Viktige beskjeder fra fortida

Den norske slåttemarka ble oppført som en kritisk truet naturtype av Miljødirektoratet i 2018.

Gjennom flere tusen år har nordmenn utnyttet høy som vinterfôr til husdyra, og slåttemarka er blitt blant de mest artsrike naturtypene i Norge. For med alle de forskjellige plantene fulgte hauger av insekter som gjorde seg avhengige av den menneskeskapte gress- og blomsterenga.

Men da moderniseringen av jordbruket omtrent tok knekken på tradisjonen, og de fleste slåttemarker ble til skog, ble også viktig biologisk mangfold borte.

Av de 114 insektartene som har forsvunnet i Norge siden 1800-tallet, hadde 44 av dem slåttemarka som et viktig levested.

Historien om slåttemarka og insektene er et eksempel på en uønsket konsekvens av at gamle driftsmetoder byttes ut med nye.

Og det er mer som står på spill om vi slipper fortida helt av syne.

Tidkrevende arbeid

Utenfor Bergen ligger det et spesielt museum: Havrå.

Her holder de liv i tradisjonelle metoder ved gårdsdrift som er på vei i glemmeboka; redskapskultur, kulturlandskap og attpåtil det rødlistede biologiske mangfoldet i den omkringliggende naturen.

Inne i en gammel låve stappfull av korn står kollegaene Tove Mostrøm og Magne Vikne rett overfor hverandre og holder hvert sitt tunge redskap: to balltre-lignende kjepper bundet sammen av tørket penis-sene (fra både stut og vær, blir jeg fortalt).

Utenfor har tåken lagt seg tykt over Havrå gård denne kalde oktobermorgenen i 2020, slik den visstnok pleier å gjøre her på Osterøy på senhøsten.

Tove banker løs mot kornbuntene som er plassert mellom dem.

Magne venter et par sekunder for så å følge etter i takt. Etter kort tid kommer de helt ut av det.

– Du må følge med på rytmen min og telle til tre før du slår, sier Tove.

Magne nikker. En-to-tre, på an igjen.

Hva driver de med? Tresking – på gamlemåten. De banker kornet løs. Dette er kunnskap og erfaring dagens moderne treskemaskiner er basert på.

Denne tidkrevende jobben er bare én liten bestanddel av kunnskapen arbeiderne på kulturarvmuseet Havrå holder liv i.

Levende kulturarv

Jeg blir vist rundt på Havrå gård av Marit Adelsten Jensen. Hun jobber for Museumsenteret i Hordaland, og er avdelingsleder for Havrå.

Sammen med sine fire heltidsansatte har Adelsten Jensen ansvaret for at gammel kunnskap om gårdsdrift ikke skal gå tapt.

Det er ingen enkel oppgave. Her har mennesket utnyttet jorda og formet landskapet helt fra bronsealderen av (1700 – 500 år før vår tidsregning), og man regner med at det har vært kontinuerlig bosetting her siden den tid.

Ikke engang svartedauden satte en stopper for driften på Havrå.

I 1998 ble Havrå fredet etter kulturminneloven. Hvor mange bodde det her? I storhetstida rundt 1900 om lag 60 personer.

Å vandre langs de smale og steinbelagte gatene er som å reise tilbake i tid.

Det er én hovedgate her, med to veier ut: Den ene veien går til nabogården «Blom», og den andre til verden, båtplassen nede ved Sørfjorden.

En bekk renner tvers igjennom tunet. God vannforsyning var viktig da som nå.

Fra Klyngetunet går det flere stier opp den bratte og vindskeive innmarka, og du skal ikke ta mange stegene oppover før du kjenner melkesyra.

Men, tar du en pust i bakken og snur deg mot sør, blir du møtt av en utsikt utover Sørfjorden og Dalfjellet, som bønder på flatmark aldri fikk oppleve.

Det er slående vakkert.

Kroppsarbeid i disse omgivelsene kosta og koster fortsatt krefter. Det vet de museumsansatte alt om, der de blant annet bærer opptil 40 kilo kumøkk på ryggen når åkrene gjødsles om våren.

Alt henger sammen med alt her

Det som kjennetegnet gårder som Havrå var at hver lille del av gårdsdriften inngikk i en større sirkulær produksjonskjede. Ressursene fra den ene delen av driften var nødvendige for at en annen del skulle lykkes.

Enkelt forklart: Kua spiser gress, produserer melk, kjøtt, ny kalv, skinn, sener, bein m.m. (alt ble brukt før) – men også møkk, som er gjødsel for åkrene som produserer korn og poteter i tur og orden. Først to år med korn, så følger potetdyrking i neste år (denne vekselsvise dyrkingen sørger for at jorda ikke blir utarmet for næring). Korn og potet blir så til matressurs for både mennesker og dyr, som igjen ... ja, du forstår.

En gjennomgang av redskapene som ble brukt på Havrå viser at det aldri ble brukt verken plog eller ard (en enpigget plog) her. Uten maskiner var man dønn avhengig av mange hender i sving for å få ting til å gå rundt.

Alt ble gjort med håndlagede redskaper – og med menneskets egen muskelkraft.

I dag må de ansatte også lage sine egne redskaper for hånd: tust, spa og kiper (flettede korger).

Denne kunnskapen tar tid å lære seg, men på veien har de blant annet fått god veiledning fra det siste paret som drev aktivt på Havrå, Johannes Torp (93) og hans nylig avdøde Ingrid.

Ekteparet fikk kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt arbeid på stedet, i 2002:

Smarte sauer & monokultur

Tove og Magne har nå gått i gang med å lokke sauene ned fra fjellet, der de siden mars har beitet ute i det ville. Det nærmer seg vinter, og det haster med å få dyra ned i fjøset.

Sauene er av rasen Gammelnorsk sau, og skiller seg blant annet ved at de er mye mer på vakt sammenlignet med den avlede «vanlige» norsk kvit sau (den mest utbredte sauerasen i Norge siden 1970-tallet).

Å lokke dem ned viser seg å være en tålmodighetsprøve. De omtrent 50 sauene virker skeptiske – kanskje på grunn av meg? – og holder seg et godt stykke unna, i den bratte lia.

– Disse sauene er mye smartere enn de andre kvite sauene vet du, sier Magne med et smil.

De er det, men det er også naturlige grunner for at jordbruksnorge har avlet fram den mere «produktive» rasen norsk kvit sau.

Den er kjøttrik, får mange lam, og er kjent for sin gode ullkvalitet. Dermed kan det produseres mer mat, til mindre kostnader. Det er vel det man kaller en vinn-vinn-situasjon?

Ikke alle mener det. Særlig ikke avdelingslederen Marit Adelsten Jensen. Hun ser ting vi har mistet i moderniseringens navn.

– Når norsk landbruk blir stadig mer moderne, forsvinner viktig kunnskap om hvordan man dyrker jorda der du bor. Tidligere var denne praktiske kunnskapen allmenn, men nå er den i ferd med å forsvinne.

Videre mener hun at dagens jordbruk er sterk preget av såkalt monokultur, som er avhengig av importert kraftfor og kunstgjødsel.

Denne ensrettingen går på bekostning av kunnskap om hvordan man produserer lokal mat, en kunnskap norske bønder har brukt flere tusen år på å tilegne seg, og som Adelsten Jensen ser på som grunnlaget for den spredte bosettingen vi har i Norge i dag.

– Historisk har hver region dyrket frem hver sin unike jordbrukskultur. Det er ikke bare i kilometer det er langt mellom polare Nord-Norge og dalbygdene i Sør-Norge. De trønderske flatbygdene har heller ikke mye til felles med det kuperte terrenget der vestlandsbonden i århundrer har holdt stand mot regnbyger og løsmasser på avveie.

Hender > lagringsplass

Der museer flest tar vare på fysiske gjenstander fra fortiden, har Havrå altså et annerledes oppdrag.

Riktignok skal det tas vare på klyngetunet, med sine gamle bygninger.

Men museet skal mest av alt ta vare på kunnskap om hvordan folk løste oppgavene i gamle dager, og det er ikke noe som gjøres ved hjelp av vanlig museumskonservering.

– Kulturarven vi skal bevare reddes ikke med lagringsplass. Vi trenger hender i arbeid, sier en oppgitt Adelsten Jensen.

Hun er bekymret for at for få folk kan føre til at museet ikke får gjort alt som må gjøres: For eksempel arbeidet med skjøtsel av de rødlistede og artsrike slåttemarkene.

På Havrå har de to såkalte kulturavhengige naturtyper, slåttemark og høstingsskog, som krever jevnlig skjøtsel.

Før i tida ble slåttemarka på Havrå slått to ganger årlig. I tillegg bidro beiting til at enga ikke grodde igjen. Nå er det vanskelig å hindre forfall, medgir avdelingslederen.

Botaniske analyser av bakken på Havrå viser at det allerede er gått tapt uerstattelig biologisk mangfold på grunn av gjengroing.

– Jeg skulle gjerne hatt 12-14 ansatte for å ta vare på verdiene som finnes i slåttemarkene våre. Husk at vi slår for hånd med ljå (som lages for hånd), og at vi skal ha 7,5 timer arbeidsdøgn.

I dag mottar Havrå finansiering fra et stort spleiselag av instanser, så det er ikke så enkelt å peke på hvem som kan hjelpe med å få flere hender på plass.

Men når vi først snakker om manglende hender i arbeid på Havrå, er det jo et spørsmål som melder seg:

Hvorfor er det viktig å holde liv i gamle driftsmetoder i vår tid? Er det kun for nostalgiens og noen insekters skyld?

Havrå – en genbank

For å få svar på dette tok jeg en prat med biolog og forsker Ellen Svalheim ved Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO). Hun jobber blant annet med kulturlandskap og biologisk mangfold, og har forsket en god del på blant annet slåttemark.

Hun forteller at de gamle driftsmetodene er med på å ivareta et variert og artsrikt landskap. Måten slåttemarka tradisjonelt ble skjøttet var variert og kompleks, men ga stor variasjon i vegetasjonen, som igjen endte i et rikt artsmangfold.

– Og denne kunnskapen var helt selvsagt før, men ble dessverre sjelden skrevet ned, forklarer Svalheim.

– Levende museer som Havrå kan dermed være et mønsterbruk på hvordan vi for eksempel skal skjøtte andre kulturavhengige marker og sikre et rikt mangfold.

Forskeren mener også at gammelt kulturlandskap som Havrå kan sees på som en slags genbank i det norske landbruket, siden vi her kan finne villblomstene som er utgangspunktet for mange planter som senere er blitt foredlet.

Sist, men ikke minst mener Svalheim at bevaring av gamle driftsformer kan komme godt med i vanskelige tider.

– Ved eventuelle kriser kan gammel kunnskap bli nyttig igjen. Hvor i naturen i Norge skal man gå for å få mat? Eller for å dyrke?

Ja, for der Norge kan sies å være et land med privilegert natur, er situasjonen en helt annen når det gjelder dyrkbar jord. Kun 3 prosent av arealet i Norge er dyrkbar jord.

Denne knappheten gjorde at den norske bonden fra tidlig av belaget seg på matressurser fra utmarka – området rundt gården. Knappheten gjorde også at det ble helt nødvendig å utnytte ressursene til det fulle, slik de museumsansatte prøver å etterligne i dag.

***

Tilbake på Havrå har endelig Tove og Magne fått lokket ned mesteparten av sauene. Tove virker tydelig berørt av gjensynet med sauene etter sommerbeite ute i det ville, og hun er på fornavn med de fleste av dem.

Om litt skal noen lam og sau slaktes, deretter er det tid for utvomming og tilberedelse av innmat, for det meste blodpølser. Mantraet er fortsatt det samme som før: minst mulig ressurser skal gå tapt.

Når vi vet at hver nordmann i snitt kaster 43 kilo mat i året, er det vanskelig å la være å lure på om det kanskje er noe å lære av fortida.

***

Bonus: Hvis du ikke allerede er mettet på bilder av naturskjønne omgivelser, kan du gjerne bla litt i denne serien fra besøket mitt på Havrå:

Likte du denne saken? Da vil du kanskje like disse også: