Hva skjedde med sofaene?

Hvorfor er alle sofaene på markedet helt like?

Det var spørsmålet jeg satt igjen med etter å ha vært på sofajakt i vår.

Etter at tre barn og en hund hadde vokst opp i og delvis gnagd seg igjennom hjørnesofaen i kjellerstua, var det på tide å bytte den ut.

(Jeg fant forresten også en uttørket død frosk mellom putene da vi bar den ut, så det kan jo ha vært ørsmå glipper i rengjørings­rutinene.)

Vi orka ikke å sitte i den lenger, langt mindre spise i den. Familiekosen var i fritt fall.

Vi måtte ha ny sofa.

Sofaens to oppgaver

Så, med erkjennelsen av at familien måtte ha en ny sofa, gikk et av livets store spørsmål inn for landing:

Hva er viktig med en sofa, egentlig?

Det kommer an på rommet og kjøperen, så klart, men la oss holde oss til mitt/vårt behov, da – som neppe er veldig unikt.

Vi ville ha en hjørnesofa som skulle stå i et hjørne. Sofaen skulle være retta mot TV-en. Den måtte også funke til kortspill og sosialt hyggeri på kvelden. Gjerne litt spising.

Ok, så man må kunne sitte godt – minst fire stykker. Og man må kunne ligge og slenge, et par stykker (med fjes mot TV). Behagelig, mjukt. Men stramt nok til at du ikke får prolaps halvveis inn i potetgull­posen.

Den andre jobben til sofaen er å se bra ut.

Jeg dundret igjennom de store møbelkjedene på internett.

Ikea, Bohus, Skeidar, Sofacompany og så videre.

Mye fint, men …

Alt er jo helt likt!

Professor Strøm

«Jeg er fullstendig enig med deg», svarte Sigurd Strøm på «er ikke sofaene helt like»-e-posten jeg hadde sendt ham.

«Yes!» tenkte jeg.

Sigurd Strøm er professor i design ved kunsthøgskolen i Oslo. Han jobber også som møbeldesigner, mest på oppdrag fra større bedrifter. Han har et lite og fint verksted relativt sentralt i Oslo – her klekker han ut nye ideer og snekrer prototyper.

(Før du rekker å bli sur fordi din sofa er annerledes – både Sigurd og jeg skjønner at det finnes andre sofaer. Men her snakker vi om det dominerende mainstream-sofamarkedet i Norge i 2023.)

– Det at sofaene er blitt likere og likere har skjedd gradvis i minst 15-20 år, sier Sigurd Strøm.

Grunnen er litt sammensatt, men ganske enkel å forstå.

• Sofakjøperen ønsker seg en ikke altfor dyr sofa. (Jeg kjenner meg igjen.)
• De moderne sofaene det går mest av, (cirka 15.000 kroner ++) er masseproduserte.
• For å holde prisene nede, må produsentene selge mange av hver modell.
• Kroppen/skjelettet til disse sofaene er skåret ut av en type skumplast. Når de skjæres ut, blir dette fort metervare.
• Sofaprodusentene ser på hva vi kjøper, de designer og skjærer ut mange eksemplarer av en sofa de er nesten helt sikre på at markedet vil ha.

Og da blir det jo fort til at den nye sofaen ligner på noe som allerede er populært, ikke sant?

– Og marginene til alle møbelprodusenter er små, sier Strøm.

Sånn har det altså utviklet seg, sakte, men sikkert: Nye sofaer ligner tidligere produserte sofaer, i sofagenerasjon etter sofagenerasjon etter sofagenerasjon.

Til slutt er det vrient å se forskjell på dem. Firkanta, grå og beige sofaer.

Det er jeg, vi – markedet, etterspørselen – som styrer møbelprodusentenes valg. Det er vår «skyld». Vi digger tydeligvis disse sofaene.

Sigurd Strøm tror det handler en del om hva vi eksponeres for. Media, sosiale medier ... Firkantede sofaer.

– Men de har ikke alltid vært så like, så firkanta, så grå som de er nå?

– Nei, de har ikke det. Hvis vi ser tilbake på spesielt 1950- og 1960-tallet, så finner vi mer formfrihet og humanistisk design, sier Strøm.

Forfatter Mats Linder har nordisk design som spesialfelt. Han var ikke vond å be da jeg tok kontakt for å høre om han hadde bilder av typiske sofaer fra denne perioden.

Stopp opp og ta deg et lite visuelt bad i gamle sofaer her – det er Mats som har skrevet bildetekstene.

Professor Strøm mener sofaens status har hatt et fall, at sofaen har blitt en forbruksvare. Før i tida brukte folk veldig mye mer penger på sofaer og møbler. De var prydobjekter.

Og de gikk i arv. Noen fikk den svære klokka, andre fikk sofaen.

Sofaen – den forrige penisforlengeren

Forbruksvare? Nja, jeg vet ikke. Men jeg tror jeg skjønner hva han mener. Jeg er kanskje ikke ute etter en sofa som nødvendigvis skal overleve meg.

Hvor mye kan man bruke på en bil uten at noen ser skrått på deg? 500.000 kroner? Ja.

Dette har mange gjort. Vi tar opp egne billån med høy rente for et kjøretøy som taper seg fort og mye i verdi. Det er helt vanlig.

Men å kjøpe seg en sofa til, tja, 50–60–70.000 kroner? (Går du opp i den prisklassen, så er utvalget og variasjonen ganske mye råere.) Det er det ikke like mange som gjør eller har vurdert.

Det finnes ikke sofalån i banken, liksom.

Eller?

– Nei, vi har ikke egne lån for sofa, sier pressesjef i Danske Bank Øystein Andre Schmidt.

Du får eventuelt bake det inn i huslånet eller be om kreditt – eller spare, om det prissjiktet er noe for deg. Det er ikke noe for meg.

Brukt?

«Kan du ikke gå på Finn?»

En kollega mente det ble litt mye sofa-jamring i monitor. Det er til å forstå.

«Du kan sikkert finne en ganske fin og annerledes sofa til en brukbar sum på bruktmarkedet.»

Jeg fikk nærmere 20.000 treff på ordet «sofa» på Finn.no. Det var masse sofaer der.

Ja, jo. Brukt sofa. Hm.

Jeg måtte gå noen runder med meg selv. Har en brukt sofa for mye ukjent historie for min smak? Vil tanken på hva som kan ha skjedd i sofaen før den var min, distrahere meg midt i en Farmen-tvekamp? (Et visst Rune Rudberg-fotografi i en sofa sitter fortsatt på netthinna.)

Man kan jo trekke om, så klart?

Jeg fant ut at det koster mellom 15.000 og 25.000 kroner å trekke om en sofa – alt ettersom hvor komplisert den er. Ganske mye penger.

Alle kravene …

Det er ikke enkelt, dette med sofa. Det er mange hensyn å ta når en sofaprodusent skal designe en sofa. En ting er økonomien og markedet og det der.

Men det er også andre hensyn, eller standarder, om du vil, som begrenser design-mulighetene.

Sofaen bør kanskje kunne stå inntil en vegg, en hjørnesofa ofte inni et hjørne. Normalstuens størrelse. Og så er det de ergonomiske standardene, som sier noe om høyde, dybde, vinkel på ryggen og slikt.

Dette er ikke lovpålagte regler, dette her, men …

– Bestemor på 80 bør kunne komme seg opp av sofaen. Det er ikke lett om den er veldig lav og dyp, for eksempel, sier Sigurd Strøm.

– Sofaen er mer komplisert enn stolen, rett og slett.

Det er ikke vanskelig å merke på Sigurd at han liker stolen bedre enn sofaen. Det er mye større frihet der. Den skal ikke løse så mange oppgaver – den er ikke bundet opp i så mange forskjellige behov. Den forholder seg til enkeltindividet, mens sofaen må tilfredsstille flere samtidig.

Ja, nei, hva endte det med?

Jo, nå skal du høre.

Etter mange kvelder med sofajakt på internett, endte vi (fruen og jeg) til slutt i et digert møbelsenter. Vi vandret fram og tilbake mellom tre ganske like sofaer.

En interiørarkitekt jeg snakket med i forbindelse med denne saken, tipset meg om at en i utgangspunktet litt kjedelig sofa kunne bli veldig kul om man tenkte litt annerledes på tekstilen og fargen. Alle de grå sofaene på internett kan nemlig som regel leveres i annet enn grått.

Ta-da!

Det ble en firkanta sofa som ligner på alle andre sofaer – men den er grønn!

Det kan bli enda vanskeligere å oppdage neste frosk som på mystisk vis kommer seg opp i sofaen, men det er risikoen man må ta om man skal være såpass cowboy når det kommer til sofa.

PS! Endring i horisonten?

Jeg har snakket med mange i forbindelse med denne saken. En av dem, som jobber for en svær møbelkjede, sa seg enig i at det var mye likt – men, hen sa også: – Nå kommer vi snart med noe jeg tror kommer til å skille seg ut i mengden. Samtalen fant sted før sommerferien. Jeg vet ikke noe mer – bortsett fra at det skjer snart. Tidlig høst, fikk jeg høre. Hold utkikk!

Her er noen saker jeg tror du vil like: