Å programmere et hus

Iran 1988: Nasrin Khusrawi er fem år gammel. Hun ligger på en myk madrass i en stålrørsseng. Det er natt på taket av atriumhuset i den iranske fjellandsbyen.

Det er for hett til å ligge inne, og rundt Nasrin sover storfamilien. Gjennom myggnettingen ser hun stjernene og fjellene i horisonten. Vinden rusker i daddeltrærne.

Dette er Nasrins favorittsted. Ikke noe annet sted sover hun så godt. Det samme året flytter Nasrin, mamma og bror til Norge. Pappa har flyktet i forveien.

***

30 år etter natta på taket i Iran tar Nasrin turen til et boligfelt i et etablert og attraktivt strøk i Oslo. Hun går rundt på små stier mellom atriumhusene som ble bygget i 1969.

Så legger hun brev i alle postkassene. Håndskrevne, lange brev.

Jakten på barndomsminnene

Skuespiller Nasrin Kuhsrawi og samboeren hennes Andreas var på husjakt. De ville finne et sted å slå røtter, og i brevet til eierne av atriumhusene skrev Nasrin om barndomsminnene fra det atriumhuset hun vokste opp i.

Om daddeltrær og myggnettingen over senga på taket.

Det kryr ikke av boligfelt med atriumhus i Oslo, men fordi svigerinnen hennes bor i samme område, kjente Nasrin godt til husene her.

Hun så for seg hvordan hun kunne forme et hjem som ga tilgang til levesettet og minnene fra fjellandsbyen – på arkitektspråket kalles dette programmering.

For Nasrin er det mange kvaliteter i et atriumhus.

Først og fremst er det formet sånn som barndomshjemmet hennes. I tillegg kommer følelsen av å være omgitt av dem hun bor sammen med. Det er et tydelig minne fra livet i den iranske landsbyen.

Atriumhusene i Iran

I Iran er atriumhus en veldig vanlig boform, og i fjellandsbyen hvor Nasrin vokste opp var det mange av dem.

Disse husene har hager med fikentrær, appelsintrær og daddeltrær, dører ut til atriet fra alle rom, trapp opp til taket, kjøkken ute i atriet og inne i huset.

Det er vanlig å sove i nesten alle rom – både ute og inne avhengig av temperatur. Ute i atriet vasker man klær, tar oppvasken og lager mat.

Husene er som regel innredet enkelt, med svært få overflødige, unyttige interiørdetaljer.

Det er persiske puter langs veggene og madrasser som kan stables eller legges utover gulvene, alltid mange nok til at man kan ha flere overnattingsgjester.

Det er vanlig med lysglugger i taket i hele huset som gir lys til urte- og blomsterbedene innendørs.

Atriumhuset i den formen vi kjenner dem i nyere arkitektur, kom til Europa med funksjonalismen og den modernistiske vendingen i arkitekturen. Inspirasjonen kom nettopp fra Midtøsten, middelhavsområdene og land i Afrika, hvor denne hustypen har eksistert i hundrevis av år.

Den enkle tradisjonsarkitekturen i disse områdene, blant annet variasjoner over atriumhus, var en viktig inspirasjonskilde for europeiske arkitekter som ønsket å bryte med det klassisistisk formspråket på 1920- og 30-tallet.

Fikk de seg et hus?

Nasrin har sterke minner om livet i huset og det å ha alle tantene, bestemoren og moren rundt seg.

– Opplevelsen av å være barn i et atriumhus sitter i kroppen. De få minnene jeg har fra barndommen handler nettopp om å være i et sånt hus, forklarer Nasrin.

Hun husker spesielt godt måltidene de lagde mat ute i hagen, på bål eller på primus. Bålet var i midten av gårdstunet og så var det terrazzofliser i forskjellige farger på bakken.

– Man kunne sette kjelene rett på gulvet. Det var så praktisk, det er det jeg husker mest, at ting var så praktisk orientert. Det var lett å lage mat, det var så gjennomtenkt. Vi eide ikke så mange ting, det var et enkelt liv, forteller Nasrin.

Men fikk de seg et atriumhus? Etter turen til postkassene, ventet Nasrin og Andreas lenge på svar.

Det gikk ett år før et eldre ektepar tok kontakt. De skulle selge atriumhuset sitt for å flytte til en villa de hadde arvet, ikke så langt unna.

Nasrin og samboer Andreas kastet seg inn i kjøpsprosessen og i 2020 var huset deres. Brevene ga uttelling.

Programmering & minner

Det Nasrin planla og planlegger å gjøre i atriumhuset, handler om det arkitekter kaller programmering.

Programmering er beskrivelsen av hva som trenger plass, hvilke funksjoner som skal plasseres hvor, enten det er på en tomt, i en leilighet eller i et hus.

Programmet i et vanlig, norsk rekkehus er for eksempel skreddersydd for et tradisjonelt, norsk liv.

Etter en oppvekst i Norge kan minnene og erfaringene våre enkelt brukes i de husene vi bor i. Har du sett bestefaren din sette en stek i komfyren og dekke på i spisestuen i 1991, kan du bare repetere alt sammen hjemme hos deg selv, i 2021, i noenlunde samme setting.

For Nasrin er det annerledes.

Det hun husker av livet i barndomshjemmet, kan hun ikke uten videre repetere i en vanlig, norsk bolig hvor det er skreddersydde soner for TV-titting, soving og matlaging.

Å få det nye atriumhuset til å fungere, med generelle rom hvor alt kan skje slik som alt skjedde i fjellandsbyens atriumhus, krevde ombygging.

Nasrin og samboeren hennes måtte endre planløsningen for å kunne få de samme bokvalitetene som i barndomshjemmet og få tilgang til erfaringene og minnene fra Iran.

Tenker likt om interiør

Arkitekt Astrid Rohde Wang er på besøk når vi møter Nasrin. De møttes da ombyggingen skulle planlegges.

Wang fikk jobben med å tegne og styre oppussingen, eller prosjektere som det heter på arkitektspråket.

En tett og intens ombyggingsprosess.

Arkitekten forteller at Nasrins minner og erfaringer fra atriumhuset i Iran var den naturlige hovedkilden da hun skulle planlegge og tegne ombygging og renovering, velge materialer og tenke ut løsninger.

– I den første henvendelsen vi fikk fra Nasrin, ble det veldig tydelig at dette kom til å bli en spennende jobb. Jeg tenker på arkitektur som en samling ikke-definerte soner for ulike gjøremål, et interiør består av ulike steder hvor man kan enten spise, sitte, sove, jobbe eller bare være, forklarer Astrid.

Den tankegangen stemte godt overens med beskrivelsen Nasrin ga, bestillingen som besto av rom som måtte ha flere funksjoner, rom hvor det kunne soves, spises, jobbes og sittes.

Astrid hadde ingen problemer med å skjønne hva hun mente.

– Nasrins internasjonale bakgrunn gjør at hun ikke tar den norske boligen for gitt. Hun har tatt et oppgjør med de norske konvensjonene, sier Astrid.

Fjernet skillet mellom ute og inne

Det har vært en grundig oppussing. Hele stua ble revet innvendig, ribbet helt ned til jordgulv og bjelkelag. Råttent materiale ble skiftet, og hele veggen ut mot hagen ble erstattet med glassdør og vinduer fra gulv til tak.

Det ga maksimalt med lys inn, utsyn ut og en glidende overgang.

– Ideen er at stuen og atriet skal være ett stort rom, at skillet mellom inne og ute skal viskes ut, forklarer Nasrin.

Det at datteren hennes og hunden hennes kan herje rundt som de vil på det tykke, vedlikeholdsfrie teglsteinsgulvet, er også en viktig ting.

Teglgulvet er det samme inne i stua som ute. I hagen når teglsteinen et par meter fra glassveggen mot plenen. At gulvet er likt, er med på å gi en illusjon av at ute er inne og inne er ute.

Solide materialer er viktig

Nasrin og familien har ønsket å bruke varige materialer som ikke trenger mye vedlikehold. At veggene er kledd med panel fra et lite, norsk listhøvleri er ikke tilfeldig.

De blanke, lyseblå rundflisene på veggen i spisestuen tilsvarer interiørdetaljer som er vanlige i Iran. Det samme gjelder teglsteinen, bueveggen og det nedsenkete gulvet i enden av stua.

– Vi er opptatt av varighet på materialer og har ikke behov for dyre designmøbler. Vi er opptatt av boform og trygghet, arkitektur og følelsen av å bo. Det meste av møblene er gamle, det er mye fra Finn.no og fra loppis. Det sa vi veldig tydelig til Astrid i begynnelsen, at vi skal passe inn med de tingene vi har fra før. De forteller om livene våre.

– Et sted vi kan være helt i fred hver for oss

Familien har gjort forandringene gradvis, og det gjenstår mange oppussingsprosjekter. Spisestue og stue er ferdig. Neste byggetrinn skal omfatte kjøkken, bad og soverom.

Det er også planlagt et lite teglsteinshus i hjørnet av atriet.

– Vi trenger et sted vi kan være helt i fred hver for oss. Samboeren min er journalist og har intervjuer som han må ta uforstyrret. Jeg er skuespiller og har behov for å gjøre øvelser og pugge tekst alene. Det blir et bitte lite rom der ute, og vi skal ha trapp opp på taket, sier Nasrin.

– Så det er vel egentlig bare å legge til stålrørseng, stjernehimmel og minnene om suset i daddeltrærne?

– Ja, kanskje vi faktisk kan bruke taket som en soveplass når det en sjelden gang er altfor varmt, sier Nasrin.

Sitte, ligge, sove, jobbe

Som en erstatning for den tradisjonelle, erkenorske sofaen, har møbelsnekkere laget en benk langs hele langveggen i stua. Den er såkalt plassbygget og buer seg inn og ut, fra gulv til tak.

– Hver nisje er et sted man kan sitte og føle seg litt skjermet. Benken er bred nok til å fungere som seng, og går over til å bli et skrivebord i den delen av rommet som synker ned i det arkitekt Astrid kaller et «basseng.»

Man kan legge madrasser i bunnen av bassenget og skape et trygt og lunt sted å sove. Enten for gjester eller for familien hvis noen ønsker å sove et annet sted enn vanlig. Nasrin ville ha flere steder å sove i stua, og det har hun fått.

– Det å kunne sitte her sammen med familie, venner og kjenne på det å tilhøre et fellesskap sånn som jeg gjorde da jeg var liten, det er en erfaring som betyr mye for meg, forteller hun.

Atriumets trygge favn

Nasrin forklarer hvilken en enorm trygghet det gir henne å bo i et atriumhus.

– Alle rom vender inn mot samme sted. Så når jeg jobber i hagen, kan de som er inne se meg fra alle rom og jeg kan ha kontakt med dem. Det gir litt den samme følelsen som å stå midt i en flokk med mennesker. Jeg må ha sagt det tjue ganger til Andreas siden vi flyttet inn, at jeg føler meg så trygg her, sier Nasrin.

Men det aller viktigste for Nasrin er tanken på at hvem som helst fra familien hennes i Iran skal kunne komme inn i dette huset i kalde Oslo og kjenne seg som hjemme, ta tak i en persisk pute og sette seg ned på gulvet.

Akkurat som de ville gjort i fjellandsbyen.

***

Sulten på mer arkitektur? I den nye sesongen av Arkitektens hjem møter du blant andre arkitekt Astrid Rohde Wang: