Hemmelighetene i norsk natur

Etter litt betenkningstid har forfatter Marius Nergård Pettersen (37) bestemt seg for å vise meg en hemmelighet. Få vet mer om hva slags lysskye aktiviteter som foregår i norsk natur. Vi snakker ulovlige oppførte hytter, tjuvjakt og fiskeflytting – blant annet. Hva han skal vise meg, får du se i slutten av saken. (Jepp, tidenes minst subtile frampek.)

***

I barndomshjemmet til Marius Nergård Pettersen i Nittedal sto naturen høyt i kurs. Mamma og pappa mente at «det å gå ut på tur var bortimot det fineste mennesket kunne bruke tiden sin på».

Marius er fjerdegenerasjons nittedøl. Rik tilgang på skog. Romeriksåsene i nord og øst – Nordmarka og Lillomarka i vest.

Etter hvert begynte han å rusle ut aleine.

– Det beste jeg veit er å våkne i en sovepose under åpen himmel ved siden av et bål, sier Marius.

Sånn har han vært lenge.

Ved siden av jobb som friluftsfotograf og -journalist har han produsert flere guidebøker om friluftsliv i Norge. «Oslos nære villmark», «Sove ute», «Mikroeventyr» med flere.

I 2015 fikk han en bok-idé som skulle prege de neste seks årene av livet hans.

En onkels historier

Da onkelen til Marius var i slutten av tenåra, hang han med en gjeng eldre, lokale karer som bygde såkalte «hold kjeft-koier» i skogen.

«Hold kjeft-koier», spør du?

Det var enkle buer/hytter som kunne settes opp og fjernes like raskt – på steder i skogen der stort sett ingen beveget seg.

I all hemmelighet, så klart. Det er jo ikke lov å bygge på andres eiendom, så man måtte gjemme seg vekk og ... holde kjeft om det.

– Onkel hadde masse historier om disse koiene. Jeg tenkte på det som ganske sært den gang, sier Marius i dag.

Men, lurte han på en del år senere, var dette egentlig et sært, sær-nittedølsk fenomen?

– Jeg har gått mye i skog og fjell i Norge, og jeg har vært så heldig å finne hytter som «ikke eksisterer», sier han.

Altså, som ikke er synlig på noe kart.

– En gang tråkka jeg rett igjennom taket på ei hytte jeg ikke så.

Hvorfor er de bygget – hva slags folk står bak? Marius bestemte seg for å finne svaret.

Mer enn hytter, mer enn én bok

Seks år senere har det ikke blitt én, men to bøker.

Etter å ha skrevet en bok om hytter de fleste ikke vet finnes, ble han nemlig nedrent av tips og anekdoter fra leserne. Folk fortalte hemmeligheter de ikke engang hadde delt med sin nærmeste familie.

Det var overveldende.

Han fikk håndskrevne brev fra eldre mennesker som fortalte om skjulte perler de hadde brukt gjennom livet. Han snakka med folk som hadde «sett hele verden», men som fikk tårer i øya først da de fortalte om helt spesielle områder, bålplasser, aktiviteter og små, enkle koier og byggverk.

– Jeg mener det er noe spesielt med enkelheten, sier Marius. – At kampen for tilværelsen, som følger med det enkle, er bra for oss. Fysisk, mentalt og åndelig.

Det måtte bli en bok til.

Menneskene vi møter i den nyeste boka, «Hemmelige Norge – det skjulte friluftslivet», har kun fornavn, noen av dem er falske. Og stort sett ingen av stedene plasseres geografisk. Faktisk har forfatteren lagt inn direkte villedende informasjon i beskrivelsen av noen av stedene han har besøkt.

Han vil nemlig ikke røpe noe. Bare gi et glimt inn i naturens blindsoner, som han kaller det.

– Hvorfor i det hele tatt skrive om disse hemmelighetene du mener det er viktig å ikke røpe?

– Det er litt paradoksalt, jeg ser det. Men jeg synes det er interessant og fascinerende, og jeg mener det er viktig å vise hele skalaen av hva vi bruker naturen vår til. Det er ikke bare de brede stiene og de store attraksjonene som fenger. Jeg vil vise spennvidden i norsk natur.

Det er en del lovbrudd i både første- og andreboka. Du kan som nevnt ikke sette opp ei hytte i skogen sånn uten videre. Det er noen som eier grunnen. Dessuten er mye skog freda, og det finnes drøssevis av byggetekniske regler å forholde seg til (også om du skal bygge en lovlig hytte, for den saks skyld). Arealplaner og så videre.

Lykke til med å få for eksempel denne godbiten godkjent av din lokale plan og bygg-saksbehandler:

«Fra bunn til topp er det nærmere syv meter høyt. Fundamentet er naturlig rasstein, men to tredjedeler av høyden ser ut til å være stablede blokker», skriver Marius om «kirka» han fant etter tips fra en leser.

***

Den sårbare naturen

I undersøkelser som er gjort om hva vi nordmenn er mest stolt av med Norge, kommer alltid naturen og friluftslivet høyt opp. Så at bøkene finner sitt publikum er ikke så rart, kanskje.

Men, altså.

Faren for å romantisere folk som tar seg til rette – for de gjør jo det – den er til stede?

Jo da, Marius Nergård Pettersen har tenkt på det.

Men, han sier: Er for eksempel en ulovlig oppført liten hytte på et sted i marka ingen veit om egentlig et problem, sammenligna med svære nyoppførte hyttefelt i naturen? Med disse følger infrastruktur som vei og kloakk og strøm og fiber? Millioner av kroner triller inn i norsk fjellheim hvert år. Kommuner på jakt etter hytteturister og arbeidsplasser.

Ifølge Statistisk sentralbyrå finnes det 437 833 hytter og fritidsboliger i Norge, skrev forskning.no tidligere i år.

Det er 10 prosent flere enn for ti år siden.

– Det norske friluftslivet, her representert ved svære hyttefelt og folks ønske om å komme tettere på naturen, er en trussel for den samme naturen, sier Marius.

Det foregår noen debatter rundt dette også:

• Sherpatrapper som bygges for å tilgjengeliggjøre naturen for flere. Bra for tilgjengeliggjøringen av naturen, kanskje – men er det bra for naturen? Kanskje ikke.

• Vindmøller: Bra for klima, men kanskje ikke så bra for naturen der de settes opp?

– Det er ganske komplekse greier med sterke følelser og meninger. Uansett, opp mot disse tinga, synes jeg ikke de folka jeg har møtt er så veldig umoralske.

Å skaffe seg hytte i Norge, i nærheten av attraktiv natur, er ofte steindyrt. Naturen er kanskje ikke for absolutt alle – kan man skjønne dem som bygger selv, uten tillatelse?

– De pusher så klart grensene for allemannsretten i Norge, som er ekstremt viktig for alle som er interessert i å bruke den norske naturen. Om den skulle blitt innskrenka ville det vært et stort tap for oss alle, sier Marius.

Han minner (mange ganger) om at han på ingen måte vil oppfordre folk til å bryte loven.

– Jeg synes ikke det er ok – i utgangspunktet er det en uting. Det går an å finne sitt eget sted, en skjult bålplass, en fjellhylle eller et område, uten å sette opp noe ulovlig.

Hva synes de som faktisk eier skogen?

Visste du at 77 prosent av den norske skogen eies av privatpersoner? Ingen andre land i Europa har så stor privat eierandel.

Per Skorge er administrerende direktør for Skogeierforbundet, som igjen representerer 35.000 skogeiere i hele landet.

Hemmelige byggeprosjekter og aktiviteter i skogen er ikke en sak som er oppe og framme blant hans medlemmer, så det kan ikke være noe stort problem, tenker han.

– Men det må vel være enda triveligere å spørre om lov? sier Skorge.

Drømmer du om å bygge noe gøy, sjekk hvem som eier grunnen og spør, er hans råd.

– Da får man jo også en ro rundt prosjektet? Noen vil kanskje si nei, men andre vil helt sikkert synes det er greit. Bruk naturen, men spør, oppfordrer direktøren.

Skorge er, som forfatter Marius, også opptatt av allemannsretten. At vi må verne om den. Dersom den bli innskrenket på grunn av misbruk, vil det ramme alle.

De «mørkeste» kapitlene i boka

Det er noen historier som skiller seg ut i boka til Marius. Den om tjuvjakt og den om fiskeflytting.

Forfatteren skjønner at det kan begynne skurre for noen der.

– Ja, det er klart. Tjuvjakt er jo dumt fordi man gir et visst antall fellingstillatelser hvert år som er nøye utregna for å holde bestanden av forskjellige dyr bærekraftig. Om mange dreiv med jakt utenfor systemet kunne det blitt et alvorlig problem. Heldigvis er det ikke mange som gjør det, men det skjer.

Tjuvjegeren Marius møter i boka har jakt som en del av sin arv og identitet. Nå mener han det ikke er mulig for ham å jakte i området der slekta har drevet med jakt i alle år. Jegeren forteller at han er skvisa ut av skogeieren som lager dyre guidede jaktpakker for mer pengesterke jegere som kommer fra andre steder enn bygda.

Denne historien er anonymisert og følges av illustrasjonsbilder. Hvorfor? Dette er det risikabelt å snakke høyt om. Du risikerer streng straff og saftig bot. For å i det hele tatt få noen i tale, mener Marius at han måtte skjule tjuvjegeren totalt.

Espen Farstad i Norges Jeger og fiskeforbund sier han kan forstå sårheten, men synes samtidig den forsmådde jegeren har en dårlig sak.

– I Norge ligger jaktretten til grunneierne, sier han. – Uansett hva denne mannen måtte føle at han har rett til å drive med, så eier han faktisk ikke skogen han tjuvjakter i.

Den norske jakta er et samarbeid mellom tre parter: Forvaltningen, grunneierne og jegerne, og ifølge Farstad fungerer dette glimrende.

– Jakta er mer tilgjengelig her enn noe annet sted i Europa.

Fiskeflytterne

Har du noen gang lurt på hvordan ørreten kom seg opp i norske fjellvann?

«Hjelpen fikk den sannsynligvis fra oss. I hvert fall er fiskebein funnet ved steinalderboplasser i fjellet, som et klart tegn på at vi fisket her oppe allerede for rundt fire tusen år siden. Og siden fisken ikke kunne svømt hit selv, må vi ha båret den. Forbi fossene, opp i høyden, ned i nye vann og elver» skriver Marius i boka.

Dette er en stund siden, da. Men Marius har møtt noen som fortsatt holder på.

Fiskeflytterne vi møter i boka er en far og sønn som prøver å få liv i et «dødt» vann ved sette ut ørret. De går ganske grundig til verks, sjekker om det er liv laga med innsig av vann og måler Ph i vannet før de flytter fisk.

Men de er jo ikke eksperter, og i dag vet vi mye mer om risikoen ved å flytte på fisk enn de gjorde i gamle dager. Du må absolutt ikke google deg i hjel for å finne ut at dette skal man være forsiktig med. Du kan spre sykdom og true andre arter og biotoper.

– Det er gode grunner til å være veldig varsom med dette, ja, sier Marius. – Det som ser ut som et perfekt sted å sette ut masse ørret kan være en viktig plass for for eksempel salamanderen uten at du ser det. Men folk har gjort det i lang tid.

Forfatteren har fått flere tilbakemeldinger fra norske grunneiere som synes boka og historiene i den har vært spennende.

– Grunneiere som har tatt kontakt har vært positive til at jeg er tydelig på at mye av det jeg skriver om er på andre siden av loven. Jeg prøver å være helt klar på det i boka.

Turens mål: «Hemmeligheten»

Vi har sittet ved et vann og prata en god stund. Jeg kan ikke ta bilde av det. Noen ville kjent det igjen, tror Marius Nergård Pettersen. Det er ikke så farlig med dette vannet i seg sjøl, det er ikke en hemmelighet. Det var en gang en skjult perle – ikke så lenge siden heller.

– Men nå er bålplassene større og flere, og fisket er dårligere. Men det er den hytta som ligger baki her, da – som vi skal kikke på nå. Hvis folk kjenner igjen vannet, så kan de jo finne hytta. Jeg vil ikke være den som røper plasseringa.

Vi reiser oss og går 100 meter inn i granskogen bak oss.

Og jaggu! Hadde du ikke visst akkurat hvor denne lå, kunne du gått rett forbi uten å legge merke til den. Det kan være gøy å tenke på neste gang du går tur på sti du har gått 100 ganger før – kan det ligge noe spennende rett utenfor synsvidden?

Marius har holdt denne «stein og stokk-koia» under oppsikt en stund, og det virker ikke som om noen bruker den lenger.

– Derfor føles det ok å vise den fram til deg, så sant du ikke skriver hvor den er, sier han.

Hva tenker Marius at motiverer alle disse folka han har møtt de siste seks årene?

– Naturkjærlighet er pompøst ord, kanskje. Men det er det jeg tenker binder dem sammen. Mange har kanskje behov for å komme seg vekk fra storsamfunnet – vekk fra jaget. Noen få er sånne som vil være helt alene – men så er det mange som har delt noe der ute sammen med sine nærmeste, kamerater eller vennegjenger.

Likte du denne saken, så vil du trolig sette pris på disse: