De største Oscar-skandalene

Natt til mandag norsk tid ble Oscar-statuettene delt ut under underholdningsindustriens største, årlige begivenhet – uten at det skjedde noen store skandaler. Men historien til filmprisen er full av betente hendelser. Her er noen av de aller største.

FORBIGÅELSENE

Hvert eneste sekund, ett eller annet sted i verden, finnes det en filmvitenskap-kollokviegruppe som diskuterer hvilke filmer som har blitt grovt forbigått i Oscar-sammenheng. At Det amerikanske filmakademiet har begått talløse, hjerteløse forbigåelser er det nemlig rørende enighet om.

Dette er noen av de mest omdiskuterte:

Mishagsytringene satt løst da den romantiske komedien «Shakespeare in love» i 1999 ble kåret til beste film. Særlig fordi det skjedde på bekostning av krigsfilmene «The thin red line» og «Saving private Ryan». Sistnevnte var med sin skildring av de alliertes landgang i Normandie i 1944 storfavoritt til prisen.

I ettertid er det en klar teori om at de to filmene om andre verdenskrig endte opp med å dra stemmer fra hverandre, slik at «Shakespeare in love» kunne vinne. Ikke minst trekkes det fram at medlemmene i Akademiet ble utsatt for en insisterende påvirkningskampanje av sjefen hos filmselskapet Miramax, den notoriske Harvey Weinstein. Mer om ham senere.

Helt siden premieren i 1941 har «Citizen Kane» med jevne mellomrom blitt kåret til tidenes beste film. Men i sin samtid klarte ikke Oscar-juryen å se hva slags mesterverk de hadde med å gjøre. Av ni nominasjoner ble filmen bare tildelt pris for beste originalmanus. I stedet var det John Fords arbeiderklassedrama «How green was my valley» som tok prisen for beste film.

FIlmen «Crash» (2004) fikk til dels hard medfart for sin skildring av rasemotsetninger, men det forhindret den ikke fra å overraske de fleste med å vinne Oscar for beste film. Film Comment Magazine holder filmen som tidenes dårligste vinner av den mest prestisjefylte prisen. «Alle» forventet at storfavoritten «Brokeback Mountain» skulle ta prisen. Men var Akademiet, som i overveiende grad består av menn over 60, klare for å gi prisen til et drama om to cowboyer som innleder et homofilt forhold? Kanskje ikke.

Ahhh. Ingenting er mer komfortabelt enn å gløtte inn i historiens bakspeil og raljere over hva som burde ha skjedd. Akademiet fikk nylig den luksuriøse oppgaven å stemme på nytt over tildelinger det har vært kontroverser rundt. Nettopp for å se om de i sin tid tok «feil». Tilfellet «Crash» vs. «Brokeback Mountain» var en av flere tilfeller hvor det nå var klar enighet om det burde vært en annen vinner.

DEN HVITE PRISEN

Oscar har vært en overveiende hvit affære i landet hvor rasediskriminering var tillatt til ut på 1960-tallet. Det var derfor mildt sagt oppsiktsvekkende at Hattie McDaniel fikk sin Oscar for beste kvinnelige birolle allerede i 1940.

Den svarte 46-åringen hadde under sterk tvil fått lov til å komme inn på det rase-rene Ambassador Hotel i Los Angeles for å delta på prisseremonien. Og hun måtte pent sitte helt bakerst i lokalet ved et eget bord under utdelingen, langt unna sine hvite medskuespillere i «Tatt av vinden». Det skal ha vært en svært emosjonell stemning i salen da McDaniel – som spilte 74 ulike roller som tjenestepike i sin karriere – mottok prisen og holdt en strålende tale.

Men det at en svart kvinne vant en Oscar for skuespill allerede i 1940 skapte ingen presedens. Det skulle ta over 50 år før dette skjedde igjen.

Og evnen til å hylle svarte skuespillere av det motsatte kjønn var ikke stort bedre. Sidney Poitier var i 1964 den første til å vinne prisen for beste mannlige skuespiller. Og selvsagt reagerte rasistene da Poitier kysset hvite Anne Bancroft på kinnet da han mottok prisen. Så sent som i 2002 var Denzel Washington bare den andre svarte skuespilleren til å vinne denne prisen.

I Oscars 90-årige historie har bare fem svarte skuespillere vunnet en pris for beste mannlige eller kvinnelige hovedrolle. Så da Halle Berry i 2002 vant prisen for sin rolle i «Monster's ball», strigråt hun fra scenen og sa «Dette øyeblikket er så mye større enn meg».

Oscar-utdelingen og Hollywood har i lang tid blitt kritisert for manglende mangfold. Antallet priser til skuespillere med latinamerikansk eller asiatisk bakgrunn er heller ikke mange.

Komiker Eddie Murphy skapte en viss oppstandelse da han under Oscar-utdelingen i 1988 gikk i strupen på filmindustrien for å diskriminere svarte. Men det var først da emneknaggen #OscarsSoWhite slo bredt an for fire år siden at det oppsto en bred latterliggjøring av prisen. Bakgrunnen var at alle de 20 nominerte til skuespillerprisene var hvite – for andre år på rad.

Will Smith og Jada Pinkett Smith boikottet utdelingen, og president Barack Obama ba filmindustrien om å speile hele befolkningen på en bedre måte.

Oppstanden ble tilsynelatende tatt på alvor på kort sikt, og ved Oscar-utdelingen året etter ble seks svarte skuespillere nominert, og to vant. Men det varte ikke lenge. Under årets pris var kun én ikke-hvit nominert til en skuespillerpris, nemlig Cynthia Erivo. Hun vant ikke.

PROTESTAKSJONENE

Oscar-utdelingen har med jevne mellomrom blitt brukt som arena til å komme med politiske budskap – til tross for arrangørens ønske om en strømlinjeformet og friksjonsfri aften.

Marlon Brando så muligheten til å gjøre et PR-scoop da han i 1973 var storfavoritt til å vinne Oscar for beste mannlige hovedrolle («Gudfaren»). Han hadde i lang tid engasjert seg på vegne av Amerikas urfolk og mislikte sterkt hvordan de ble framstilt på film. Så da han ble ropt opp som prisvinner (av vår egen Liv Ullmann) var ikke Brando selv i salen.

I stedet var det aktivisten Sacheen Littlefeather som gikk opp på scenen, iført Apache-drakt. 26-åringen viste med en tydelig gest at hun ikke ville ha trofeet. I stedet gikk hun til mikrofonen og fortalte bakgrunnen for at Brando frasa seg prisen.

Salen var delt mellom jubel og buing. Særlig var talen hennes tung å svelge for den hardtslående cowboy-filmhelten John Wayne. I sine filmroller utmerket han seg aldri med å møte det som da het «indianere» med et ønske om dialog og forsoning. Littlefeather har fortalt at Wayne ville fjerne henne fra scenen, men at seks sikkerhetsfolk klarte å holde ham igjen.

Senere samme kveld fyrte Clint Eastwood opp ytterligere da han delte ut prisen for beste film. «Kanskje jeg burde dele ut prisen på vegne av alle cowboyene som har blitt skutt i western-filmer av John Ford»?, gliste han til latter fra salen.

To år senere ble det mer oppstyr da Vietnamkrig-kritiske «Hearts and minds» vant Oscar for beste dokumentarfilm. Under takketalen leste prisvinneren et telegram fra en Vietcong-toppdiplomat, hvor krigsmotstanderne i USA ble takket for sin innsats. Men en personlig hilsen fra USAs motstander i Vietnamkrigen var ikke oppskriften på «god stemning». Senere i showet leste konferansier Frank Sinatra opp en melding fra Akademiet hvor de beklaget ytringene.

En annen som har grepet muligheten til å framføre sitt budskap foran flere hundre millioner seere er skuespiller Richard Gere. Den praktiserende buddhisten har i lang tid engasjert seg i den tibetanske frigjøringssaken. Under Oscar-utdelingen i 1993 benyttet han derfor anledningen til å kritisere Kina og komme med et ønske om at landets leder Deng Xiaoping skulle ta til vettet.

10 år senere ble det selvsagt høy temperatur da urokråka Michael Moore vant Oscar for beste dokumentarfilm med filmen «Bowling for Columbine». Under takketalen ba han president George W. Bush om å skamme seg for å gå til krig mot Irak av «fiktive årsaker».

Reaksjonene fra salen var både jubel, applaus og høylytt buing. Til slutt ble han såpass overdøvet av vignettmusikken at han ble tvunget til å runde av tiraden. Men talen gjorde likevel ikke Moore persona non grata i Oscar-sammenheng. Dokumentarfilmen «Sicko» om forsikringsordningene i det amerikanske helsevesenet sikret ham en ny nominasjon i 2008.

HVORDAN FÅ AKADEMIETS GUNST?

I en episode av den britiske komiserien «The Extras», hvor Kate Winslet spiller en karikatur av seg selv, snakker hun om sin rolle i en fiktiv film om holocaust. Gjør du en film om holocaust er du garantert en Oscar, slår hun fast. «Schindler’s bloody list. The Pianist. Oscars coming out of their ass», sier hun.

Winslet er inne på noe der. I en forskningsrapport fra University of California ble 3000 filmer mellom 1985 og 2009 analysert. Og forskerne fant ut følgende: Filmer om krig, historiske hendelser og reelle personer (gjerne med en funksjonshemning eller mentale problemer) har størst sannsynlighet for å skaffe seg Oscar-nominasjoner.

Begrepet «Oscar baiting» (Oscar-fisking) er et nedsettende begrep som brukes om filmer som framstår som designet for å få Oscar-nominasjoner. «Kongens tale», som kan by på kinderegget historisk drama, talefeil og andre verdenskrig, trekkes fram som et erkeeksempel.

Å slippe en film nært opp mot nominasjonene er et triks som brukes for at Akademiets medlemmer skal huske den bedre enn andre. Påvirkningskampanjer er et annet. Den overgrepstiltalte filmprodusenten Harvey Weinstein, som nå risikerer livsvarig fengsel, er kjent for å ha hatt en voldsom innflytelse på Hollywoods mektigste. Ifølge New York Times gikk han under navnet «Oscar-hviskeren».

Som sjef i produksjonsselskapet Miramax og senere The Weinstein Company landet han utallige Oscar-nominasjoner og -priser, samtidig som han på skittent vis skal ha snakket ned filmer som ikke var hans egne. Oscar-nominasjoner/-priser handler nemlig ikke bare om prestisje, men er også avgjørende for å sikre oppmerksomhet og god kinodistribusjon.

INNSLAGET SOM BLE SAKSØKT

Å se den 15 minutter lange åpningssekvensen på Oscar-utdelingen i 1989 er egnet til å gi ukontrollerte rier av flauhet. Produsentene ønsket et episk åpningsnummer for å gi mer glamour og show til utdelingen, men det hele endte med et solid mageplask.

Den delen som gir sterkest svettetokter er å se og høre skuespiller Rob Lowe synge en omskrevet versjon av «Proud Mary» i en flørtete duett med en Snøhvit-lignende figur (Eileen Bowman).

Reaksjonene for 30 år siden var av det vantro slaget. Men det var ikke sånn at de involverte slapp unna med litt slakt i pressen den påfølgende dagen. 17 filmkjendiser, deriblant Paul Newman, Gregory Peck, Billy Wilder og Julie Andrews, skrev en formell klage til Akademiet og anklaget innslaget for å være en skam for hele filmbransjen. Samtidig gikk Disney til søksmål for besudling av deres figur Snøhvit.

En egen komité ble nedsatt for å identifisere hvor store skadevirkninger dette fikk for hele merkevaren Oscar. En av konsekvensene ble å innføre konferansier på utdelingen. Det er kanskje ingen tilfeldighet at videoen av tildragelsen ikke er tilgjengelig i Oscars eget ellers så omfattende Youtube-arkiv.

DET ALLER PINLIGSTE ØYEBLIKKET

Den enkelthendelsen i Oscar-historien som har gitt størst behov for å gjemme hodet i hendene er av nyere dato. Det er bare tre år siden at feil vinner ble ropt opp i kategorien beste film på grunn av skjebnesvangert rot på bakrommet. Prisutdeler Faye Dunaway ropte opp «La La Land» som vinner, og gjengen bak filmen kom jublende opp på scenen, mottok prisen og holdt rørende taler.

Før alt falt i grus foran millioner av TV-seere:

– Det har skjedd en feil. «Moonlight», dere vant for beste film. Dette er ikke en spøk, sa produsent Jordan Horowitz fra scenen, og ga fra seg prisen.

Skandalen skjedde fordi prisutdelerne hadde fått med seg feil vinnerkonvolutt ut på scenen. Etter noen minutters forvirring og gisping kunne gjengen bak «Moonlight» endelig komme opp på scenen og innkassere sin rettmessige Oscar.

Dimensjonene på skandalen var vel hakket større enn da komitrioen Brødrene Dal delte ut feil pris i kategorien årets barneplate under Spellemannprisen i 1985.

Quiz: Hvor mye vet du om Oscar-historien?

Anbefalt videre lesning: