navnet på alle de 102 personene hun hadde delt seng med sydd på innsiden. (Verket ble senere ødelagt i en brann.)

Dette var ikke det mest utleverende Tracey Emin skulle lage. Det neste sjokket hun bød på inni et ærverdig kunstgalleri:

Den skitne senga si.

Brukte kondomer og tomt for vodka = kunst

I 1998 ble den fremadstormende, opprørske kunstneren dumpet av kjæresten.

I depresjon gikk hun til sengs – og ble der i flere døgn. Hun spiste ikke, drakk derimot mye vodka og røykte sigaretter. (Og hadde besøk, skal vi tro kondomene du også ser i kunstverket.)

Da hun til slutt reiste seg, så hun ned på den trashy senga. Og bestemte at dette var kunst.

Tracey Emins «My Bed» ble vist i Tate Gallery i London i 1999 og kortlistet til Turner-prisen (Englands mest kjente kunstpris). Senga vant ikke, men fikk definitivt størst oppmerksomhet.

Sist den ble solgt på auksjon i 2014, landet kjøpesummen på 30 millioner norske kroner. Eieren er grev Christian Dürckheim, men verket står vanligvis hos Tate.

Akkurat nå er senga på et sjeldent utlån til Munchmuseet i Oslo.

Men altså. Én ting er å male sine indre demoner og sin kjærlighetssorg. Men når selve kunstverket er skitne laken, den mensflekkete trusa på gulvet, tomflaskene ... dette her sprenger intimitetsskalaen.

– Koster det noe å være så åpen om hvordan du har det i livet?

– Selvsagt koster det. Mange syns det er pinlig. Og det er sårbart. Men noen ganger viser du fram følelsen så mye at den liksom forlater deg, du står på utsiden og ser på, sier Tracey Emin.

Så kan man jo spørre: Hva har 23 år gammelt knøvlet dopapir å gjøre inne i storstua til Norges viktigste kunstner Edvard Munch?

Jo, det er Kari J. Brandtzægs skyld/fortjeneste. Hun er kuratoren som hadde ideen om å koble Emin og Munch.

– En av vår tids viktigste kvinnelige kunstnere

– Jeg så hennes første store separatutstilling «I need art like I need God» i 1997. Allerede da tenkte jeg at hun og Munch har noe til felles, sier Brandtzæg.

Alt er liksom på liv og død med Tracey og Edvard, kunsten er så viktig for dem.

Kuratoren trekker frem motet til å utlevere seg selv, det å bruke sitt eget indre kaos til å lage noe som mange kan kjenne seg igjen i. Her har Emin vært grensesprengende siden 1990-tallet.

– Hun er en av vår tids viktigste kvinnelige kunstnere, sier kuratoren.

– Hun åpnet opp en slags ny kvinnelig heslighet. Det seksuelt utleverende og letingen etter kjærlighet.

Tematisk har Emin brukt mye plass på å bearbeide oppvekst, seksuelle lyster, overgrep, barnløshet. Men også: Ensomhet og aldring.

Da Munchmuseet tok kontakt med den britiske kunstneren, viste det seg at koblingen Emin + Munch allerede var sterk.

Inspirert av Munch, provoserende privat

Tracey Emin møtte Munch første gang i en bok som 17-åring.

Artisten David Bowie hadde vekket hennes interesse for den østerrikske maleren Egon Schiele (blant annet kjent for intense selvportretter). Mens hun leste om ham, fant hun Munch-bildene «Livets dans» og «Liv og død».

– Jeg skjønte med en gang hva han ville si.

Munchs storhet, mener hun, er at han skildrer universelle følelser som vi alle kan relatere til.

– Sjalusi er sjalusi, hat er hat, frykt er frykt. Og så videre.

Hun snakker om Munch som en gammel kjenning. Hun har skrevet avhandling om ham (kalt «My Man Munch»). I 1998 lagde hun videokunst på hans brygge i Åsgårdstrand («Homage to Edvard Munch and all my dead children»).

På et selvportrett fra 2000 sitter hun og liksom spruter ut britiske pund mellom beina. Da var gjennombruddet et faktum.

Tracey Emin har siden den gang vokst til den type kunstner som nyter A-kjendisstatus og flyr privatfly.

Rød løper-bildene er mange, festene legendariske. Verkene har fortsatt å være utleverende, insisterende og svært personlige.

Og selvsagt har hun fått kritikk. Dette er ikke for alle.

«My Bed» som brakte henne berømmelsen, ble i sin tid latterliggjort og avskrevet som kjedelig og vulgær. (Litt som Edvard Munch tidlig fikk beskjed fra enkelte kritikere om å gi opp kunstkarrieren.)

Nå er senga stilt ut sammen med Munch-maleriet «Marats død». En naken kvinne står rett opp og ned foran det som ser ut som en blødende, død fyr på senga.

Nakne damer er et mye brukt motiv for begge kunstnerne. Akkurat her har Tracey Emin en høne å plukke med sitt store idol.

Munchs vaginaproblem

Det er noe med kvinnekjønnet han ikke får helt til, mener hun.

– Når han har noe foran seg, kan han male hva som helst fantastisk bra. Men når det kommer til vagina ... kanskje er han redd eller flau eller noe. Den blir aldri bra!

Tracey Emin ler.

Det mangler ikke vaginaliknende former i Munchs bildeverden, men hun synes kanskje ikke han har detaljene på plass?

Muligens er det fordi Munch – i hennes tolkning – var en gentleman.

– Picasso og mange andre kunstnere på den tida lå med modellene sine, det var så vanlig. Men Munch var veldig respektfull, sier Emin.

(I Munch-biografien «Nærbilde av et geni» skriver Rolf Stenersen at Edvard Munch var den mest populære maler blant Oslos aktmodeller. Han var omsorgsfull, høflig og betalte godt – opp til 20 kroner for en time!).

Edvard Munch var bedre på å skildre nakne folk av sitt eget kjønn, mener Emin.

– Han var virkelig ikke redd for peniser. Halv-erigerte, iblant ... han malte mange atletiske unge menn på stranda ved fjorden.

Emin tenkte alltid at det var en god sjanse for at Munch var homofil, en sjelden (men ikke helt ukjent) tolkning av hans kunst og liv. Hun tror ikke lenger det.

I likhet med Edvard Munch, har Tracey Emin aldri fått egne barn. Hun har tatt to aborter (den første ble ekstra vanskelig fordi ingen visste at hun ventet tvillinger).

Barnløsheten og abortene er bearbeidet i kunstnerskapet. I verket «Feeling pregnant III» stiller hun for eksempel ut sykehuskjortelen fra inngrepet.

Det siste året har det igjen blitt mye sykehus.

Fra jetsettliv til dødsdom

Tracey Emin kom ikke på åpningen av Munchmuseet i oktober, hun lå hjemme i sin nåværende seng. Hennes personlige assistent og nærmeste venn Harry Weller ruslet rundt blant festkledde folk med Tracey på videosamtale.

Hun var i pysjen, akkurat som på det digre kunstverket bestående av selfies. Noen av gjestene vinket usikkert til skjermen.

– Før ville jeg vært i Norge hele åpningsuka. Festet, badet i fjorden, fått venner flydd inn. Nå er jeg hjemme med kattene. Livet mitt er virkelig blitt veldig annerledes, oppsummerer den nå 58 år gamle Emin.

– Er du redd for alderdommen?

– Nei. Etter at jeg fikk kreft i fjor og beskjed om at jeg ikke kom til å leve til neste år, er liksom alt en bonus, sier hun.

Kreften var en aggressiv blærekreft med spredning.

Etter en omfattende og risikabel operasjon som fjernet blant annet blæra, urinrør og livmor, er hun kreftfri. Kroppen er likevel preget.

«Sjelens ensomhet» -utstillinga var påbegynt før sykdommen rammet. Men det er mye senger, soverom og liggende kropper her.

Tracey Emin forklarer.

– Så mye skjer i en seng, gjør det ikke? Du sover, du drømmer, du gråter, du puler, du er syk. Du dør. Du er både sårbar og beskyttet i senga.

Dette møbelet har tatt jenta fra Margate lenger innen kunsten enn noen ville spådd.

Det kvinnelige geniet

Et kvinneliv er åpningsutstillinga i det nye museet til genierklærte Munch.

Noe har skjedd på 100 år.

– Har kvinnelige og mannlige kunstnere oppnådd samme status i dag?

– Du hører aldri, aldri, aldri noen bli kalt et «kvinnelig geni». Geniet er alltid mannlig. Det er en lang vei igjen, selv om ting er i endring, sier Tracey Emin.

Hun har selv flyttet grenser, gang på gang. For noen år siden kjøpte hun en stor bygning i Margate, her har hun studio. Stedet skal bli museum etter hennes død.

Nå går bygginga av «The Mother» atter sin gang etter covid.

Det gjelder å disponere den tida hun har igjen godt, sier hun.

– Livet mitt skal ha mening. Det er det viktigste.

Snart skal Tracey Emin sette sitt merke på Edvard Munchs nabolag for godt.

PS. I det splitter nye Munchmuseet ligger altså noe 23 år gammelt søppel på et gulvteppe. Kanskje hater du, kanskje liker du.

Men du kan jo tenke på dette:

Din verste dag kan bli ganske verdifull. Hvis du tør å vise fram hvordan det egentlig står til.

***

Utstillinga «Sjelens ensomhet» står til 2. januar. NRKs kritiker Mona Pahle Bjerke kaller den «mørk og livsbejaende på samme tid» - hele anmeldelsen kan du lese her.

«En heftig opplevelse alle må få med seg»

Flere spennende kunstnere? Værsågod!