Roy Orbison som hologram

Roy Orbisons hologram avbildet under en konsert i Florida, USA i 2018.

Foto: Martha Asencio Rhine / Zuma Press

Når de døde rocker

AMSTERDAM (NRK): Å dø er ikke lenger noen hindring. Nå kan popstjernene opptre inn i evigheten.

Det smekkfulle konsertlokalet i Amsterdam yrer av sølvgrå manker og en jevn, lavmælt strøm av nederlandske harkelyder. Alle her har lagt 700 kroner hver på bordet for å få oppleve to av pop- og rockhistoriens største ikoner: Roy Orbison og Buddy Holly.

Men vent litt.

Begge artistene har jo vært døde i lang tid? Har publikum blitt rundlurt av en bånn kynisk konsertarrangør?

Nei da. Det at Roy Orbison døde av hjerteinfarkt i 1988 og at Buddy Holly omkom i en flystyrt i 1959, betyr ikke at de er ferdige med å opptre for folk.

Velkommen til en ny del av underholdningsindustrien: Hologramkonserter.

Svært enkelt sagt er et hologram en tredimensjonal fremstilling av noe eller noen som ikke er til stede. Ved hjelp av datateknologi kan man vise et levende bilde av disse for lengst avdøde artistene og la dem synge og underholde fra scenen, godt hjulpet av et levende band.

Tilfeldigvis er det Halloween denne kvelden, og dermed burde rammen for å oppleve underholdning fra det hinsidige være perfekt.

De 26 år gamle kompisene Ivo Hoefsloot og Dennis Verstappen står i baren og småfniser. De kjøpte billetter mest som en intern spøk, og nå aner de ikke hva de skal forvente.

– Det kan bli veldig rart. Hvordan oppfører publikum seg i møte med et hologram? Det er jo ingen levende person som kan kommunisere med publikum. Blir det mer som å se en film enn det å gå på en konsert, spør Ivo før de går inn og setter seg.

Det sju musikere store bandet begynner å spille. Bilder fra Roy Orbisons karriere flimrer over en storskjerm på scenen.

Plutselig stiger en svært lyssterk figur med mørke solbriller og rød Gibson-gitar opp fra gulvet på scenekanten. Forventningsfulle halser strekker seg, og fra seteradene kommer det et langstrakt «oooooh».

«Whitney Houston» tilbake i Norge

Roy Orbison og Buddy Holly er bare to av mange artister som nå turnerer etter sin død. Allerede har hologrammene til Frank Zappa og Ronnie James Dio opptrådt i en rekke land, og sangerinnen Maria Callas er nå på europaturne, 42 år etter sin død.

I mars 2020 avholdes den første av denne typen konserter på norsk jord når Whitney Houstons hologram skal underholde sammen med musikere og dansere i Folketeateret i Oslo. Hun var en av tidenes mest populære popartister, men døde av hjertestans i 2012, 48 år gammel.

Konsertarrangør Mark Vaughan i All Things Live i Oslo ble nysgjerrig da de fikk tilbud om å arrangere en slik konsert. For to år siden ble en planlagt hologramkonsert med heavy metal-artisten Ronnie James Dio på Rockefeller avlyst på grunn av dårlig billettsalg.

Ronnie James Dio som hologram

Hologrammet etter den avdøde heavy metal-vokalisten Ronnie James Dio har turnert verden rundt sammen med flere av musikerne som spilte med ham mens han levde.

Foto: Eyellusion

– Vi har spurt oss selv: Vil folk skjønne dette? Hva vil de tenke? Vi tester oss selv for å se om det er et marked for slike konserter i Norge. Foreløpig har billettsalget vært ganske bra, men dette vil være nytt for mange. Man er nok usikker på hvor bra og livlig dette egentlig er.

Men hva er «bra» i denne sammenheng? Hva er den beste måten å oppleve Whitney Houston på? En hologramkonsert hvor stemme og sceneframtoning er hentet fra da hun var på topp? Eller å være til stede på den etter sigende fryktelige konserten hun gjorde i Stavanger i 2010, hvor hun riktignok var i levende live, men var ribbet for stemme og alt annet som gjorde henne til en superstjerne?

Og hva er mest «livlig»? Å se og høre en digital projeksjon av en ung, karismatisk Buddy Holly – eller å være på konsert med den ekte og levende Bob Dylan, som verken sier noe eller viser ansiktet sitt under den bredbremmede hatten?

Opp i røyk

Rockens Caruso. The Big O. Kall ham hva du vil, men Roy Orbison hadde en av de fineste stemmene i popmusikkhistorien, og på mirakuløst vis står han nå på scenen i Amsterdam og synger en av sine største hits, «Only The Lonely» fra 1960.

Vokalen er hentet fra gamle studioopptak og er i synk med et levende band og korister. Hologrammet beveger seg like lite rundt på scenen som Roy Orbison selv gjorde.

Framstillingen av hovedpersonen er detaljrik, og det er mulig å se blodårer i hender og blafring i buksebein. Gitarspillingen ser også ekte ut. Setet mitt er langt framme og et stykke ute på siden, noe som ikke er ideelt for å få best mulig synsvinkel. Orbisons hologram blir rett og slett for magert.

Første låt er ferdig, og publikum klapper forsiktig. Orbison bukker lett til høyre og venstre og sier «thank you». Publikum ler av det surrealistiske i at en datagenerert artist takker for responsen.

Så langt har heldigvis ingen i salen falt for fristelsen å rope låtønsker. De er kanskje redde for vaktene som patruljerer seteradene for å håndheve fotoforbudet. En tilårskommen tilskuer får en brutal lommelyktstråle i fleisen ved forsøk på å ta bilde med medbrakt Ipad.

Gjennom hele konserten er det uvanlig mye småprat blant publikum til å være en sittekonsert. Man tenker at respekten for det som skjer på scenen ville vært større om det hadde vært en levende artist som sto der.

20 minutter inn i konserten er stemningen likevel stigende, og det er tilløp til allsang.

Men i den grad det hersker en illusjon av at det er Orbison som står der, brytes den brått. Idet første sett er slutt går Orbison plutselig opp i røyk, som en digital Aladdin i lampa. Publikum ler og kommer med et langstrakt, påtatt skuffet «åååååååh».

Nostalgien herjer

Under musikkfestivalen Coachella i California for sju år siden opplevde 80.000 sjokkerte tilskuere det som var startskuddet for hologramkonserter. Plutselig sto rapperen Tupac på scenen foran dem og ropte «What the fuck is up, Coachella?», uten å være preget av at han tross alt ble drept i Las Vegas 16 år tidligere.

Tupacs hologram i duett med Snoop Dogg under Coachella 2012.

Nå ligger alt til rette for aktørene i underholdningsbransjen som tilbyr slike konserter. Den teknologiske utviklingen har gjort kvaliteten på hologrammene vesentlig bedre, samtidig som det er mulig å turnere med dem.

I tillegg herjer nostalgifeberen i det globale konsertmarkedet. I 2018 var fire av de ti mest innbringende liveartistene på verdensbasis de typiske «rockdinosaurene» The Eagles, Roger Waters, U2 og Rolling Stones.

Når ikoniske, aldrende stjerner forlater denne verden i stadig økende tempo, baner det seg vei for en ny form for nostalgiske musikkopplevelser der folk vil gjenoppleve minner fra de var yngre.

Her har det Los Angeles-baserte selskapet Base Hologram tatt en lederrolle. Men Gary Shoefield, som er en av selskapets toppsjefer, ønsker ikke å utdype hvordan hologrammene til Roy Orbison, Buddy Holly og Whitney Houston er skrudd sammen.

Via telefon vil han kun bekrefte at alt som sies og synges stammer fra opptak med artistene selv.

– Dersom publikum ikke vet hvordan vi har laget hologrammene, så har det en mye større wow-faktor. Vi forholder oss til dette på samme måte som en magiker som ikke vil avsløre sine triks, sier Shoefield.

Samtidig har en av hans kolleger i selskapet lettet litt mer på sløret. I GQ kommer det fram at kroppene til hologrammene man ser på scenen er fremstilt fra «body doubles». Altså at skuespillere har blitt filmet i et studio mens de beveger seg slik artistene gjorde på scenen, før dette videreforedles digitalt til et hologram.

Shoefield sier at det tar bortimot ett år å bygge et artisthologram fra bunnen av. Neste ledd nå er å utvide stallen. Det de leter etter er artister med global appell som kan turnere i så mange land som mulig og gi et størst mulig inntektsgrunnlag.

Buddy Holly på 1950-tallet

Da sangeren og låtskriveren Buddy Holly omkom i 1959 var han bare 22 år gammel, men han rakk å ha stor påvirkningskraft på hvordan rocksjangeren skulle utvikle seg.

Foto: AP

Briten, som har lang fartstid i noen av Hollywoods største produksjonsselskaper, har selv en uvanlig jobb: Å jobbe fram potensielle hologramkontrakter med de etterlatte etter avdøde stjerner. Det er nemlig familien som «eier» disse rettighetene og skal ha sin del av inntektene.

– Man må gjøre dem komfortable sånn at de skjønner at vi vil bevare ettermælet til artisten. De må føle seg sikre på at hologrammet er en sann og riktig presentasjon, sier han.

– Hvor lenge etter at en artist er død kontakter dere familien med tanke på å lage hologram?

– Vi tilnærmer oss aldri en familie like etterpå. Vi lar det alltid gå tid for å vise respekt. Og noen ganger tilnærmer de seg oss.

Samtidig ikke artistene være døde for å være interessante i denne sammenhengen.

Etter planen skal de fire sprell levende Abba-medlemmene gjøre et comeback neste år som hologrammer. For, som Benny Andersson tidligere har sagt, da kan han være på scenen samtidig som han er hjemme og lufter hundene sine.

Gary Shoefield sier at de har fått henvendelser fra kjente artister som er i live, men som ikke ønsker – eller er i stand til – å turnere.

– Ingen har rett til å forvente å bli husket om femti år. Det vi kan tilby – foruten inntekter – er å bevare ettermælet. Om vi filmer en artist som framfører sine beste låter og vi gjør det til et hologram, så gjør vi en tjeneste for både ham eller henne og ettertiden. Det handler ikke bare om penger, det handler også om å ikke bli glemt.

Ville endre ettermælet

Noen omtaler slike konserter som makabre og mener det er problematisk at avdøde artister dukker opp som hologrammer uten at de selv har hatt noe de skal ha sagt om saken.

Da det ble kjent at Whitney Houstons hologram skulle ut på verdensturné, var det ikke alle som syntes dette var en strålende idé. Houstons søskenbarn, sangstjernen Dionne Warwick, har slått fast at hun synes det er direkte idiotisk.

Whitney Houston i Drammenshallen

Whitney Houston avbildet under en konsert i Drammenshallen i 1988, da hun var på sitt aller mest populære. Likevel ble det etter sigende en noe anspent stemning i salen da hun sa «Good evening! It’s so nice to be here in Oslo».

Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix

Kritikken preller av Gary Shoefield.

– Artistene overlater som regel sitt dødsbo til personer som de stoler på at tar de riktige avgjørelsene. Det må vi respektere. Enhver artist – i hvert fall siden 2012, da det første slike hologrammet ble vist – har mulighet til å sette ned foten for dette i sitt testamente, sier han.

Shoefield sier at folk har rett til å ha sine egne oppfatninger om saken, men at det ikke nødvendigvis hindrer dem.

– Når alt kommer til alt, blir en hologramturnés suksess eller fiasko definert av artistens fans og om de kjøper billetter. Vi har fått overveldende respons fra Whitney Houstons fans og fra kritikere og publikum som har sett våre tidligere show. Så vi gjør åpenbart noe rett, sier han.

Base Holograms toppsjef har fortalt at planene om et Amy Winehouse-hologram ble satt på pause da selskapet innså at de var for tidlig ute sett i lys av hennes tragiske skjebne.

Samtidig er det på det rene at Whitney Houston døde på noenlunde lik måte, og etter Winehouse. Houstons svigerinne og tidligere manager Pat Houston har forklart til New York Times at de valgte å inngå en avtale om hologramturné for å forsøke å påvirke artistens ettermæle.

Det bekymret dem at oppmerksomheten rundt Houston dreide seg mer om detaljene rundt hennes tragiske død enn om hennes ferdigheter som artist.

Konsertarrangør Mark Vaughan sier at de ikke hadde noen betenkeligheter med å arrangere konserten siden det er Houstons familie som står bak.

– Vi føler at vi i det minste støtter ønskene til familien. Og jeg antar at et flertall vil like dette framfor å synes det er smakløst.

Vaughan forventer et mye større markedet for hologramkonserter i fremtiden. Han tror det vil kunne bli et supplement, omtrent som å gå på konsertfilmer på kino eller å se tributeband.

– Det blir et bra tilskudd til konsertmarkedet. Men det vil ikke erstatte konserter.

– Hvorfor ikke?

– Jeg antar at det er vanskelig å forvente at et hologram kan levere den samme følelsen og opplevelsen som et ekte menneske kan, sier han.

For ham som konsertarrangører vil det være et pluss at hologramartisten neppe knuser hotellrommet eller krever kassevis med dyr champagne backstage. Han drømmer seg bort når jeg spør hvilke hologramkonserter han kunne tenkt seg å se:

– Led Zeppelin. De spiller jo ikke sammen lenger, så det er umulig å få se dem i levende live. Eller The Beatles. Det hadde vært temmelig kult.

Men hvilke andre muligheter bringer teknologien med seg?

Det er bare fantasien som setter begrensninger. Å kunne se sportsbegivenheter «live» et helt annet sted enn der de foregår har vært snakket om lenge. Det spekuleres i at man takket være hologramteknologien vil kunne se fotballkamper under VM i 2022 på et fullsatt stadion – uten å måtte reise til Qatar.

Filmbransjen er en annen mulighet. En datagenerert utgave av James Dean, som døde i 1955, er å finne på rollelisten i Vietnam-krigsdramaet Finding Jack, som lanseres neste år.

For Base Hologram er det ikke bare dinosaurer innen underholdningsindustrien som er interessante. De har også kastet sitt blikk på de originale dinosaurene som hersket på jorda for 100 millioner år siden.

Gary Shoefield tror at en hologram-framstilling av disse monstrene vil være en stor attraksjon, og de jobber nå med å lage et slikt show i samarbeid med Jack Horner, paleontologen som var med på å utvikle Jurassic Park-filmene.

– Vi prøver også å utvikle hologrammer av megalodoner (utdødd monsterhai) for akvarier. Museer er et annet område vi ser på for å finne flere bruksområder for denne teknologien.

En touch av komikk

Tilbake i Amsterdam har Buddy Holly fått opp stemningen i lokalet med hits som «Peggy Sue» og «That'll Be the Day».

I 1959 omkom 22-åringen da småflyet hjem fra en konsert i Clear Lake, Iowa styrtet i snøværet. Alle om bord omkom. Men hans digitale alter ego sjarmerer publikum og fremstår som uanfektet av at hans dødsfall rager høyt på listen over rockhistoriens mest tragiske endelikt.

Kveldens hovedperson er likevel Roy Orbison, og hans vararepresentant runder av kvelden med å spille «Only the Lonely» for andre gang. Han snur seg mot bandet og sier «please thank this terrific orchestra», før han stående forsvinner ned i scenegulvet, slik en kiste senkes ned i graven.

Lyset kommer på i salen og publikum pakker sammen. Ingen forsøker å klappe i gang et ekstranummer.

Utenfor er 26-åringene Dennis og Ivo enige om at det var en gøy, men noe merkelig opplevelse.

Ivo Hoefsloot og Dennis Verstappen

Ivo Hoefsloot (til venstre) og Dennis Verstappen ser heller sprell levende artister enn å dra på flere hologramkonserter.

Foto: Oddvin Aune / NRK

– Det var bra underholdning. Men det hadde definitivt en touch av komikk rundt seg.

– Vil dere gått på flere slike konserter?

– Mmmm, nei, sier Ivo.

– Det er veldig dyrt, så jeg vil nok heller se et liveband. Dette er mest som å se en film. Når du er på livekonserter får du energi, entusiasme og kommunikasjon med publikum. Men det mangler dessverre her.

Europaturneen er over for denne gang. Men etter en restart og kanskje en programvareoppdatering er det rett videre til flere spillejobber i Nord-Amerika for de to uslitelige, evigvarende rockestjernene.

Utdrag fra Roy Orbisons hologramturné. ​

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send meg i så fall en e-post. 

Les også gjerne det jeg har skrevet om kommuneslagordverdens beste hvalskytter eller ordmitraljøsen Egon Holstad

Anbefalt videre lesning: