Hvor er alle lesbene?

Det startet med et brudd.

Hvem som dumpet hvem er ikke så viktig. Men faktum er at skuespiller Maiken Schjøll Frisch plutselig bodde alene, igjen. Og at kjærlighetssorgen kom snikende.

Samtidig som hun prøvde å takle den, klarte hun ikke å glemme idéen hun og ekskjæresten hadde hatt: Å lage historien om et forhold. Et forhold som liknet deres.

En klassisk kjærlighetshistorie, bare med to kvinner i hovedrollene.

Siden tidlig i tenårene har Maiken savnet å se folk som seg selv. I filmer, på TV, på scenen.

Hun kjente en ny følelse vokse fram. Et slags sinne.

Hvorfor vises ikke hennes type kjærlighet? Hva om det var en sammenheng mellom denne usynligheten, og at det er så vanskelig å se for seg et helt vanlig liv som lesbisk?

Kjærlighetssorg, step aside. Maiken begynner å skrive.

Lite homoer, enda færre lesber

Det er 50 år siden avkriminaliseringen av sex mellom menn. Tretten år siden den likekjønnede ekteskapsloven. Det kan da ikke være så sjeldent at en love story handler om to damer?

Det korte svaret er: Jo.

Det har vært oppsiktsvekkende lite skeive roller i norsk film- og teaterhistorie.

«Selv om teaterverdenen historisk har vært en fristed for skeive å leve ut sin seksuelle orientering, har teateret langt fra vært flink til å vise fram skeive liv». Det skrev dramaturg og tidligere teatersjef Carl Morten Amundsen i anledning 50-årsjubileet.

Og kanskje er det fordi kampen for mannlige homofiles rettigheter har vært røffere (sex mellom kvinner har aldri vært forbudt ved lov). Det som har vært av skeive roller, har ofte vært menn.

I norske TV-serier har det de senere årene dukket opp noen homofile roller: Blant annet i «Skam», «Mammon» og «Grenseland». Mens Bergensrap-serien «Verden er min» fra 2022 har noe så sjeldent som en lesbisk hovedrolle.

De skeive rollene i norske filmer har ofte hatt kompliserte ting å stri med. Kanskje er personen forelska i en som er streit, og det blir trøbbel. Eller hun har overnaturlige evner.

Da Norsk filminstitutt (NFI) telte mangfoldet i 182 norske filmer fra 2013 til 2018, fant de én spillefilm med ikke-heterofile roller: To lesbiske i «Thelma» av Joachim Trier.

At det går en del helt vanlige lesber rundt og ikke kjenner seg igjen i Thelmas ikke-akkurat- A4-liv, er kanskje ikke så rart.

Som Maiken Schjøll Frisch, alene i den turkise leiligheten sin. Hun begynte å skrive av ren kjærlighetssorg og irritasjon.

Det virkelige forholdet hadde gått i stykker. I fiksjonen gikk hun for livslang kjærlighet.

Livsnødvendig forestilling

Motivasjon eller ei: Det er jo ikke bare å knipse, så har du et manus.

Hun hadde et brennende ønske om å fortelle denne historien. Det skulle være lekent, morsomt, sårt. Men hun hadde aldri skrevet et manus. Det ble mye løping utendørs, en del ensomhet, aldri helt fred i huet.

Sakte, men sikkert ble erfaringer til ord. Underveis ble nye følelser åpnet. Søknader, avslag, omskrivinger, støtte. To år etter bruddet fantes endelig teaterstykket «Varm melk med honning».

NRKs anmelder skrev «teater av stor betydning, som viser at kjærlighet er kjærlighet uansett».

Aftenposten kalte den en «livsnødvendig forestilling». Begge skildrer sterke reaksjoner blant publikum.

– Det er så utrolig lite lesbisk kjærlighet på scenen, sier kritiker Per Christian Selmer-Anderssen, han ble overrasket over hvor rørt han selv ble av stykket.

I forestillinga møtes Ronja (Maiken) og Oda (skuespiller Vilde Moberg) morgenen etter en kveld på fylla. Sistnevnte friker ut over å muligens ha hatt «jentesex» for første gang.

– Det heter bare sex, sier Ronja, helt rolig. Her starter det som blir en berg-og-dal-bane av følelser.

Enkelte ting er spesifikt knyttet til å være to kvinner i forholdet – som å grue seg til telefonen hjem om den nye kjæresten. Veldig mye annet er gjenkjennelig, uansett hvem du vanligvis er sammen med.

– Det var det jeg ville med stykket, at det skulle treffe mange! Alle aldre, alle kjønn, alle legninger, sier Maiken.

– Vi trenger å menneskeliggjøre oss skeive. Gjøre historiene våre vanlige.

De gode anmeldelsene har gjort stykket til en snakkis. Det ble satt opp dobbelt så mange forestillinger. Stykket går på Salt, en scene ved sjøkanten i Oslo. Til høsten blir det flere forestillinger her, pluss at «Varm melk med honning» skal ut i Norge (så langt Hamar, Mo i Rana og Bergen).

Maiken har allerede snakket med folk som har tatt med mamma eller pappa for å se. For å få hjelp til å ta den vanskelige praten.

Selv klarte hun ikke si noe som helst, den gangen det virkelig gjaldt.

Et bilde på Facebook

I en periode så Maiken den svenske ungdomsfilmen «Fuckin Åmål» om og om igjen. En dag reiste hun seg opp og sa det høyt til sitt eget speilbilde:

Du er lesbisk, Maiken.

Etterpå klarte hun ikke slutte å smile.

– Jeg kom ut seint, selv om jeg nok hadde visst det lenge. Jeg hadde liksom ikke noe språk, visste ikke hva dette var.

Hun fortalte det til vennene sine. Så dro hun for å ta skuespillerutdannelse i Paris.

Hjemme i Oslo på besøk fikk hun seg kjæreste, men klarte fortsatt ikke si noe til mamma. Det endte med at hun bare la et bilde på Facebook hvor de to klinte.

Tekstmeldinga kom litt senere den helga. «Kan du komme hjem nå?»

Fortsatt etterlyst: Den lykkelige skeive historien

I «Varm melk med honning» har Maiken laget en skrekk-fantasi av det å komme ut. Mor spytter på datteren og kaller henne skitten.

Dette er hundre prosent fiksjon. Det gikk egentlig ganske fint hjemme hos Maiken ( «selv om det var nok litt hardt for foreldrene mine med måten jeg gjorde det på»).

Mens Maiken som tenåring på 2000-tallet manglet språk og grudde seg til praten hjemme, tenkte Runa Elvira Erlien (17) allerede i barnehagen at hun var skeiv.

– Jeg som kom ut som lesbisk til mamma da jeg var ti år. Vi er veldig nære, det var helt kult, sier hun.

Runa er en av ungdommene i dokumentarfilmen «Hei verden» av Kenneth Elvebakk. Filmen følger fire barn/tenåringer på ulike steder i Norge, som alle er den eneste (åpne) skeive på sin skole.

I kveld skal Runa se den populære forestillinga. Hun er spent.

Det finnes en drøss flere skeive forbilder i dag enn for 20 år siden. Men likevel er ikke savnet etter å se seg selv borte.

– Jeg har veldig sjelden sett at så unge skeive barn finnes, i filmer og sånn. Så jeg har følt meg veldig ikke-representert, sier Runa.

Alle tenåringene i «Hei verden» møter ulike problemer knyttet til legninga si. Følelsen av å se filmen, er litt sånn som med stykket til Maiken: Er vi ikke kommet lenger?

– Jeg har savnet aller mest det å se en lykkelig historie, sier Runa.

– Spesielt lesbiske filmer ender nesten alltid i tragedie – eller med at en av dem ble sammen med en mann likevel. Sånn er jo livet noen ganger. Men jeg vil gjerne se det ukompliserte.

Runa mener også at vi trenger mer skeivhet generelt i popkulturen, slik at alle unge ser det.

– Om superhelten du digger, plutselig har partner av samme kjønn. Det hadde vært kult.

Fra pirrende til politisk

I en spesifikk del av skjermkulturen er lesbisk seksualitet langt fra usynlig: Pornoen.

– Det er jo en populær sjanger; mange hetero menn liker det, sier Maiken.

Denne fascinasjon er noe en rekke lesbiske har erfart i form av slibrige tilbud. I noen tilfeller, ren seksuell trakassering. Det at lesbene oppleves som seksuelt spennende, har også preget en del skildringer som finnes i kulturen, av jenter som blir forelska.

Regissør Abdellatif Kechiche fikk kritikk for en ti minutter lang sexscene i Gullpalme-vinneren «Blå er den varmeste fargen» fra 2013. «Det var åpenbart ingen lesbiske på filmsettet», sa Julie Maroh, som hadde skrevet den selvbiografiske boka filmen bygger på.

Hun mente sexscenen liknet lesbisk pornografi som er laget for det mannlige blikket, og startet en debatt.

– Hva blir annerledes når skeive forteller historiene selv?

– Det jeg har skrevet er jo veldig mitt liv, det jeg har erfart. Det er det at jeg er skeiv som gjør at jeg har kunnet lage dette her.

Det er ikke slik at andre (hetero) ikke kan lage gode fortellinger med skeive roller. Men det er viktig at skeive selv også lager dem, tenker hun.

I «Varm melk med honning» er sexen fletta inn livsløpet, som en av mange tråder. Det føles for eksempel nytt å se to kvinner som lever sammen og kommer i overgangsalderen samtidig.

Mye av det Maiken vil vise i stykket, kommer fra hennes egen oppvåkning.

– Jeg er på et sted nå hvor kampen er viktigere enn festen, sier hun.

– Da jeg begynte å tenke på den teksten her, og på hva det er å være i et forhold med en kvinne, historisk og i dag, så skjønte jeg mer og mer at vi har ting igjen å kjempe for.

Mot slutten av forestillinga er historien om Ronja og Oda i fremtiden, i år 2075. Ronja sier: «Tenk at vi en gang i tida drev og kom ut av disse skapene? Som noen bare hadde plassert oss i, fra fødselen?»

– At det fortsatt kan være krevende å «komme ut», har det en sammenheng med at vi har sett så få skeive liv?

– Absolutt, det tror jeg. Og filmene eller stykkene trenger ikke handle om det. Mer sånn ... «Verdens verste menneske» kunne vært om tre kvinner eller tre menn. Det kunne vært den samme historien, på en måte.

En skeiv bølge

Tilbake i et varmt og tett lokale på Salt.

Runa er blank i øynene når lyset går på. Hun er ikke alene, hender tørker raskt av kinn på flere av benkene rundt oss. En kø av publikummere vil takke og klemme Maiken ved døra.

Runa og Maiken møtes igjen utenfor.

– Det er det man drømmer om, da, sier Runa.

– Den kjærligheten som varer livet ut.

Hun er 17 år, men har hatt samme kjæreste i over tre år. De har allerede vært gjennom mange faser, til og med snakket om giftermål, selv om det er tidlig. Maiken nikker gjenkjennende:

– Det er noe med å være minoritet, man blir kanskje ekstra bevisst på symbolene.

Runa går nå i første på videregående, på gullsmedlinja. Skolen hennes har flere skeive, hun opplever folk som åpne.

– På sosiale medier ... Jeg liker ikke å si at det er trendy å være skeiv, men i noen miljøer er det litt sånn, sier Runa.

– Og så har du dem som har vært enda mindre synlige enn oss homofile. Folk med andre kjønnsidentiteter og ikke-binære. Mangfoldet vokser også blant oss skeive, sier Runa.

Maiken smiler, litt sånn stolt storesøster. Hun snakker om de enkle grepene alle foreldre kan bidra med. Når datter i huset forteller at hun har fått seg kjæreste, for eksempel, spør hvem er det, ikke hvem er han.

Maiken er ikke alene om å vise frem de skeive livene i 2022. Flere i film- og scenefeltet sier det samme: En bølge av skeive fortellinger er på gang.

For Maikens egen del ser det meste annerledes ut enn da skrivinga starta. Kjærlighetssorgen er over for lenge siden. Ekskjæresten Kristi-Helene Engeberg er co-regissør på stykket. Den nye kjæresten Tora Dahle Aagard har komponert musikken.

Hvor er alle lesbene? En god del av dem er her, i kveld.

Og mammaen til Maiken, hun som sendte melding da hun så datteren med jentekjæreste på Facebook?

Hun har også vært involvert i arbeidet med forestillinga, og er ekstremt stolt. Det samme med Maikens pappa.

Han gråt forresten mest av alle, på premieren.

Anbefalt videre lesning: