Trodde det var hans egen feil at pappa slo

Første gang han prøver å dø er det julaften.

Han er 10 eller 11 år, tar med noen mandariner og sniker seg ut i snøhula han har laget utenfor blokka i Tromsø. Inne krangler far og stemor så mye at han ikke vil være der lenger.

Han føler at det vil bli bedre for alle, om han bare sovner her ute og ikke våkner igjen.

Tilfeldigheter gjør at en tidligere nabo skal innom for å hente noe den ettermiddagen. Hun finner den lille gutten der ute, tar ham med inn igjen.

Det skal gå flere år før han får hjelp.

Motvillig løvetannbarn

Scenen fra snøhula er skildret i forestillinga «Superkid», som har vært spilt på Nationaltheatret i høst. Den er en kraftanstrengelse for Kingsford Siayor som har skrevet teksten, og som har den eneste rollen:

Seg sjøl som tenåring, og seg sjøl som den han er nå, en 36 år gammel skuespiller. Du kan ha sett ham i TV-serien «Hjem til jul», eller huske ham fra kultfilmen «Svidd neger».

I år har han stått på scenen og fortalt om episoden på julaften og andre selvmordsforsøk.

«Kingsford Siayors åpne ansikt og sterke tilstedeværelse drar oss umiddelbart med», skrev Vårt Land. Dagbladet mente «Superkid» ikke er sosialpornografi, men en oppfordring til å se de barna som lider.

Sett utenfra er det en suksess. Han har fått det til.

I omtalene går ordet «løvetann» igjen. Den gule, hardføre blomsten er et mye brukt bilde på å komme seg opp og fram, til tross for vanskelige vilkår.

Kingsford Siayor er så absolutt det du kan kalle et «løvetannbarn».

Han hater begrepet.

– Det begrepet er liksom sånn ‘Du klarer deg jo, du?’. Men jeg gjør jo ikke det. Jeg er prega av det som har skjedd meg. Folk som opplever posttraumatisk stress, det er ... jeg er ikke ferdig med det, selv om det er over.

Du ser det ikke på ham i dag, hvor redd han var som liten. Vi møtes på kafé et steinkast fra der han bor i Oslo. Det er urbane nybygg på alle kanter, vi er langt unna blokkene i Tromsø han kommer fra.

Han er en god forteller. Minnene kan være vonde å fremkalle. Men så kommer galgenhumor, plutselig en hjertelig latter.

Kingsford Siayor vil si til barn som opplever omsorgssvikt, eller voksne som lever med sårene: Hei, livet kan bli bedre! Jeg står her fortsatt.

Han vil fortelle om ett menneske som strakte seg langt utover arbeidstid, hun er grunnen til at han lever i dag.

Nå har han en stemme som blir hørt.

Redselen i kroppen

Karrieren startet med et brak, med rollen som wannabe-same i «Svidd Neger» fra 2003.

Han er aktuell med en rolle i den første norske Netflix-filmen, thrilleren «Kadaver». («90 kjappe minutter med litt skrekk og gru og en liten dose postapokalyptisk samfunnskommentar», skrev NRKs anmelder.)

Men det viktigste de siste par årene har vært å få laget «Superkid».

Stykket kretser hovedsakelig om skjebneåret 1999. Verden var redd for hva som skulle skje når vi entret 2000-tallet.

Kingsford var redd for å være hjemme.

Han ser fortsatt ikke ut som en mann som kan slappe av. Jeg husker kroppen hans fra forestillinga, den var som en spent stålfjær.

Teaterstykket forteller om en far som kjefta, ydmyket og slo.

Som denne scenen: Kingsford står på rommet deres og holder over ørene til lillebroren på sju. Etterpå leker han prikkedøden med ham, passer på å le eller synge høyt samtidig. Alt for å stenge ute lyden av far som slår stemor gul og blå med en tresleiv.

Det var henne det gikk hardest ut over, sier han.

I forbindelse med dette intervjuet snakker jeg med stemoren, som bekrefter det Kingsford Siayor forteller. I tillegg får jeg se mappa han har fått utlevert av barnevernet. Den forteller om mange tilfeller av trusler og vold, over flere år.

Det er ubehagelig lesning.

«På spørsmål om hvordan far slår sa han at far bruker flat hånd i ansiktet.»
«Far har begynt å kjefte på Kingsford fordi han går med selvmordsplager.»
«K gråt stille under deler av samtalen.»

Kingsford forteller at han ble bedt om å ikke sutre, selv om skoledagen kunne være tøff: Han hadde uoppdaget dysleksi, han var liten av vekst, mørk i huden. Han tenkte ofte at han var en skuffelse, at det var hans feil at faren ble så sint.

Noen ganger slapp faren raseriet løs på guttekroppen. Han brukte det han hadde for hånden, den samme grautsleiva, beltet, egne hender.

– Jeg husker fra da jeg var liten at jeg pleide å gjemme meg under senga deres. Den var lav nok til at jeg kom meg under, men ikke han. Og tung nok til at han ikke fikk til å løfte den opp. Jeg kan se for meg handa som veiver innunder der for å få tak i meg, sier Kingsford Siayor.

Mener barnevernet sviktet

Den biologiske moren bor fortsatt i landsbyen i Ghana, omgitt av storfamilien.

Det er der han har de første minnene i livet fra. Å få en kald klut på panna når han hadde feber. Å sovne på fanget til mamma på filmkveld i kirka.

Omsorg, armer som bar ham i seng.

Men foreldrene ble skilt, og far hentet ham for å bo hos seg i hovedstaden Accra. Senere ble han plassert hos farens slektninger, i samme område som moren bodde.

Han møtte henne aldri igjen som barn.

Han var sju og et halvt år da han ble sendt alene med fly fra Ghana til Norge. Faren hadde reist noen år tidligere, han hadde giftet seg og fått en ny baby i Tromsø.

Da Kingsford Siayor kom til Nord-Norge tidlig på 90-tallet, var det vinter.

Menneskene var spøkelsesaktig bleke, brødskivene kalde og tørre i munnen, hvit aske falt fra himmelen. Språket hans virket ikke.

Med iherdig innsats lærte Kingsford seg tromsøværing, fikk etterhvert noen venner. Han gjorde lite ut av seg på skolen.

En nabo husker hvordan han flere ganger fant ham i oppgangen, utenfor en trang leilighet med flere småsøsken. Kingsford gjorde leksene der i trappa, det var så mye bråk inne.

En annen venn er sitert i barnevernsmappa. Han hørte Kingsford bortforklare hva merkene på ryggen var, da gymlæreren spurte. Senere ble guttene bedre kjent, og Kingsford fortalte klassekameraten at merkene var fra farens belte.

Allerede da han var ti år, kom en anonym bekymringsmelding til barnevernet.

Det har vært noe av det vondeste i jobben med å skrive «Superkid», sier Kingsford Siayor i dag. Å grave fram fakta om sin egen oppvekst, og finne ut at noen faktisk forsøkte å si fra.

På scenen i forestillinga holder han i et lysebrunt pappomslag. Det er mappa fra barnevernet, som han fikk utlevert av Tromsø kommune før han begynte å skrive. Det tok ham lang tid å komme gjennom papirene.

– Jeg leste noe, slengte den bort. Ble helt lammet i flere måneder. Ville bare sove. Så tok jeg den opp igjen, forteller han.

Gradvis ble det lettere å lese, han begynte å ringe rundt til folk som kjente ham den gangen, å bearbeide historien til kunst.

Samtidig vokste raseriet: Hvordan kunne barnevernet legge saken bort?

Jobben med stykket har fått ham til å kontakte advokat.

Det er viktig for ham at noen må stå til ansvar, men enda viktigere å bidra til at systemet blir bedre. Politikerne må vite hva som blir konsekvensene for barn som ham. Barnevern må prioriteres høyere.

Dette mener han mye og sterkt om. Oppveksten hans bør ikke gjentas.

Vinteren han er 15 har det vært flere kraftige sammenstøt med faren. En nær venn sier på et tidspunkt: Du kan bo hos oss.

Samvittigheten sliter i Kingsford. Han vil ikke forlate de yngre søsknene. Men han skjønner at han må vekk. Barnevernet ordner et hastevedtak, og så får Kingsford flytte i fosterfamilie hjemme hos kompisen.

Når det verste skjer

Han ville også tilby håp og optimisme med historien sin. Ville vise frem verdien av vennskap, de gode voksne som hjalp ham, søskenkjærlighet. Men samtidig som Kingsford Siayor skrev manus til «Superkid», mistet han en av de han helst ville skåne.

Sommeren 2019 tar lillebroren sitt eget liv. Det er tungt å snakke om.

– Jeg har hatt det så vanskelig med det. Jeg trodde jo egentlig at jeg kom til å være den som forsvant av oss, på den måten. Det er så rart også, fordi ... man spør seg sjøl, hva er det jeg kunne gjort annerledes, selv om jeg vet hvordan det er å være på den sida han har vært på.

Hvordan spre håp, når du sjøl er i ferd med å miste det?

Produsent Cici Henriksen og regissøren Josette Bushell-Mingo var tydelige på at han kunne velge å ikke gjennomføre. For Kingsford ble det enda viktigere å lage forestillinga etter brorens død.

– Det som gjør ham unik på scenen er hans evne og vilje til å tørre gå inn i det som er vanskelig, for å forandre verden litt, sier Henriksen.

Kingsford Siayor har sorgen som etterlatt – og så er det den mer udefinerte sorgen som lurer i bakgrunnen. I psykologien kalles det en hvit sorg: Ikke over et tap, men over noe du aldri hadde. Noe grunnleggende som mangler, som trygghet, bekreftelse.

De andres blikk er avgjørende for hvordan vi mennesker ser oss selv. Når selve omsorgspersonen ydmyker og slår i stedet for å trøste, setter det spor.

– Selv i dag synes jeg det er vanskelig hvis noen sier 'æ e glad i dæ'. Jeg var ikke vant til det. Det er noen ting jeg har måttet lære meg å takle, men jeg er fremdeles ikke der at noen kan si 'æ elske dæ', hvis noen si det så ... haha, da blir æ borte, sier Kingsford.

Men han er ikke blitt borte, ikke på den mest absolutte måten.

Én person har fått lov å være glad i ham.

Hun som så

Han kaller henne Bjørg i stykket. Først ble hun litt fornærma; navnet minner om noe gammelt, traust, hun kjente seg ikke helt igjen.

Så forklarte Kingsford henne den norrøne betydninga av ordet: Berging, hjelp, vern.

– Hadde det ikke vært for henne hadde jeg ikke levd i dag, sier han med overbevisning.

De ble kjent da hun var ansatt i barnevernsvakta i Tromsø på 90-tallet. Han kaller henne sin emosjonelle mor. Det er fortsatt henne han ringer, når det er som mørkest i hodet.

I barnevernsmappa hans er det flere måneder uten loggførte møter. Hun møtte ham utenom arbeidstid. Barnevernsvakta hadde ikke ansvar for å fatte vedtak, det tilhørte en annen avdeling. Men da hastevedtaket om fosterhjem kom, var Bjørg involvert.

Etter at han flyttet i fosterhjem, skilte stemoren seg fra faren og søkte eneomsorgen for småsøsknene. Kingsford vitnet i rettssaken. Han husker at han ikke sa så mange ord i vitneboksen, han nikket mest, tårene rant.

Det var Bjørg som holdt rundt ham i en eviglang klem da han kom ut av tinghuset.

Hun som i teateret blir kalt Bjørg syns det er greit å hete det i denne artikkelen også. Hun kjenner igjen beskrivelsene Kingsford har gitt. Hun har kjent på at hun ikke gjorde nok, tidlig nok.

Det har vært krevende, men hun er glad for å ha fortsatt å følge ham gjennom livet. Hun sier bestemt at hun aldri kommer til å forlate ham.

– Den er så stor, den uretten han har opplevd, sier hun.

Frelse på scenen

Han lever et topplederaktig disiplinert liv, Kingsford Siayor.

Står opp tidlig. Trener hardt. Det er ikke for å se bra ut, sier han, det er for å holde hauet i sjakk. Han mediterer daglig.

Og så er det jobben. Han oppdaget også teater, i de turbulente tenårene.

– Jeg ville for enhver pris ikke være hjemme! Rent praktisk ble øvelsene, revyen, teaterscenen et tilfluktssted.

Han husker hvordan det å stå på scenen og være en annen ga følelsen av pause. Fra kaoset inni, fra ønsket om å dø.

Senere kom han inn på dramalinja på Kongsbakken videregående, ble med i Tromsøs største revy. Han var transformert, husker barndomskompisen. Etter å ha havna på scenen kom det en ny glød i øynene til Kingsford Siayor.

Han liker fortsatt å bli en annen. Men jobben gir ikke alltid en pause fra det vanskelige.

– Å spille en komedie, det kan funke. Men som i fjor, å spille den utro og voldelige Erlend Nikolaussønn i Kristin Lavransdatter … Han er en fyr som minner om faren min, sier Kingsford.

En annen ting er strukturene rundt. Du har ikke mye makt som skuespiller, du er underlagt en autoritet og lever på andres nåde når det kommer til å få jobber, sier han. Det kjennes ikke alltid så godt.

På noen måter et kunst/teaterverden å bytte ut en destruktiv familie med en annen, har han tenkt.

Evig underdog

17 år etter spillefilmen «Svidd Neger» er dét fortsatt den eneste hovedrollen han har vært på audition til. Ironisk nok, sier Kingsford og ler.

Motvillig snakker han om hudfarge, nok en gang. Han skulle ønske det ikke var nødvendig, han vil ikke skremme bort potensielle arbeidsgivere, det føles risikabelt.

Men han kjenner på ansvaret; å bruke sin stemme til å skape forandring.

Det føles som at det er noen glassvegger rundt karrieren, sier Kingsford Siayor, disse tingene har han erfart i mange år. I 2020 har media begynt å spørre.

– Nå er i alle fall det usynlige barnet i rommet synlig for flere enn oss som er minoriteter. Det handler om så mye: Hvilke karakterer vi blir tilbudt, hvordan historiene fortelles. Hvem som har makta over historiene, sier han.

Han har jobba i 11 år. Er det sutring å mase om mangel på hovedroller? Det er krevende å være frilansskuespiller. I dette yrket blir du vurdert på utseendet hele tida, alle blir det. Slik er casting.

Likevel: Du kan legge på deg, du kan trene hardt, du kan sulte deg til krigsfange-kropp.

Du kan ikke endre hudfargen din.

I en norsk film om andre verdenskrig vil kanskje publikum stusse hvis en av gutta på skauen ser afrikansk ut? I et klassisk Ibsen-stykke, blir det kanskje rart at to som liksom skal være i slekt, er så ulike av utseende?

Det er så mange forhold som kan gjøre at minoritetsskuespilleren ikke er med i vurderinga.

Produsenter har mange hensyn å ta. Å endre stereotype oppfatninger eller utfordre publikum har ikke vært øverst på lista, er hans erfaring.

Flere mener det er en ny bevissthet på vei inn i bransjen i 2020. At norske skuespillere med minoritetsbakgrunn får mange tilbud om dagen. Vi får se hva som kommer ut av det denne gangen, tenker Kingsford.

Litt mer makt

Hva nå? Det veksler som været om høsten; gnistrende farger en dag, blytunge skyer den neste.

Denne dagen vi møtes, er det regn. Han ser ikke helt veien videre. Noen ganger drømmer han om kontorjobb, ta en ny utdanning.

Men tanken har også vært å gå videre med stoffet fra «Superkid», lage manus om til en spillefilm. En annen mulighet er å lage et eget stykke om disse tingene vi nettopp diskuterte, det å være minoritet.

Han har nesten dårlig samvittighet for å si det, men det har hjulpet å stå der i mørket, å fortelle historien sin kveld etter kveld.

– Det er som om jeg har fått litt makt, gjennom dette stykket. At jeg får sagt ifra nå, sier Kingsford Siayor.

Faren har ingen erkjennelse av å ha gjort noe galt, sier Kingsford Siayor. Han er aldri blitt straffet eller dømt for noe av det som skjedde med sønnen i oppveksten.

De to har ingen kontakt i dag.

Produsent Cici Henriksen er i dialog med flere teatre. Går det som hun ønsker, skal Kingsford Siayor stå på scenen som seg sjøl, med barnevernsmappa i hånda, flere steder i Norge.

---

NRK har gjort gjentatte forsøk på å kontakte Kingsfors Siayors far i arbeidet med denne saken. Han har ikke besvart våre henvendelser.

NRK har vært i kontakt med Kingsford Siayors stemor. Vi har lest en dom fra Vardø tingrett om barnefordeling mellom henne og Kingsfords far, og sett barnevernsmappa som stykket refererer til. Familien er innforstått med at brorens selvmord omtales i denne artikkelen. Kingsford Siayor går selv i behandling for traumer og selvmordstanker.

Trenger du noen å snakke med etter å ha lest denne saken? Mental Helses hjelpetelefon når du på 116 123