41 og for gammel

I høst takket en av Nasjonalballettens store stjerner for seg.

– Jeg blir Norges yngste pensjonist, som hun selv sier.

Hun ser virkelig ikke pensjonistaktig ut. Men hun har fylt 41 år, og det står i norsk lov at da må man slutte i stillingen som prima ballerina.

Balletten var ikke jobben hennes. Den var livet.

Hva nå?

Fra asken til ilden

Sånn akkurat nå tøyer hun ut mellom kasser og stillas, bakerst på scenen i Den Norske Opera & Ballett. Foran oss ligger 1400 rustrøde seter i dunkel belysning.

Det er hennes vante morgenrutine, lemmer brettes og bøyes. Samtalen flyter likevel uanstrengt.

Vi har ikke vært sammen mange minuttene første gang hun får tårer i øynene. Like etter, en rå latter. Følelsene utenpå kroppen er ingen overdrivelse når det kommer til Maiko Nishino.

Det har vært jobben hennes lenge, dette med å formidle følelser med kropp. Hun har stått på tær for Nasjonalballetten i 22 år. 20. september er siste arbeidsdag som fast ansatt.

Bare for å ha det sagt: Denne danseren funker fortsatt. Men høyeste nivå i ballett ødelegger muskler, sener og ledd.

Ta ballettskoens ord for det: Maiko har slitt ut oppimot 200 par i året.

Om noen timer skulle hun ha bukket for publikum en siste gang. Slik ble det ikke.

Maiko sier at hun ikke er bitter. Men:

– Jeg syns egentlig jeg fortjente en bedre avskjed, etter alt som har vært.

Solgte hus og bil for ballett

Maikos instagramkonto er full av små visdomsord og hjerter.

If it matters to you, you’ll find a way 🤍

Den type ting. Men enda fler er bildene av dans. På et fotografi er hun seks år, det struttende skjørtet er lyseblått.

Hun vokste opp i Osaka, Japan. Ved avslutninga på barneskolen fikk barna først diplomet sitt, deretter mikrofonen.

Alle skulle svare på spørsmålet «Hva skal du bli når du blir stor?»

– Ballerina i Europa, sa Maiko.

Da var hun 13 år.

Hun skildrer mentaliteten i Japan som hardere enn Norge. Skal du bli best, må du skille deg ut tidlig og ofre mye. Ikke noe «alle som er med får medalje»-opplegg i Osaka.

Født sånn, blitt sånn? Sikkert er det i hvert fall at hun som barn visste at hun ville danse.

Mor og far støttet drømmen i den grad at de solgte huset og bilen for å finansiere neste store steg. (De flyttet til en mindre leilighet med Maikos to søsken).

15 år gammel dro Maiko alene til London og begynte på The Royal Ballet School.

Det var ingen umiddelbar suksess.

Tusen timer trening, mange meter teip

Én lærer sa at hun ikke var den beste i klassen, sannsynligvis den svakeste. Men, den samme læreren så noe eget i jenta fra Osaka. Hun tilbød seg å hjelpe.

Det kunne bety at etter en 8 timers treningsdag, gikk de to gjennom økta en gang til.

La oss se litt på treningsmengden som skaper en ballerinas fysikk.

Langrennsløper Marit Bjørgen er akkurat som Maiko 41 i år. Hun ble tidenes vinterolympier og har hatt et ekstremt treningsregime store deler av livet.

Som junior trente Bjørgen opptil 9 timer i uka. På toppen av karrieren var hun oppe i 940 timer i året, altså i snitt 18 timer i uka. (Det er skrevet doktorgrad om Bjørgens treningsregime).

Siden Maiko Nishino var tenåring har hun stort sett trent en full arbeidsuke (37,5 timer). Over dobbelt så mange timer som skidronninga.

Å trene for langrenn og dans er selvsagt ikke direkte sammenliknbart. Men dans er på mange måter som toppidrett, bare uten medaljer. Det koster så uendelig mange timer å få alt det ekstreme ballettdanserne gjør, til å se lett ut på scenen.

Skadefri finnes ikke på dette nivået av ballett. Det handler om å lirke kroppen videre, holde ut smerter, teipe tærne og komme seg opp.

Tilbake i London på slutten av 1990-tallet. Lange økter, ensomme år. Å dra hjem til Osaka var likevel ikke aktuelt. Mamma Itsue Nishino var tydelig over telefonen: Datteren skulle forfølge drømmen.

Til avgangsforestillingen i London i 1999 kapret hun hovedrollen som Giselle, i stykket med samme navn.

– Publikum takket meg med tårer i øynene etterpå. Det var første gang jeg så andre enn familien bli rørt av dansen min, forteller Maiko Nishino.

Kicket ble med videre.

Mørke og lys

Det japanske ordet ikigai kan oversettes med drive, eller grunn til å stå opp om morran.

For unge Maiko var det dette: Å sveve i musikken, glemme tid og sted, være inni drømmen.

Hun var annerledes hjemme i Osaka. Hun var høyere enn mange, kanskje mer opprørsk, følte at Europa passet henne bedre.

Her var hun også annerledes. Hun fikk avslag på audition i flere europeiske byer med begrunnelsen «vi ansetter ikke japanere». Klassisk ballett i denne delen av verden var hvit.

Da Maiko var 19 år og ferdig i London, fikk hun jobb i Nasjonalballetten i Oslo. Hun var ensom, sov lite, strevde med å finne sin plass i en ny kultur med relativt lukkede folk.

Men, som vi nå har skjønt av Maikos sterke ikigai: Det var ikke snakk om å gi opp.

Og som i en romantisk ballett, hva skjedde vel når det så som mørkest ut for heltinnen? Hun møtte en mann. Verden ble lys.

Nicolai Ekeberg jobbet naturligvis i Operaen og rent faktisk med lys (han er leder for lyd, lys og videoproduksjon). Da han ba henne med ut, forventet han kanskje en ballettjente som drakk vann og spiste salat, spekulerer hun.

– Men jeg sa «hva starter vi med? Skal vi ha et glass vin?» Jeg ble en mye dyrere date enn han trodde, sier Maiko og flirer.

Det er to nivåer av dansere i Nasjonalballetten. Maiko var først ansatt i corps de ballet, det vil si en av alle danserne. Så fikk hun sjansen som solist (også kjent som prima ballerina).

Den første hovedrollen kom i 2005, da Maiko som 24-åring for første gang spilte i klassikeren «Svanesjøen».

Dobbeltrollen som svanene/jentene Odette (hvit) og Odile (svart) er den aller mest krevende i klassisk ballett. De to har ulike følelser og tekniske finesser, med lynraske skift imellom.

Hun fikk Dansekritikerprisen for debuten.

– Hun var i stand til å ta frem det absolutt ytterste fra begge rollefigurene, og det er en sjelden opplevelse, sa kritiker Fredrik Rütter ved tildelingen.

Nicolai og Maiko giftet seg i Roma året etter.

Noen år senere ble hun gravid.

En nesten umulig prestasjon

Som det heter på ledelsesspråket: Et svangerskap var ikke et problem, det var en utfordring.

Et halvt år etter å ha født barn, danset Maiko igjen «Svanesjøen».

Seks måneder, der altså. Fra fødestua – til en rolle som krever det ypperste av fysikk og psyke. En rolle mange ballettdansere drømmer om hele livet, uten å få.

– Det skal ikke gå an å gjøre det hun gjorde, sier dokumentarfilmskaper Åse Svenheim-Drivenes.

Hun lagde filmen «Maikos dans» om perioden før og etter Maiko fødte Eilif (nå åtte år).

– Jeg vet ikke hvordan hun er snekret sammen. Jeg har aldri sett maken til fokus.

Alle som har prøvd, vet at kropp og psyke er mildt sagt påvirket i tida etter en fødsel. Det finnes også plutselig en baby, og den skal ha mat, og det temmelig ofte.

Maiko selv rister litt på hodet, i dag.

– Hva tenkte jeg på ... haha. Jeg måtte gjøre crazy mye trening for å kunne danse så fort.

Balansen var ikke på plass. I filmen kan man se henne streve med en av soloene til den svarte svanen Odile: 32 raske piruetter på rad.

Men alt av knipeøvelser, melkespreng, barseltårer, søvnmangel. Hun kom seg gjennom det. (På vegne av alle som har født barn: Jeg bøyer meg i støvet.)

Hun sa også dette i filmen: «Jeg vil ikke at en baby skal komme i veien for min karriere».

På premieren til «Svanesjøen» i 2014 kan vi se foreldrene sitte i salen, moren i tradisjonell japansk drakt. Hun tørker tårer og hoier «Maiko» mot scenen.

På scenen nailer Maiko de 32 piruettene. Hun faller sammen som en klut i kulissene etterpå.

– En ekstraordinær danser og person

Stykket de pakker ned på hovedscenen når vi møter Maiko i Operaen, heter «One of A Kind». Det er skapt av den verdenskjente koreografen Jiří Kylián. Han har de siste årene vært en fast samarbeidspartner for Nasjonalballetten.

Han er en av Maikos favoritter, det har blitt til sammen 14 Kylián-produksjoner i karrieren.

– I hans stykker går jeg ikke inn i rolle og blir en eller annen prinsesse. Det er meg som danser, sier Maiko.

Kjærligheten er gjensidig.

«Hun er ekstrovert og sårbar, hun har stort talent og like stor usikkerhet. Det gjør henne til en ekstraordinær person og danser», skriver den tsjekkiske koreografen i en e-post.

«Maiko er one of a kind og vil bli det resten av livet, uansett hva hun velger å gjøre», skriver stjernekoreografen.

Danseren dør ikke

Det skulle selvsagt være med en storslått avskjed etter en imponerende karriere, når Maiko i høst forlater Nasjonalballetten.

Men etter lang tid med koronatomme saler, er det ironisk nok en streik om nettopp pensjonsrettigheter som stopper feiringa i dag. Alle forestillinger er avlyst, ansatte står streikevakt utenfor (inkludert Maikos ektemann Nicolai).

Heldigvis kommer ballettsjef Ingrid Lorentzen forbi, hun har champagnen i veska. Det kan være tøft for ei stjerne å tre ut av scenelyset. Men sjefen er opptatt av at dette er en overgang, ikke et endelig farvel til yrkeslivet.

– Det er et gammelt uttrykk at «en danser dør to ganger». Det der er jeg mot, det er ikke slik, sier Ingrid Lorentzen.

Uttrykket skal signalisere at danserens farvel med scenen, er vel så tøff som den faktiske døden. Ballettsjefen har selv vært der, hun vet godt at livet fortsetter med ufortrøden styrke.

Men hvor lett er egentlig det, når livet så langt har dreid seg om én ting?

Maiko Nishino har aldri studert annet enn dans (siden ungdomsskolealder), hun ler litt av sin egen omgang med norsken (hun kan norsk, men foretrekker engelsk med meg, journalisten). Hun har aldri hatt høstferie.

Alt i alt er ganske mye nytt og spennende for denne 41-åringen. Hun skal ut av «bobla» (operahuset) og møte den virkelige verden.

Ikke redd for råkjøring

Maiko siterer ofte sin mor. Når man kan hjelpe andre, skal man gjøre det, sier mamma Itsue Nishino.

Så planen er å bruke alt kroppen har lært henne. Hun vil trene dansere med skader, hjelpe andre som har født barn. Hun vil ha et eget studio, åpent også for oss hun kaller «normal people».

– Hva kan du lære en person som ikke har danset ballett?

– Jeg vil lære deg å faktisk kjenne kroppen din. Den har så mye skjønnhet, den er mye mer fleksibel enn du tror, sier Maiko med entusiasme.

Kicket fra scenen, hvor skal hun få det? A propos tidligere skistjerner: Er det grunn til å bekymre seg for en framtid med råkjøring, rus og ekstrem festing her? Hun tror ikke det, selv om det er mye følelser for tida.

– En del av meg er bare så gira. På å være meg, ikke Nasjonalballettens Maiko.

For noen dager siden gjorde hun improvisasjon i en venns galleri. Ti minutter til yndlingsmusikken (av komponisten Rachmaninov), mens kunstnervennen tegnet bevegelsene.

– Det var på min mors bursdag. Jeg gråt mens jeg danset, sier Maiko.

Det er som med hvithaien, den må svømme for å få oksygen. Maikos følelser vil uansett komme ut som dans.

Hun oppnådde drømmen. På tide med ny ikigai.

På vei ut kan hun hilse til Maiko (13), hun som sa «ballerina i Europa»: Du klarte det.

Du kan se mer av Maiko Nishino i NRKs «Hovedscenen» denne uka. Her er noen glimt.

PS. I denne artikkelen kan du lese mer om forskninga på Marit Bjørgens treningsregime.

Andre som har jobbet hardt for å oppnå drømmen: