Tilbake til leirbålet

Hele livet har Vera Kvaal samlet historier.

I den nye podkasten «God natt» bruker hun noen av dem. Hun vil gi oss noe annet å tenke på de siste minuttene av dagen.

Historiene kommer trillende ut fra første minutt vi er sammen. Hun har rasket i hop døde greiner og kvist etter vinteren og fyrer opp bålet.

Hagen på Nesodden ligner et folkemuseum. Flere gamle og ulike hytter spredt utover ei naturtomt. Et par katter smyger omkring.

Historiefortelling rundt kveldsbålet er en eldgammel menneskeskikk.

– «God natt» er et forsøk på å gjenskape ritualet fra huleboer-tiden som podkast, sier Vera.

Hver kveld publiseres en ny historie i appen NRK Radio, rundt ti minutter lang. De fleste er fiksjon, noen er fra virkeligheten.

I kveld, ved bålet, skal hun fortelle en av de sanne: Historien om hva hun og familien gjorde for å kunne le sammen, da en av dem skulle bli borte.

Livet har lært Vera Kvaal mye om det å ikke få sove.

En nasjon av nattevåk

Stadig flere av oss sliter med det samme.

Du vet jo hvordan det er, når du ligger der og hjernen spinner av gårde?

Eller, her vil teksten dele leserne i to: Enten skjønner du ingenting av problemstillingen (som min samboer), eller så vet du nøyaktig hva jeg mener.

Hvis du ikke kjenner deg igjen, kan jeg beskrive én variant:

Hodet legger seg ned på puta, hjernen spretter opp. Mange filmer spilles av samtidig, bevisstheten hopper mellom faner på den mentale skjermen.

(Klassikere hos meg i det siste: Ting jeg burde ha utrettet i livet (bo ved havet), ting jeg må huske (kom det ikke et inkassovarsel?), ting jeg ser foran meg (hvorfor ligger det fortsatt en pose med gamle kvitteringer oppå klesskapet?)

En tredjedel av voksne nordmenn sliter med ulike grader av søvnproblemer, ifølge forskerne i NTNUs søvngruppe. Det er en slags folkesykdom; 600.000 har det forskerne kaller «insomni». Salg av melatonin-preparater, hormonet som regulerer søvnen, har økt med 224 prosent de siste ti årene.

Jevnlig kan vi lese artikler om hvilke negative konsekvenser det har for helsa vår at vi ligger våkne: Risikoen øker for angst, depresjon, utbrenthet og fysiske sykdommer. Folkehelseinstituttet har egne temasider om søvnvansker.

Vi som en gang iblant – eller ofte – ligger der og knør når klokka er 03:00. Det kunne vært fint å bare få hjernen til å skifte spor?

– Målet med podkasten «God natt» er å bringe deg litt ut av ditt liv, litt over i de andres, få tankene vekk fra det som surrer, sier Vera.

– Hvis du gir meg styringen i en ti minutters tid, skal jeg gi deg noe fint. Jeg vil ta vekk oppmerksomheten fra det som er ubehagelig hos deg.

Men. Hun kommer jo ikke hjem til oss og lager ekte bål, som i kveld. Podkastlytting krever noe å lytte på. Mobilen på nattbordet blir gjerne løsninga.

Den er ikke søvnens beste venn, for å si det forsiktig.

Lyset du ikkje treng, finst

I mange hundre tusen år var det mørkt om kvelden og natta, lyst om morgenen og dagen. I bare hundre år har det vært lyst inne i husene ved å skru på en bryter.

Og i knappe 20 år har stadig flere av oss hatt lyset i hånda, oppi senga, på den lille skjermen som forteller oss alt vi vil og ikke vil vite om verden.

Vi er ikke tilpasset det her. Det stedet i hjernen som trenger mørke for å produsere søvnhormonet melatonin, blir forstyrret og kan gå i vranglås.

All content vi fråtser i, hjelper heller ikke hjernen med å skru av. Enten det nå er spill, sosiale oppdateringer eller nyheter vi scroller på i senga.

«God natt»-podkasten er del av en større trend: Den digitale verden prøver å gjøre seg til løsninga på problemet den sjøl har skapt.

Apper som «Headspace» (en meditasjons-app som også tilbyr søvnhjelp) og «Calm» er enorme på verdensbasis (til sammen 165 millioner nedlastinger, ifølge tall fra 2020). Calms mest populære tilbud er sleep stories, hvor kjendiser som Stephen Fry, Harry Styles og Matthew McConaughey forteller historier, mykt, rett inn i øret ditt.

Her hjemme har komiker Morten Ramm med ujevne mellomrom publisert den timelange podkasten «Morten Ramm lar kakla gå ... til du sovner».

Er virkelig hodetelefoner løsninga på samtidas søvnløshet?

Ikke stress med det

Patrick Faaland er psykolog og skriver doktorgrad om søvn. Han er skeptisk til en del av de digitale hjelpemidlene.

– Noen apper og podkaster er for opptatt av søvn. Det skaper stress. Det samme ser vi med pulsklokkene folk bruker til å monitorere sin egen døgnrytme, sier han.

Patrick er ikke så glad i søvnjournalistikk, heller (ops) . Enten den skremmer med konsekvensene av søvnløshet, eller tilbyr lette løsninger.

Han skiller her mellom oss som har en ok søvn, som surrer i perioder eller ønsker å lage bedre ritualer – og de som sliter med ekte insomni. Den siste gruppa trenger målrettet oppfølging.

– Å gi de typiske «søvntipsene» til en som er skikkelig plaga ... det er som å tilby Paracet mot kreft, sier han.

(Og legger til at det finnes hjelp å få også for de som sliter over tid. Han forsker på en seks ukers metode som viser lovende resultater).

Men for den gruppa vi kan kalle lettere søvnplaget, har han et tydelig budskap: Ikke stress med søvnen.

Hør gjerne en podkast om du liker det, men det er altså ekstremt lurt å ikke se på den skjermen, samme hvor nærme den ligger redet.

Den perfekte nattafortelling

Tilbake ved leirbålet på Nesodden begynner røyklukta å sette seg i håret.

«God natt»-podkastens Vera Kvaal har sjøl syndet mot de fleste gode søvnråd. Men hun håper jo at folk legger telefonen til side og bare lytter.

En nattafortelling må formidles av en stemme i riktig modus.

– Jeg sitter på dagtid og prøver finne stemningsleie, tilpasse stemmebruk, treffe nattmennesket, forklarer hun.

Tekstene er hentet fra nålevende eller avdøde norske forfattere. Noen har hun laget sjøl.

Den perfekte nattafortelling er ganske enkel, har hun funnet ut.

Tre ting går igjen:

• Den inneholder gjerne barn.
• Det skjer noe, det fins en handling.
• Historien er rett fram, ikke symboltung og ladet.

Den historien fra livet sitt Vera Kvaal er aller mest glad i, har alle elementene.

Et siste sprell som familie

I 25 år var Vera sammen med Trond. De var gift, de hadde to barn, de var en familie som kunne dra på ferie og kaste mynt og kron om hvilken buss de skulle ta videre (en tur til Liseberg endte for eksempel i Polen).

For drøyt tre år siden lå Trond i en sykehusseng inne i det røde huset bak oss med uhelbredelig hjernekreft.

Korttidsminnet var så å si borte. Men han fulgte med når familien snakket rundt ham.

Sent en tirsdagskveld i februar fortalte sønnen Rasmus (19) om et minne fra barndommen: Hver uke gikk han forbi Pinsekirken etter gitartimen. Da tenkte han alltid på at det ville vært gøy å bytte rekkefølge på to vokaler i skiltet, og lage et ganske annet ord.

Pinsekirken. Peniskirken.

Trond humret fra sykesenga, dette var definitivt hans humor. (Han var vokst opp ved Kanalstredet på Nøtterøy. Kanalstredet blir ganske lett til ... ja, du får tenke litt på den.)

Kanskje var det fordi den kreftsyke syntes at noe var morsomt? Eller kanskje var det fordi alt var så håpløst og hadde vært det så lenge?

Tanken om å faktisk flytte bokstavene, var sådd. De spurte Trond om han orket, han mente det var en strålende idé.

De vekket lillesøster Josefine (13). Vera puttet gardintrappen baki bilen. Det var kaldt, det var mørkt, men vel framme ved Pinsekirken kløv alle ut. Vera og Josefine støttet pasienten, Rasmus klatret opp. Han oppdaget at bokstavene var festet med borrelås.

Det var faktisk lett å bytte om. Noen minutter senere tok familien bilde, foran selveste Peniskirken.

Barna rakk å fortelle pappa historien hver dag i to uker til. Han husket jo ikke at det hadde skjedd, så entusiasmen var like stor hver gang.

Så var det slutt. Etter 14 måneder på sofaen i stua ved sykesenga, kunne Vera legge seg på soverommet igjen.

Det tok over et år før følelsen av beredskap ga seg. Da sov hun første gang natta igjennom.

Erfaringen fra de søvnløse timene har hun tatt med seg videre, i livet og i podkastlaginga. Hun sier som psykologen:

– Det viktigste er å ikke få panikk. Og når jeg først er våken, kan jeg like gjerne lytte til noe, jeg er nysgjerrig på det meste.

Det handler om hvordan du tar det

Det er blitt nesten mørkt i hagen. De største kubbene har tatt fyr, kvistene ulmer og gløder. Det var kompisene til Trond som bygde bålplassen etter at han døde. Den er mye i bruk.

I familien lever ordspill-humoren videre. Nylig var Vera i butikken og skulle kjøpe stjerneanis. Hun tok seg i å rope på datteren Josefine: Se, her står det nesten stjernean ... (ja, nettopp).

– Da tenkte jeg, dette er ikke meg, det er Trond. Jeg arvet en humor som ikke er min, sier Vera, hun rister på hodet.

Men altså. Fortellinga om en ektemann og pappa som dør av kreft. Hvordan kan dette være en perfekt historie til å roe oss ned for kvelden?

Vera smiler litt, hun skjønner poenget. Men likevel:

– Det å høre om andres liv, er en fristund fra ditt eget. Jeg mener den historien har alt en historie skal være. Det skjer noe gøy, det er en «siste gang med gjengen»-følelse, sier hun.

Og så er det jo en moral her et sted, både for en søvnløs natt i ny og ne, og livet sjøl.

Skjebnen kan du ikke gjøre noe med. Men du kan gjøre noe med hvordan du møter den.

Litt barnslig humor kan komme godt med.

PS. Noen dager etter vår kveld ved bålet ringer Vera til pastor Stine Tollefsen i Pinsekirken på Fjellstrand, og inviterer henne på besøk. Etter at Vera har fortalt hvorfor familien bøllet med kirkeskiltet den gangen, har pastoren bare to spørsmål.

«Hva vil du ha fra meg? For tilgivelse får du på stedet.»

Så spør hun om å få lese fortellingen for menigheten. Litt utpå søndag får Vera en tekstmelding. Historien ble godt mottatt.

Møt flere som er gode til å gjøre det beste ut av situasjonen, natt som dag: