Billie the kid

Sentrum Scene, Oslo, 1. mars 2018.

Lokalet er helt fullt når 16 år gamle Billie Eilish entrer scenen denne torsdagskvelden.

Klokka er blitt ganske mye for publikum på galleriet. For første gang er det laget et eget konsertområde for barn på bransjefestivalen Bylarm.

Da navnet «Billie Eilish» havnet i programmet, ble det tydelig hvem som kjente sin besøkelsestid.

(Det var ikke meg).

En insisterende fan

Jeg kom langt senere til festen. Det er ikke alltid jeg faller hodestups for musikk min ni år gamle datter hører på, men det var noe med stemningen på plata «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» jeg likte så utrolig godt.

Billie Eilish er den eneste artisten foreldre og barn i min husstand spilte like ofte i 2019.

Vi var ikke alene: Hun var den mest spilte artisten på Spotify i Norge i fjor.

Da hun nylig slapp James Bond-låta «No Time To Die», var jeg blitt den type fan som setter på samme sang gang etter gang på fest mens jeg insisterer på at dette er et geni.

Kremt.

Hva skjedde?

Hun er jo liksom stemmen til generasjon Z, de som er født etter årtusenskiftet og vokst opp på internett. Outsider med tenåringsangst i monitor.

Kanskje var det min egen indre 15-åring (med Stina Nordenstams versjon av «People Are Strange» snurrende kontinuerlig på discman’en) som ble vekket til live.

Kanskje var musikken så genuint annerledes, det føltes nytt, litt mystisk, avansert på en avslappet måte.

Mye er skjedd i Billie Eilish’ liv siden en kort Oslo-opptreden for to år siden.

Hun lever drømmen, den som oppsto da hun en gang tidlig i tenårene kom over norske Aurora på Youtube.

Hun har sagt til den Chicago-baserte radiostasjonen WKQX at det var musikkvideoen til Auroras «Runaway» som fikk henne til å tenke: «Det er dette jeg skal jeg drive med, uansett om jeg lykkes eller ei.»

Så langt er det lov å si at hun har lyktes.

Rekordknuser fra soverommet

Debutplata kom i fjor. Den tok henne umiddelbart til topps på den amerikanske Billboard-lista, som første artist født på 2000-tallet.

I vinter ble hun den yngste personen og første kvinnen til å få fem Grammy-priser, inkludert alle de «fire store».

Lattermilde (og litt flaue) gikk hun og storebror/produsent Finneas O’Connell opp for å ta imot statuetten for «Årets album».

Først sa Billie at hun heller syntes Ariana Grande fortjente prisen for plata «thank U, next».

– Vi har ikke en tale klar, fordi vi trodde ikke denne plata skulle vinne noen pris. Vi laget et album om depresjon, selvmordstanker, klimakrisa [...] vi er forvirrede og takknemlige» sa Finneas.

Lista over artister som er fans inkluderer navn som Lana Del Rey, Dave Grohl, Katy Perry, Elton John og Radioheads Thom Yorke. Sistnevnte skal ha kommet backstage etter en konsert og mumlet «du er den eneste som gjør noe interessant nå for tiden.» (Finneas måtte etterpå forklare Billie hvem den fyren var, og at det egentlig var et rått kompliment).

Billie Eilish’ musikk er lyden av 2010-tallet. Tolket av to talentfulle søsken vokst opp i en lavinntekts-kunstnerfamilie i Highland Park, en medium gentrifisert del av Los Angeles.

Låtene er spilt inn på storebrors rom.

Foreldrene er skuespillere og musikere, og hjemmeskolen la stor vekt på kreative fag – inkludert grunnleggende låtskriving. De to søsknene har nemlig aldri gått på vanlig skole, men fått undervisning av mor Maggie Baird og far Patrick O’Connell. Finneas er fire år eldre og har tidligere også drevet med skuespill (som i musikalserien «Glee»).

En regel i heimen var også at så lenge du lager musikk, trenger du ikke gå og legge deg.

Forholdet mellom de to søsknene er ekstremt tett. Begge kaller den andre sin beste venn.

Gjennombruddslåta «ocean eyes» fra 2015 skrev Finneas opprinnelig for bandet sitt. Billie sang den inn og la den ut på nett for å sende SoundCloud-lenka til danselæreren sin, som ville ha musikk til en koreografi.

Da låta hadde blitt hørt 1000 ganger dagen etter, ringte Finneas til Billie, som befant seg på Starbucks. De to var så gira over dette sinnssyke tallet, at hun glemte klokka og kom for sent til neste dansetime.

En skade i hofta gjorde at Billie litt etter dette måtte slutte å danse.

På utsiden så det ut som ting gikk riktig vei for 14-åringen, siden musikkarieren skøyt fart.

På innsiden ble det starten på en vanskelig periode.

Mørke og moro

Innholdet i låttekstene er hentet fra den klassiske kunstråstoff-boksen «å vokse opp».

Utenforskap, klimaangst, venner som har begått selvmord, kjærlighetssorg ... det er ikke bare-bare å være ung på 2010-tallet (heller).

I et større intervju i Rolling Stone Magazine sommeren 2019 oppsummerer hun det slik: «13 til 16 var ganske hardt».

Billie Eilish drev med selvskading, slet med kroppskomplekser og depresjon.

Men hun ble frisk, og hun vil spre håp.

I musikken er det også mye humor.

Plata åpner med lyden av spytt som suges ut av en gjennomsiktig plast-tannregulering, og Billie som proklamerer «I have taken out my Invisalign, and this is the album!» og ler.

– Det å ta ut Invisalign'en er Billies signaturlyd, som Lil’Waynes lighterknips, har Finneas forklart flere steder.

De ville ha med lydsporet for å lette stemninga før de mørkere låtene dunker løs.

Da Eilish var med i «Carpool karaoke» med talkshowvert James Corden, inviterte hun ham med hjemom. I det lille hjemmestudioet hadde ingen tørket av tusjtavla med 14 låttitler og en hake bak hver for «fullført». (Eventuelt hadde søsknene gjort den klassiske whiteboard-bommerten å blande vaskbar og vannfast tusj).

Det er mulig hele den der «fra soverommet til verdenstoppen»-fortellingen er en nøye utklekket markedsføringsstrategi, men den virker først og fremst å være sann.

Underveis er hun blitt big business. Mandag 9. mars starter Billie Eilish en ny verdensturné i Miami. En halv million billetter ble solgt den første timen etter slippet.

Hun blir regnet som en viktig del av Apples plan for å bli en større musikkplattform. Apple TV+ skal nylig ha bladd opp 25 millioner dollar for en dokumentarfilm om henne som slippes i år.

– Som tidlig Madonna eller Michael Jackson på Bylarm

Det er morsomt å tenke på det nå, at Billie Eilish for ikke lenge siden spilte i Oslo side om side med håpefulle demoband fra Stavanger og Bodø.

Hos musikkbransje-festivalen Bylarm behandles alle likt.

Joakim Haugland er én av to programsjefer.

– I ettertid har det blitt ganske sensasjonelt at vi gjorde den bookinga, sier han i dag.

De merket kjapt at det var mye «buzz» rundt Eilish. En ting var at hun av eksperter blei tippa som en av årets «snakkiser», men det spesielle trøkket kom ikke fra bransjefolk og musikkjournalister.

– Da navnet hennes havnet i programmet, skjedde det noe veldig rart. Vi begynte å få e-poster fra foreldre som lurte på om barna deres kunne komme, sier han.

For første gang måtte de lage et eget fri aldersgrense-område på en Bylarm-konsert, slik at mødre og fedre kunne ta med blodfansen. På galleriet, uten alkoholservering, ble de yngste plassert.

Lokalet var smekkfullt og stemningen andektig, beskriver noen av dem som var til stede. Du hadde følelsen av å være med på noe stort, sier én.

I ettertid vil Haugland sammenligne hendelsen med en smått legendarisk Sex Pistols-konsert på Pingvin Club i 1977. «Alle» med tilknytning til musikkbransjen skal ha sagt at de var der, etter hvert som bandet ble mer berømt etter Norgesbesøket.

Men Eilish er pop, ikke punk. Haugland sier det føles mer som å ha hyrt inn en tidlig Madonna eller Michael Jackson.

– Mange har vært bitre og grått i ettertid over at de ikke fikk med seg en så intim konsert med Billie Eilish, inkludert stedatteren min som nå er 14 år. «Jeg sa det jo til deg», sa jeg, «men du trodde som vanlig at jeg ikke hadde peiling», sier Joakim Haugland og ler.

– Et gedigent sunnhetstegn i vår tid

Jeg tenker, her jeg nok en dag sykler til jobb med albumet på ørene, at noe av alders-fokuset rundt Billie Eilish føles som et sidespor.

Ikke for å ta æren fra de første som oppdaget henne, naturligvis.

Men dette med at hun er så ung, og har nådd så mange av oss som er eldre. Handler ikke det bare om ... talent, kreativitet, kvalitet?

John Lennon (født 1940) og Paul McCartney (født 1942) har for eksempel vært viktige låtskrivere i livet til Billie Eilish (født 2001).

Vel fremme på kontoret sitter jeg foran skjermen med 17 faner åpne. Det er så mye som fascinerer meg med Eilish («The Office»-besettelsen! Det nære forholdet til mamma! Hun er hestejente!)

Å oppsummere henne er som å prøve å runde selve internett.

Men hvis en tenåring med ukulele og uttakbar tannregulering kan skrive pophistorie, må vel en kulturjournalist (født 1982) med ergonomisk kontorstol kunne skrive noe fornuftig om hvordan?

Joda.

Men la meg introdusere nok en 1982-person, sterkt kvalifisert til å bidra med perspektiv på fenomenet Billie Eilish.

Sondre Lerche er artist og musikkskribent, og ikke minst: Han var der da hun våren 2019 gikk på scenen til en vegg av hylende forventninger på musikkfestivalen Coachella i USA.

«Jeg husker at hun var forsinket, og folk (eller jeg) var utålmodige. Det var konserten alle skulle få med seg. Albumet hadde akkurat kommet ut, og jeg tror mange, som meg, var ganske sjokkert over hvor bra det var. Hun skilte seg veldig ut, som en mye mer eklektisk og egenrådig artist og låtskriver enn det man kanskje hadde forventet på forhånd», skriver han fra Hollywood der han bor.

Konserten innfridde.

«Det var uvanlig å høre noen synge så mykt og ømt fra scenen på en så stor festival, foran sikkert 70.000 mennesker. Hun greide å gjenskape den stiliserte vokalen ganske bra. Men også med voldsom aggresjon. Hun danset rått på «You should see me in a crown». Hoppet opp og ned, litt sånn pogete slik publikum gjør, egentlig».

Som låtskriver sjøl, er han dypt imponert over søsknene Eilish/O’Connells produksjon så langt.

«For meg var det låten «Xanny» som gjorde det. Den slo meg i bakken. Det gjøres så mye nydelig og freidig i den, som strengt tatt ikke er hverdagskost i mainstream-musikk. At hun nå er en av verdens største stjerner er et gedigent sunnhetstegn, og bekrefter at vi lever i en post-sjanger tid.»

Fra bagatell og til helvete

I'm in their second hand smoke
Still just drinking canned Coke
I don't need a Xanny to feel better
On designated drives home
Only one who's not stoned
Don't give me a Xanny, now or ever

(«Xanny» mars 2019)

La oss se litt nærmere på Lerches favoritt.

På låta hører vi Billie gjøre en crooneraktig vokal over en seig bass og et knitrende lydbilde – «lyden av andres sigarettrøyk» har hun beskrevet det som.

Den kvelden Eilish komponerte melodien hadde hun vært sammen med venner som var rusa. Sjøl sier hun at hun aldri har rørt verken alkohol eller andre ting, ei heller «Xanny» (Xanax) som låta er kalt opp etter.

Medisinen som opprinnelig skrives ut mot angst, er blitt kalt USAs neste narkotikakrise.

Når hun snakker om hvordan hun laget låta, høres det ut som hun satt på første rad under rus-opplæringen på ungdomstrinnet, da han politimannen med bart var innom.

– Jeg har ikke råd til å elske noen som holder på å drepe seg selv, sier Billie strengt, om den tekstlinja som skildrer det å bli forsøkt kysset av en person som røyker.

Denne tekstlinja var den siste delen av låta de fikk på plass, har Finneas sagt. Inspirasjonen løsna endelig i Oslo, faktisk. (Kudos til røykere i hovedstaden!)

Til tross for mørke stemninger og musikkvideoenes horror-estetikk, virker Billie Eilish som en særdeles streit jente. Et stykke unna de alternative bandene som definerte mainstreamen på nittitallet.

Her kjenner jeg litt på generasjonsgapet igjen: Ser ikke for meg Kurt Cobain refse noen for å sigge.

Det å være alternativ er en posisjon i evig utvikling.

Rarhetens fanebærer

– I am really weird and, you know what? I like it, it’s special to me, and it’s fun to be weird. It’s you and it’s your life. Do what you want. (Teen Vogue, februar 2017)

Eilish syns selv hun er rar, og trives tidvis svært godt med det. Hun sto fram med Tourettes syndrom på Instagram. Hun har en befriende annerledes look enn de aller fleste andre kvinnelige popstjerner.

Jeg digger at minst én av artistene datteren min ser til for stil-inspirasjon har androgyne, baggy klær. Billie Eilish ble av New York Times kalt en moteinspirator verden knapt har sett maken til siden Madonnas gjennombruddsdager. Unge jenter verden over tørstet etter et alternativ til sexy/søt, og fant det i sterke neonfarger og store plagg.

For Eilish er det likevel viktig at dette ikke er i protest mot andres opplegg – de som viser mer hud – det er bare dette som er henne.

Men hvordan funker dette med fri sjel og outsider, når hun lever med med kontinuerlig oppmerksomhet og økte kommersielle interesser fra alle omkring?

Det skrives allerede om hvordan Eilish kan sette en ny standard for musikkbransjens mulighet til å tjene penger på talent nå i strømmingas tid.

Hennes barndomshelt Justin Bieber har nylig fortalt om de livstruende rusproblemene han sleit med parallelt med den enorme suksessen, sin egen dokumentarserie «Seasons».

(I samme dokumentarserie sier for øvrig Billie at hun bryr seg enormt mye om Justin Bieber.)

Da Bieber snakket om Billie Eilish i et intervju nylig, begynte han å gråte.

– Jeg vil bare beskytte henne. Jeg vil ikke at hun skal gå gjennom alle de greiene som skjedde med meg, sa den tidligere tenåringshelten til Apple Musics Zane Lowe, og bøyde hodet.

– Hvis hun trenger meg, er jeg bare en telefon unna, sa han videre.

Jeg skjønner ham så godt. (Ikke på det med telefonen, da).

I det siste har jeg også vært bekymra.

Frykten for fallet

Jeg har vært fan av folk før, som ikke er her lenger. Amy Winehouse. Avicii.

Geniet som når toppen i ung alder er en utsatt posisjon.

Den som går opp, må liksom dras ned igjen.

Magasinet Vulture skrev at tidevannet har snudd for Eilish, etter at hun kom med kritiske kommentarer om rap-sjangeren i et stort intervju i siste utgave av Vogue. Hvite artister som kritiserer en svart sjanger de selv er sterkt inspirert av = brennbart materiale i USA.

Skepsisen var også stor blant James Bond-fans som ikke hadde noe forhold til henne fra før. I vår synger Billie Eilish, som den yngste noensinne, låta til Bond-filmen «No time to die».

Da sangen ble sluppet i februar kokte Twitter av kommentarer som «Til dere som sa Billie Eilish bare kunne hviske..! #notimetodie» og GIF’er av gåsehud som popper opp.

Låta gikk rett til topps i Bonds hjemland Storbritannia.

Men nettrollene er også pålogget.

På BRIT Awards i slutten av februar sto hun igjen på scenen for å motta en statuett.

– Jeg har følt mye hat i det siste, sa Billie Eilish.

– Og når jeg så dere alle smile til meg i sted ... da ville jeg gråte. Takk.

Å lande et oppdrag de færreste artister får i løpet av sin karriere som 18-åring, har sin pris.

– Dess kulere ting du får gjøre, dess mer hater folk deg. Det er galskap, sa hun til BBCs Louise Minchin.

Twitter forlot hun allerede i 2018. Nå har hun sluttet å lese kommentarer på Instagram. Selv om det kommer mest <3 fra de nesten 56 millioner følgerne, er det hatet som fester seg på innsida.

– Det holdt på å ødelegge livet mitt, sa hun.

Hun så lei seg ut bak de enorme, sekskantede brillene. Finneas satt ved siden av.

– Folk tror at kjente personer ikke blir påvirket, men det stemmer ikke, sa han og så på lillesøsteren.

Det var på internett hun først ble stjerne.

Nå kan internett vri drømmen til et mareritt.

Det er deprimerende å tenke på at et voksnere publikum betyr mer netthat.

Men det er nydelig å tenke på at hun har kunstnerfamilien rundt seg, den iboende rarheten – og tilsynelatende en stor skepsis mot rusmidlene med mange stjerneliv på samvittigheten.

Hun tester stadig strategier for å omfavne det nye livet, som denne hun fortalte om på Jimmy Kimmels talkshow:

– Hvis jeg gikk til sengs som mitt 12 år gamle selv – og så våknet og plutselig var her. Hva ville jeg tenkt Oh My God om, som jeg nå tar for gitt?

Og jeg?

Jeg sier som Ariana Grande, der hun ble fanget opp av kameraene i salen på Grammy-utdelinga etter at prisen for beste album gikk til Billie Eilish:

– Take your moment, girl!

(Akkurat nå gjør ikke Eilish presse. NRKs forespørsel fikk raskt et hyggelig men bestemt avslag via plateselskapet.)

KILDER: The Grammys – Komplett oversikt over Grammy-priser – Rolling Stone Magazine – Jimmy Kimmel Live – Vulture – Vogue – Genious News (om låta «Xanny») – Billie Eilish Carpool Karaoke – BBC Breakfast Louise Minchins intervju –Tech Crunch – The Guardian – Apples Zane Lowe intervjuer Justin Bieber – New York Times

Anbefalt videre lesning: