Finn.no
Foto: Kjersti Lofthaug / NRK

Jeg fant, jeg fant!

For enkelte er markedsplassen Finn.no en livsstil.

Du skal nå få treffe noen personer som på hver sin måte er opptatt av saker og ting.
Materielle ting.

Det hele begynte med en e-post. Av og til hender det nemlig at vi får tips fra dere lesere, og det var akkurat dét som kom seilende inn i innboksen min en dag. Fra en kar i Bergen som mente at jeg burde skrive om kompisen hans:

«Han er lidenskapelig opptatt av Finn.no. Det er nesten som en besettelse. Og det tar mye tid.

Han er jo ellers ikke alene om dette Finn-fenomenet. Mitt inntrykk er at det er veldig mange som driver med kjøp og salg der.»

Fyren hadde et poeng. Vi kjenner vel alle en eller annen som bruker litt vel mange ledige stunder til å drømme seg bort på Finn; det fables om både småbruk, gassgrill og gressklippere. Men hvor mange er det snakk om, egentlig?

Jo, nå skal du høre hva jeg har funnet ut: Etter at korona-pandemien nådde kongeriket, har trafikken til nettjenesten økt med – hold deg fast – 23 prosent.

Det er helt vilt.

8.–14. mars i år ble Finn.no besøkt 29, 5 millioner ganger.
I samme tidsrom ble Finn Torget besøkt 8, 9 millioner ganger.

Og så kom altså tipset. Fra han karen i Bergen.

«Kan dette være en sak av interesse?» lurte han på. «I så fall kan du få navn og e-post til kameraten min. Har ikke snakket med han om dette, men jeg vil tro at han stiller opp.»

Det gjorde han også.

Jan Henrik Koren – av venner bare kalt Henrik – åpnet sitt hjerte og sin kjeller. Med dette åpnet han også døra til en verden med karismatiske Finn.no-brukere.

Henrik Koren.

EN MANN MED SANS FOR GJENBRUK: Henrik i hagen.

Foto: Javier Auris / NRK

Henrik (43)

Da Henrik var liten, hang han i hælene på far sin konstant. Faren var sivilingeniør og av den gamle skolen – i den forstand at han var ekstremt handy. Dagens unge voksne er ikke sånn i like stor grad. Sorry, men jeg påberoper meg retten til å si dette: Å være praktisk ubrukelig er mer vanlig i dag enn på tidlig 80-tall. Punktum.

Men Henriks far bygde hus, hytte og båt med egne never, han mekka bil og snekra, konstruerte og reparerte ting. Lille Henrik fulgte etter, så på og forsto. Han lærte seg å reparere, han også, å se sammenhengen bak de ulike mekanismene. Han fikk respekt for verdien i ting, for gjenbruk – og for naturen.

Stable med ved

BARNDOM PÅ 80-TALLET: Pappa, lillebror og Henrik ordner med ved til vinteren.

Foto: PRIVAT

Og da han selv sto der i livets veikryss og skulle velge yrkesretning, var det geolog han endte opp som.

Hvilke ressurser fra planeten kreves for å lage nye gjenstander? har Henrik mange ganger lurt på. Svaret er ikke spesielt hyggelig.

Derfor fikk han bakoversveis på gjenbruksstasjonen en dag for rundt 14 år siden. Selv var han der for å levere noen gamle materialrester, men så kikka han tilfeldigvis ned i en container med bildekk. Der lå det fire flotte BMW lettmetallfelger og skinte mot ham. Henrik kunne ikke forstå hvorfor noen hadde kastet dem.

– Kan jeg ta disse? spurte han de ansatte på gjenbruksstasjonen.

Jo da, han kunne vel det. Gutta på stasjonen syntes nok at han var en snåling. Men Henrik dro hjem, la felgene ut på Finn.no – og vips, så hadde de fått et nytt liv med en ny eier. Siden har det bare balla på seg. Henrik legger ut alt han kommer over: Sykler og sykkeldeler, møbler, serviser, pyntegjenstander, bøker, ski, hvitevarer, PC-er og USB-kabler. You name it. For hvorfor skal folk måtte kjøpe en ny USB-kabel til 100 kroner når de kan få en like fin, brukt en for 20?

Sånn har det vært i årevis nå. Til enhver tid har Henrik liggende ute 100 aktive annonser på Finn.

Finnannonsene til Henrik

TIL SALGS: Et bitte lite utvalg av Henriks aktive annonser.

Alt kan repareres

Nettstedet har blitt Henriks arena nummer én, ja, bortsett fra jobben og kona (de giftet seg i fjor høst). Toastmasterne i bryllupet hadde gjort leksa si; alle talerne ble presentert i form av en powerpoint designet som en Finn-annonse. Samtlige nevnte Henriks sære interesse i sine velvalgte ord til brudeparet. Da det endelig var forloverens tur, var alle poengene hans brukt opp.

Og om du tror at Henrik er en grisk kyniker med profitt som hovedmål, så må du lete lenge i Torget-seksjonen.

– Dette handler om miljøet, sier han.

Han sitter utenfor leilighetskomplekset hvor han bor, på Storo i Oslo. Hvem vet hva som befinner seg i alle husstandene der inne. Dagens forbrukersamfunn gjør Henrik veldig urolig.

– For meg er det helt sykt at folk ikke tar bedre vare på tingene sine. Vi kjøper alt nytt hele tida, og sånn kan vi ikke holde på. Jeg ønsker å bidra til en mer fornuftig bruk av gjenstandene som allerede eksisterer. Fullt brukbare gjenstander.

Henrik Koren.

OPPGITT: – Folk må skjerpe seg litt, mener Henrik.

Foto: Javier Auris / NRK

Hver gang han går forbi en container, klarer han ikke å dy seg. Det får ikke hjelpe at kona blir flau og later som om hun ikke kjenner ektemannen når han forsvinner ned i en haug med greier som andre mener er rask og fjant, for så å dukke opp med en eller annen skatt.

Garderobeskap, for eksempel. Han forstår ikke at folk velger å rive dem ut av huset og pælme dem, i stedet for å legge dem ut gratis på Finn.no.

– De ville blitt hentet på dagen! Uten at man selv hadde trengt å løfte en finger.

På dugnad i borettslaget kom ei dame trillende med en sykkel, den skulle kastes. Hvorfor? Jo, den var punktert. Henrik fikk sykkelen i stedet, lappa dekket på ti minutter og la den ut på Finn.

Til og med den gamle matteboka fra videregående har han klart bli kvitt. I stedet for å ende sine dager i papiravfallet, ble den til en annonse og senere sendt til en kløktig ung gutt i Molde.

Ved et par anledninger har han også fått lagre med kassert IT-utstyr fra bedrifter som med jevne mellomrom skifter ut hele PC-parken. Alternativet er at de hiver rubbel og bit på dynga. Men mellom Henriks hender blir maskinene fiksa, oppgradert og reinstallert, blir gode som nye. Selv har han hatt samme PC i tolv år nå, går som ei kule fortsatt.

Det kan jo hende at folk synes det er litt styrete å fikse alt mulig?

– Ja, det er klart det er styrete. Men dagens produsenter lager jo faktisk ikke ting som er ment for å vare. Da må vi legge inn en innsats for å gjøre noe med det.

Dessuten: Ting man selv ikke ser den minste verdi i, kan faktisk være noe andre setter stor pris på.

Koketopp fikses.

SOM FAR, SÅ SØNN: Fars nevenyttige opplæring gikk rette veien. Her reparerer han og Henrik en defekt koketopp – i stedet for å kjøpe ny stekeovn. Begge tar alltid vare på deler de ikke trenger, i tilfelle de kan brukes til noe annet senere.

Foto: PRIVAT

Den enes rask, den andres snask

For her har vi et annet aspekt ved livet på Finn: Det mellommenneskelige.

Henrik har truffet så mange hyggelige folk! De kommer til lands og til vanns, holdt jeg på å si; de kommer med buss eller til fots, i dyre biler eller på billige sykler. Og når de er på plass, skjer det alltid noe interessant.

Det er fire episoder han husker spesielt godt:

  1. En fyr som ville kjøpe en gammel iPad, men som tilbød en tatovering i stedet for penger (Henrik takket nei).
  2. En annen fyr som ville kjøpe en sykkel, men som trakk seg i siste liten med den begrunnelse at han hadde konvertert til islam.
  3. En ødelagt båndspiller som ble solgt til lydmannen på de gamle «Olsenbanden»-filmene. Han var (selvsagt) lydnerd på sin hals, og skulle sette den sammen i perfekt stand igjen.
  4. Vakuumpakkeren som ble kjøpt av TV-programleder Gaute Grøtta Grav.

– Den er dritbra! sier sistnevnte om saken.

Fra hjemmekontoret forteller Isfjordens store sønn at han har brukt vakuumpakkeren til sous vide med både hvalkjøtt, hestekjøtt og entrecôte. Han kan dessuten melde om at han generelt er en gjenbruks-elsker. Hvis Grøtta Grav trenger noe, leter han alltid på Finn.no før alt annet.

Og her ser vi et skille blant de ivrigste Finn-brukerne: Noen vil primært kvitte seg med ting. Andre vil ha dem.

Grels (34)

På Oslos østkant sitter en svenske i en leilighet som er noe helt for seg selv. Det samme kan man kanskje si om svensken også. Grels Eriksson er en ivrig bordtennis-entusiast, samt permittert bartender med en påfallende hobby: Han innreder leiligheten utelukkende med ting han har fått gratis på Finn.no.

Grels Eriksson

SI HEI TIL GRELS! Her er han i all sin prakt – omkranset av ting som ikke har kostet ham én krone (bortsett fra sjakkbrettet på veggen, det var dyrt).

Foto: PRIVAT

– 99 prosent av alt du ser her er fra Finn; speilet, bildene, sofaen, benken, den stolen du sitter i, høyttalerne, støvsugeren, kaffekokeren, klærne jeg har på meg, hjørneskapet, bordet, klokka, symaskinene.

Singer symaskin.

EN GAMMEL KLASSIKER: Singer symaskin.

Foto: Grels Eriksson

Grels liker symaskiner. På det meste har han hatt fire stykker. Men han selger eller gir dem gjerne bort til folk som vil ha dem. Sånn er det egentlig med det meste her; om noen ser noe de synes er fint i leiligheten hans, så kan de enten få eller kjøpe det.

– Alle ting er kanskje ikke verdt noe i penger, men til rett person er de verdt mye.

Et halvt år hadde Grels drevet med gratis-prosjektet sitt. Så skyllet koronaen over oss. Barene ble stengt, han hadde dermed ingen jobb å gå til lenger og trengte noe å fylle dagene med: Finn.no-scrollingen tok nå fullstendig av. Hver morgen våknet han og satt som en hauk over «Gis bort»-seksjonen på Torget.

Som et lykketreff – hvis det er lov å si i den ellers traurige epoken vi er inne i – var det akkurat på dette tidspunktet at det norske folk begynte å rydde i bodene sine.

Allt skall bort!!!

– De fineste tingene er ofte gratis.

Nå dro Grels på ekspedisjon for å hente saker hver eneste dag. Bil hadde han ikke, så det gikk i longboard, skateboard eller sykkel. Det var ikke alltid like enkelt.

Det flere titalls kilo tunge hjørneskapet i mahogni, kanskje det han er aller mest glad i i hele leiligheten, bukserte han på longboardet før han fikk det inn på T-banen. Vel framme på Tøyen overtalte han to polske håndverkere til å hjelpe ham med å bære det hjem – mot at de fikk en øl (og litt jazztobakk).

Skinnstolen og kommodene ble også et styr å frakte. I tillegg syklet han rundt og hentet nips, bilder, plater og lamper. Hver eneste dag kom han hjem med noe nytt. Hver eneste dag ommøblerte han, og hengte opp nye ting på veggene.

Noen ganger hendte det at han ombestemte seg – ikke alt var like fristende. Men bordtennisbordet skulle han ha.

Bordtennis i stua.

PING PONG I STUA: Det er utrolig hva man får plass til i en stue på 14 kvadrat.

Foto: GRELS ERIKSSON

Mitt oppi alt dette hadde kjæresten (nå ekskjæresten) hjemmekontor. Det er nærliggende å tro at hun rett og slett fikk nok, men nei da, sier hun (hun er på besøk), bruddet skyldes helt andre omstendigheter. Tvert imot syntes hun det var forfriskende å våkne opp til en ny leilighet hver morgen. Dessuten fant Grels et arbeidsbord til henne på en av utfluktene sine.

Ariane har fått skrivebord.

ET NYTT MØBEL TIL HJEMMEKONTORET: Ariane fikk et skrivebord.

Foto: GRELS ERIKSSON

Hva er det rareste du har funnet, Grels? spør jeg.

– En rosa pølsevogn.

– ?

– Jeg syntes den var kul. Tenkte kanskje jeg kunne selge pølser fra den. Ingen kunne hjelpe meg med bil den dagen heller, så jeg tok den på skateboardet.

Pølsevogn

BLE FRAKTET PÅ SKATEBOARD: Nå står pølsevogna parkert på Schous plass i Oslo, og brukes primært til å oppbevare øl under bordtennisturneringer.

Foto: Grels Eriksson

En ny start

Det har blitt litt skrint i leiligheten i det siste. Grels skal flytte snart. Han vet (selvsagt) ikke hvor ennå, men vil uansett gjøre prosessen på en måte som sikkert flere hadde hatt godt av: Å eie færrest mulig ting. Da kan han bare bytte leilighet uten noe mikkmakk, og siden ta skateboardet fatt og hamstre inn interiøret til den nye.

Grels og Ariane

PÅ FLYTTEFOT: Grels har begynt å kvitte seg med ting. Eksen Ariane har han ikke helt blitt kvitt, hun er på besøk.

Foto: Javier Auris / NRK

Dette betyr at han akkurat nå er – om mulig – enda mer villig til å gi bort noen av sakene han til sammen har reist milevis for å få tak i.

Jeg ser en nydelig vase på hylla over vinduet.
Grels sier han ikke vil ha noen penger for den, men det går jeg ikke med på.
Jeg kjøper vasen for 150 kroner.

Brukt vase.

SE SÅ FIN!

Foto: Grete Strøm / NRK

En ny start II

Henrik og kona skal også flytte snart. Veien går fra Oslo med trang leilighet og kjellerbod, til Asker med enebolig og garasje. Sistnevnte var et kriterium fra hans side – til slutt endte de opp med et hus med tre garasjer! Henrik gleder seg så mye at han ikke helt vet hvor han skal gjøre av seg.

Jeg kan se for meg hvor dette bærer ...
Men nei, noen skrotnisse vil han ikke bli kalt.

– En skrotnisse er en som samler på en masse ting som bare blir stående. Sånn er ikke jeg. Jeg tar vare på gamle ting, reparerer dem og får dem i bruk igjen.

Henrik Koren.

I KJELLERBODEN: Henrik ser fram til å få bedre plass med større muligheter til å fikse ting.

Foto: Javier Auris / NRK

Alle tall tyder på at det er typisk norsk å være på Finn.no. Men: Nettstedet har selv ingen oversikt over hvor mye som blir solgt, eller hvor mange penger som er i omløp der inne. Henrik har ikke helt koll på hva han har tjent, han heller.

– Men av alle aktive annonser du har ute nå; hvilken ting har vært der lengst? spør jeg.

Henrik rekker meg ei bok.
Den er fra 1979, tittelen er «Norge sett fra luften».

Norge sett fra luften.

MEGET PENT BRUKT: Boka inneholder flyfoto fra Norge på 70-tallet.

Foto: Javier Auris / NRK

Han har arvet den fra farmora si, husker at han pleide å bla i den da han var liten. Den har vært til salgs i hele to år, men ingen vil ha den.

Jeg synes synd på boka.
Jeg kjøper den for 150 kroner.

Nå angrer jeg.
Jeg vet ikke hva jeg skal med «Norge sett fra luften» fra 1979.

Det hjelper tydeligvis ikke å legge den ut på Finn. Men kanskje du vil ha den av meg? I så fall er det bare å ta kontakt. Om begrunnelsen din er god nok, lover jeg at du skal få den gratis!

Oppdatering: Det var uhorvelig mange som ville ha boka. Nå er den gitt bort.

Hei!

Har du et bra tips? Eller kanskje noen tanker om det du akkurat har lest? 
Da blir jeg glad for en e-post!

Tidligere har jeg blant annet skrevet om oversette oversettere og kulten rundt Laila Anita Bertheussen – så jeg er åpen for det meste.

Under finner du alle langlesningene fra NRK Kultur. 

Anfebalt videre lesning: