Sagflis, svette, promp og popcorn

– Sirkus er selve livet. Jeg kan ikke se for meg et liv uten sirkus.

Fjerde generasjon Arnardo, Luigi, tester sine sjongleringstriks noen timer før sirkusforestilling i Hamar en torsdag i august. Diaboloer farer i luften, mens han snakker om sin store lidenskap. Om levebrødet han vokste opp med.

Arne Otto Lucie Folco Arnardo er hans fulle navn, oppkalt etter sin oldefar og andre sirkushelter i slektstreet. Som femåring ble han tryllet frem i manesjen av sin far, som troll av eske. Siden har han opptrådt over tusen ganger, tross sin 18-årige alder.

Om noen timer skal han sammen med resten av Cirkus Arnardo underholde på Tjuvholmen i Hamar.

Men bare 100 billetter er forhåndssolgt – sirkustribunene har plass til 1000.

Blir forestillingen nok en fadese, i blytunge sirkustider?

– En utrydningstruet art

2018 skulle være det store jubileumsåret for sirkuset. For 250 år siden tegnet showmannen og oppfinneren Philip Astley en sirkel ved Waterloo i London, og fylte den med sjonglører, akrobater, klovner og andre artister.

Det moderne sirkuset var født.

Og lenge før fargefjernsynet og sosiale medier var det sirkuset som sto for den fremste underholdningsmagien. Gjennom århundrene har sirkuset underholdt store og små, med bejublede klovnerier og kunster, og stappfulle tribuner.

Men nå er sirkuset i ferd med å forsvinne.

Den amerikanske bautasteinen Ringling Bros. and Barnum & Bailey, USAs mest berømte sirkus og omtalt som «The Greatest Show on Earth», ble nedlagt i fjor. Benneveis, Skandinavias eldste sirkus fra Danmark har lagt ned, det samme har Cirkus Dannebrog – begjært konkurs.

Her hjemme har både Cirkus Merano og Cirkus Zorba spilt sine siste forestillinger.

Men det stopper ikke Luigi fra å ville ta over familiedynastiet.

– Det har hele tiden vært planen min. Jeg vil lede sirkuset, slik som Arnardo-er alltid har gjort.

Luigis far og Cirkus Arnardos nåværende direktør, Are Arnardo, ser på det som sin oppgave å holde skuta gående helt til Luigi kan overta. Men han advarer:

– Det er med nervøsitet jeg ser at det ene etter det andre sirkuset legger ned. Situasjonen er alvorlig, vi er en utrydningstruet art.

Sagflis, svette, promp og popkorn

Hele sirkusfamilien er med når sirkusteltet settes opp på grusbanen i Hamar. Gloser fra forskjellige språk høres blant arbeiderne, det er som de smelter sammen til et eget sirkusspråk.

Luigi har selv italiensk mor, og har fått den internasjonale sirkussjargongen inn med morsmelken. Han bærer, klatrer og monterer med den største selvfølgelighet, som han har gjort det hundrevis av ganger før.

– Ingen kan være stjerner, alle må bidra, sier Luigi.

Fram med de falmede bodene og plakatene – ikke grunnet sommersola, men av årevis med transport.

En trillebår med sagflis trilles inn i den etter hvert definerte manesjen. En særegen lukt brer seg i teltet.

– Det lukter en blanding av sagflis, svette, promp og popkorn, sier sirkusdirektør Are, etterfulgt av en hjertelig latter.

Men far og sønn er enige: Det er nettopp her magien ligger, i manesjen og det røde sirkusteppet.

Problemet er bare at regnskapstallene er like røde – de viser millionunderskudd.

Dyr erstattet med motorer

Hvorfor har så mange sluttet å gå på sirkus? Når og hvor forsvant magien?

Ifølge Arnardo har man særlig de siste fem årene merket den sterke konkurransen fra Netflix, sosiale medier og andre underholdningsplattformer, at folk kan få underholdning på hjemmebane, «rett foran nesetippen».

Merkbart er også fraværet av elefantsnabler.

At elefantene på oppfordring kunne stå på to ben og elegant gå i flokk i manesjen imponerte og fascinerte særlig barna. Men interesseorganisasjonene for dyrevelferd kjempet innbitt for å få det de kalte «dyremishandling» bort fra sirkusmanesjene.

Hos Cirkus Arnardo er det nå kun hunder og hester igjen. Og brølende hestekrefter i form av bilmotorer. Den største attraksjonen i årets program er Denis Ilchenko (titulert «Strongman»), en Guinness Rekord-holder som trekker en bil i manesjen med bare tennene og kjetting, og lar bilhjul rulle over den muskuløse kroppen.

Men med en rekordvarm sommer har hverken hestekrefter eller testosteron vært nok til å trekke folk inn i sirkusteltet.

Om en time er det forestilling i Hamar. Billettsalget er fortsatt lunkent – og alt under 300 tilskuere er krise.

Fargesprakende show

Så er det omsider showtime – med sprakende sirkusfarger.

Sirkusdirektøren ønsker velkommen i glinsende sølvdress. En atletisk alveprinsesse svever i luften. Tre kenyanere viser kroppslige krumspring i verdensklasse, utkledd i sebrakostymer. En kvinne sluker flammer akkompagnert av friske rytmer. Det er såpebobleillusjoner i purpurfarger. Pintofargede ponnier hopper over høye hindre.

Også den unge sirkusprinsen leverer varene:

Luigi mister ikke en eneste diabolo under nummeret sitt, de flyr opp i luften, blir fanget med eleganse og ungdommelig lekenhet.

Strongman får trommende trampeklapp når han drar en Hummer med styrken av sine tenner, og lar seg rulle over av bilen.

Mot slutten av forestillingen deltar alle sirkusartistene i en flaggparade, de går rundt i manesjen og vaier med flagget der de kommer fra. De står samlet – i kampen for tilværelsen.

En sesong til?

Senere kommer tallenes tale.

Det kom drøyt 300 tilskuere til Hamar-forestillingen. Nok til at akkurat den forestillingen gikk i null – når man trekker fra alle utgiftene og alle arbeiderne som skal ha betalt.

Det forhindrer imidlertid ikke at totalregnskapet for Cirkus Arnardo i år blinker rødt, som året før.

Var så årets teppefall det aller siste? Blir Luigis drøm å om å bli sirkusdirektør knust, allerede som 18-åring?

Svaret er det den nåværende direktøren som har. Hans egen far.

To uker etter årets siste forestilling slår han på tråden. Tross en dårlig sesong er det ingen tegn til nederlag i stemmen.

– Neste år blir det full satsing! Stor jubileumsturné – Cirkus Arnardo skal bli bedre enn noensinne!

En gang sirkushest – alltid sirkushest.