Hopp til innhold

Maurice Budini — Foto: Javier Auris / nrk

Siste akt

Maurice (80) har levd av å være naken.

– Men jeg vil ikke være naken, altså.

Jeg kunne høre Maurice Budinis insisterende stemme i andre enden av telefonen.

Det var to dager til vi skulle møtes på Vigelandmuseet der avtalen var at den gamle nakenmodellen Maurice skulle gjøre sin siste akt.

Alt var på stell.

Per Olav Olsen, tegneren som ble aktlærer i Firenze, hadde sagt ja til oppdraget.

Vigelandmuseet hadde gitt grønt lys for at vi kunne få bruke den vakre terrakottafargede salen utenom åpningstid.

Og jeg hadde fått fatt i det helsikes 250 grams papirarket som tegneren måtte ha – til fots, på ishålke, uten pigger, til en spesialbutikk, et sted langt pokker i vold unna NRK Marienlyst.

Nå ville Maurice plutselig ha klær på.

Hva skjedde?

En uke tidligere

– Så festlig, Eva.

Dette var svaret jeg fikk første gang jeg spurte Maurice om å gjøre en siste akt.

Jeg ble så glad at jeg ikke hadde hjerte til å fortelle ham at jeg slett ikke heter Eva.

Etter hvert skulle jeg derimot forstå at det å få et fast navn av Maurice, om enn feil, er en tillitserklæring. De fleste får ikke navn i det hele tatt. Vi er alle hans publikum.

Maurice er nemlig vant til å bli sett på, som individ på gaten eller som fast muse for haugevis av norske kunstnere i flere tiår.

Det sies at han figurerte på annethvert bilde på høstutstillingene på 1960-tallet.

«Alle» brukte Maurice som modell på Kunstakademiet – Odd Nerdrum, Frans Widerberg, Nico Widerberg, Per Ung, Per Palle Storm, Anne Berit Nedland osv. (de fleste, med andre ord). Frem til 2000-tallet måtte kunstelever i Norge tegne akt for å lære anatomi.

Gjennom sin nakne kropp ble den skjønnhetselskende Maurice til det han elsker aller mest i verden – kunst.

Wenche Foss og Maurice Budini er helt like

Maurice Budini ble født i Roma i desember 1943.

Samme dag gikk flyalarmen og tvang alenemoren med den nyfødte ned i et tilfluktsrom. Resultatet var at det tok flere dager før fødselen ble registrert.

Dette har vist seg å være et lykketreff for Maurice i voksen alder.

For nettopp denne tilfeldigheten gir ham et visst slingringsmonn med hensyn til dato for bursdag. Valget falt på 4. desember, for da hadde den gamle divaen Wenche Foss bursdag.

– De sier jeg ligner henne, hviner Maurice og er skikkelig fornøyd med seg selv og valget av bursdag.

Han har et poeng. Få andre enn Wenche Foss og Maurice Budini har hatt evnen til å gjøre entre gjennom hvilken som helst dør, om så kjøkkendøren, hvis det finnes et publikum.

Noen vil kanskje kalle denne egenskapen tilgjort eller maniert, men jeg er ikke så sikker på det. Kanskje det er medfødt.

Første hjem i Norge: Trysil

Da lille italienske Maurice ble sendt fra Roma til Trysil som 12-åring i 1955, var det en forfinet kostskolegutt med sløyfe i håret som ankom innlandsbygda.

Han ble sendt dit av mamma, som flyttet til Norge for kjærligheten. Og mens mamma fant bosted og arbeid i Oslo, ble lille Maurice plassert hos en fremmed familie for norskopplæring og generell herding.

Men at det var vanskelig å være en dandy liten gutt i Trysil på 1950-tallet?

Slett ikke.

– De gråt da jeg dro, sier Maurice og legger trykk på ordet «gråt» så jeg skal forstå hvilken tåreflom som oppsto i traktene rundt svenskegrensen da mamma kalte ham til seg etter et år blant fremmede nordmenn.

I Oslo begynte han på den katolske skolen St. Sunniva, som ble drevet av kyske nonner. De fleste elevene var jenter, og Maurice gled inn blant musefletter og foldeskjørt. Nok en gang følte han seg elsket av menneskene rundt.

Antagelig ble han aktmodell fordi han var litt lat. Han sier det selv. Maurice har aldri likt å jobbe så veldig hardt.

Han hadde prøvd seg i flere yrker som ung mann. Han fikk sparken som ekspeditør fra en pelsbutikk fordi han prøvde nye pelser i speilet hele dagen, og sparken fra Riksteatret da han flørtet med en vakker ung mann i ensemblet mens rollen hans var å spille død på scenen.

Derfor hadde han antagelig flaks den dagen i 1962 da han 19 år gammel satt på Kunstnernes Hus og lurte på hva han skulle ta seg til med i livet. Det eneste han visste, var at han elsket skjønnheten, men at han manglet talentet til å produsere den.

Da var det at en billedhugger oppdaget ham i restauranten.

Det var noe med den greske nesen.

Det romerske utseendet.

Ville han stå modell?

En naken karriere

Maurice Budini ble straks kjæledeggen til kunstnerne i Oslo. Om dagen malte de hans nakne kropp, og på nattetid festet de alle til solen sto opp. Midt i sentrum for alles blikk døgnet rundt levde Maurice sitt liv.

– Jeg er selvopptatt kanskje, men jeg er ikke selvgod, sier han og fortoner seg som bohemenes svar på Ole Brumm.

Maurice innrømmer at han på mange vis er barnlig, og det er vanskelig å bli sur på ham.

Dette utnyttet han til fulle. Det fortelles at han kunne sette seg på hvem som helst sitt fang, menn, kvinner, ukjente, og at det sjelden var noen som reagerte negativt.

Det sies sågar at han til tider forventet at noen ville skjære opp maten hans også.

Maurice liker nemlig å bli skjemt bort og tatt vare på.

Tilbake får du vennligheten selv.

Og en del hvining og kast med nakken. Sistnevnte gjøres med en elegant håndbevegelse som feier bort alle eventuelle lokker som måtte ha sneket seg inn under skjortekragen. For håret til den aldrende modellen er fremdeles langt og temmelig bohemsk.

– Kunstnerne før var mye mere sjenerøse. Nå tenker de bare på penger og karriere.

Maurice tenker en del på penger han også, for det har han ikke mye av.

Som aktmodell fikk han timebetalt og opparbeidet seg ingen pensjonsrettigheter. Hvem tenker vel på pensjon når hver dag er en fest og natten en ny mulighet til å møte en vakker mann? Og om det ikke ble noe nattlig stevnetreff, ble det uansett kunst og sjøslag med gode venner, som vanlig.

Nå er Maurice minstepensjonist og bor i en ettroms leilighet midt i Oslo. Vinteren var hard. Han kom seg knapt ut.

Verden er ikke lenger den samme for den gamle modellen Maurice.

Club 7 er borte, og kunstnervennene er gamle og syke. Eller døde. Livet som en gang var fylt av morsomme dager, er forbi. Nå er det stille.

Så da jeg ringte og spurte om en siste akt, hoppet han på.

– Å bli gammel er ingen unnskyldning for å bli kjedelig, sa Maurice.

Siste akt i Vigelandmuseet

Vigelandmuseet i Oslo er et svært vakkert sted.

Bygningen ble oppført som atelier og bosted for den store mester i forbindelse med parkanlegget. I museet finnes de vakreste saler med overlys fra taket og en krans av Vigelands statuer langs veggene.

Vi hadde fått låne terrakottasalen før åpningstid.

Jeg hadde nemlig underveis i arbeidet oppdaget at navnet til Maurice Budini åpnet dører overalt. Alle ønsket å hjelpe til med å legge til rette for hans siste modelloppdrag.

Per Olav Olsen spisset blyantene sine og myste bort på modellen.

Maurice satt på en pinnestol, med klær på.

Ettersom det ikke var snakk om å være naken, hadde vi i stedet blitt enige om en enkel hvit kjortel. Men under kjortelen hadde Maurice i tillegg iført seg tykt, marineblått undertøy fra topp til tå.

– Vi må ha litt hud, Maurice sa jeg og rullet opp ermene på ulltrøyen hans og gjemte dem innunder kjortelen.

Jeg kunne se at han ikke likte det.