Samisk nok?

De siste fem årene har Ole Giæver (45) grått mye mer enn han har gjort ellers i livet.

Han står bak manus og regi på spillefilmen «Ellos eatnu – La elva leve», som snart slippes i kinosaler over hele landet. Der møter vi den fiktive samejenta Ester, spilt av Ella Marie Hætta Isaksen (24), som kjemper mot statens utbygging av Altavassdraget.

Giæver ble sterkt emosjonelt preget av mange og lange samtaler med samer som fortsatt kjenner på traumer, sorg og sinne etter Alta-saken og statens fornorskningspolitikk.

Likevel føltes det ikke nok for ham å få disse vitnesbyrdene. Ole Giæver hadde ikke kjent dette selv. Han var jo ikke same.

Før filmen kunne lages, måtte han stille seg selv et helt avgjørende spørsmål: Var dette en historie han kunne fortelle?

Det store vannskillet

I overgangen fra 1970- til 1980-tallet var hele landet preget av Alta-saken. Konflikten dreide seg om myndighetenes plan om å demme opp Alta-Kautokeino-vassdraget i Finnmark i jakten på vannkraft. Protestene startet som en lokal miljøvernaksjon, men vokste til å bli et oppgjør med hvordan Norge behandlet sitt urfolk.

Konflikten var til tider dramatisk. Aksjonister lenket seg fast til anleggsmaskiner i 20 minusgrader. Flere hundre politifolk ble flydd opp til Alta og fraktet i kjøretøyer fra sivilforsvaret inn til demonstrantene for å skjære dem løs og frakte dem vekk. Samer satte opp lavvoer utenfor Stortinget i protest. Flere av dem sultestreiket. Regjeringskontorer ble okkupert.

Til tross for protestene, sto demningen ferdigbygd i 1987. Men konflikten banet vei for at Sameloven ble innført og at Sametinget ble opprettet. Saken regnes derfor som et tidsskille i den lite smigrende historien om hvordan den norske stat har behandlet samene og kvenene.

De hadde i lang tid opplevd at deres kultur og identitet ble usynliggjort og forsøkt fjernet. Fra å leve i skam oppsto det nå en stolthet hos mange. Samene gikk fra å være et postkortmotiv til å bli en politisk kraft.

Regissør Ole Giæver var bare to år gammel da denne konflikten var på sitt mest intense, men var likevel med på demonstrasjonene. Familien hans bodde i Alta på dette tidspunktet. Oles far satt i styret i folkeaksjonen mot utbygginga.

– Jeg husker ingenting fra dette, men har likevel følt at Alta-aksjonen har vært en del av min oppvekst. Det er noe jeg alltid har vært veldig stolt over.

Han hadde laget flere filmer som handlet om egne erfaringer, hvor han utforsket det å være menneske. (Du har kanskje sett ham løpe rundt på fjellet, naken fra livet og ned, i reklameplakaten for hans film «Mot naturen» fra 2014.)

Filmskaperen ville lage en mer samfunnsrettet film, og da dukket Alta-saken opp. Det var noe med den store, kollektive mobiliseringen som fenget.

– Det å engasjere seg i noe i dag, er noe man gjerne gjør for sin egen identitet. Å handle med tøynett i stedet for plastpose blir en kontrast til det å gå sammen kollektivt og ofre seg for en fellessak.

Men da Ole gikk inn i saken, hadde han ikke kjennskap til hvilken enorm betydning den har hatt for samene.

En av dem som fikk ham til å skjønne det, var Jorunn Eikjok (69).

Var villig til å ofre livet

Bare 26 år gammel var hun en del av Samisk aksjonsgruppe. De dro til Oslo for å overrekke en liste med krav til statsminister og stortingspresident. Da kravene ikke ble innfridd, gikk de til sultestreik.

Hennes livshistorie har sterke paralleller til filmens hovedperson, Ester, som kjenner på skam, mindreverdighet og sinne. Eikjok forteller at det krevdes et stort mot for å kjempe for samiske rettigheter på den tida.

– For min del visste jeg at dersom overkjøringen av oss fortsatte, så forsvinner samefolket. Vi blir borte fra vår jord. Hånden på hjertet: Jeg var villig til å ofre livet, sier hun.

En av vår tids store og betente temaer handler om representasjon i kulturen, som at urfolk selv skal få sitte i førersetet når historier fra deres eget samfunn skal fortelles. I Australia får ingen utenforstående lage film med innhold om urfolk dersom ikke prosjektet er forankret i miljøet som blir portrettert.

Jorunn Eikjok synes det er helt naturlig at det stilles spørsmål ved hvem som skal lage slike filmer.

– Vi vil selv fortelle, og det blir det mer av med den dekoloniseringsprosessen vi ser over hele verden. Samtidig tror jeg aksepten vil øke for at ikke-urfolk lager slike filmer, etter hvert som kunnskapen rundt temaet slår inn hos filmskapere, sier hun.

Giæver tenkte instinktivt: «Jeg kan ikke lage denne filmen. Det må være en samisk film som fortelles fra et samisk perspektiv.»

Han kjente på at den måtte ha et fundament i det samiske miljøet, som han overhodet ikke hadde vært en del av. Han jaktet på aksept hos dem som historien faktisk handler om. Ville de gi sin velsignelse til filmen han brant for å lage om samenes eksistenskamp?

Internasjonalt samisk filminstitutt ga filmprosjektet både moralsk og økonomisk støtte – men stilte noen krav til samisk representasjon.

Sammen med produksjonsselskapet Mer Film arrangerte Giæver folkemøte i Kautokeino for å informere om filmprosjektet. Samiske filmarbeidere, samarbeidspartnere, statister og skuespillere ble rekruttert. Aksjonistene ble gjennomintervjuet og fikk lese manuset.

Etter å ha lært om de mange kvinnelige aktivistene som preget Alta-aksjonen, visste Giæver at hovedrollen måtte ha samme kjønn.

Aktivisten

Skuespilleren han lette etter, måtte ha kjent på noe av den smerten som Ester kjente på, men også ha en styrke i seg. Da Ole og familien satt hjemme i sofaen og så på NRKs sangkonkurranse «Stjernekamp» høsten 2018, dukket hun her opp:

«Hun er perfekt for hovedrollen», tenkte han.

Tanaværingen Ella Marie Hætta Isaksen omtaler seg selv som en født aktivist. Hun har markert seg i konflikten om gruveprosjektet i Repparfjord utenfor Hammerfest.

I boka «Derfor må du vite at jeg er same» skriver Ella Marie Hætta Isaksen om sin tante, som ble sendt på internatskole på 1960-tallet. Der ble man fysisk straffet for å snakke samisk. Hun kaller dette en «generasjonssmerte», som hun tok med seg inn i scenene i sin skuespillerdebut.

– Den kom veldig naturlig. Jeg måtte faktisk jobbe aktivt med å holde følelsene tilbake under leseprøvene for å spare min genuine reaksjon til selve innspillingen. Dette er noe som står meg så nært, sier Isaksen.

Da var det vanskeligere for henne å formidle Esters skam over å være samisk.

– Jeg har jo vært kronisk stolt over å være same siden jeg ble født, sier Isaksen og ler.

Denne stoltheten fikk Giæver dra nytte av. De utviklet et nært vennskap med lange samtaler om identitet, rasisme og diskriminering. Selv om de hadde forskjellige utgangspunkter, ønsket de å dra lasset i samme retning.

For Giæver var det naturlig at filmens hovedspråk skulle være samisk. Dermed gikk han i gang med å lære seg språket, med henne som sin privatlærer.

– Det er et helt annet språk, så jeg var som et nyfødt barn som skulle lære seg å telle til ti. Jeg vil si at jeg har mye igjen å lære, men nå kan jeg føre en enkel samtale på samisk, sier Giæver.

Underveis i studiene av det samiske kom også dagen da Ole Giæver begynte å granske sin egen slekt. Det han fant da, skulle gi prosjektet hans en ny dimensjon.

Å være samisk nok

Et ordtak sier at folk nordpå sjelden trenger å lete lenge før kommag-tuppene titter fram under buksekanten. Det påstås at tre firedeler av den voksne befolkningen i Finnmark kan dokumentere samiske aner.

Giævers slektstre, med bakgrunn fra Kjøllefjord i Finnmark, viste seg å ha solide nordsamiske røtter. Han omfavnet sin bakgrunn med å melde seg inn i Sametingets valgmanntall.

Når man skal melde seg inn i samemanntallet, får man spørsmålet: «Oppfatter du deg selv som same?» Giæver valgte heller å stille seg selv spørsmålet: «Ønsker du å oppfatte deg selv som same?»

Å kunne litt samisk og ha en samisktalende oldefar er vel og bra. Men er det nok?

Giæver har registrert noen få tilfeller av murring i sosiale medier knyttet til at han ikke er «samisk nok». Han sier at noen stemmer i det samiske filmmiljøet er skeptiske, og det har han forståelse for.

– Samtidig mener jeg at det skal være mulig å fortelle en sannferdig historie fra en annen kultur, så lenge du gjør det med ydmykhet, respekt og nysgjerrighet. Men du kan ikke gjøre det på en overfladisk måte. Du må inn og lytte til historiene til dem det angår.

Ella Marie Hætta Isaksen sier at hun kjenner til at det finnes noe «hvisking og tisking».

– Jeg vet at sånne følelser oppstår, og jeg forstår det veldig godt. I mange andre situasjoner var det kanskje jeg som ville ha reagert, sier hun.

Likevel argumenterer hun for at Giævers vei tilbake inn i det samiske er et symbol på vår tid, at veldig mange andre gjør det samme som ham: De tar en titt i slektsbøkene og finner ut at mye om ens bakgrunn er fortiet.

Isaksen mener samtidig at det ikke var avgjørende at Giæver fant fram til sin samiske bakgrunn for å kunne lage filmen.

– Jeg tror at Ole hadde klart det uansett, basert på det mennesket han er og med den forståelsen og ydmykheten han har vist.

Ole Giæver sier at det å oppdage sine samiske røtter, først og fremst gjorde filmprosjektet lettere for ham rent personlig.

– Jeg tror at jeg kunne ha laget filmen på samme måte og stått inne for det. Men dette ga meg en følelse av at jeg «hadde lov». Ellers ville jeg nok kjent mer på behovet for å forsvare meg.

Da Alta-aksjonisten Jorunn Eikjok møtte Giæver for å snakke om sine erfaringer, hadde han ennå ikke meldt seg inn i samemanntallet. For henne var det ikke avgjørende hvorvidt han var same eller ikke.

– Jeg hadde tillit til ham fordi han ville vite historien om det samiske der andre filmskapere konstruerer historier eller overkjører kulturen og kodene som finnes.

Hun ga ham denne hilsenen på veien:

– Jeg sa til ham: «Du kommer til å lage en film som setter spor etter seg.»

Mann for sin kofte

Urpremieren på filmen ble symbolsk nok lagt til Masi – ei samisk bygd som ville blitt lagt under vann dersom staten hadde fått viljen sin for 40–45 år siden.

Dette var også første gang Ole Giæver ikledde seg en samekofte.

På forhånd lurte han på hvordan det egentlig ville bli. Da hadde Ella sagt: «Du må ikke tenke så stort på det, bare ta den på.»

Likevel var det vanskelig ikke å tenke stort på hva kofta har betydd som identitetsmarkør. Under arbeidet med filmen møtte han en sjøsame som ikke hadde hatt på kofta på femti år fordi han hadde blitt så mobba for det på barneskolen.

– Når man hører sånne ting, tenker man at det å ta på kofta er noe annet enn å bare å ta på seg ei T-skjorte.

Endring 26.01 kl 10.40: «Militærkjøretøyer» endret til «kjøretøyer fra sivilforsvaret».

Anbefalt videre lesning: