– Det er utrolig sjelden slike ting kommer for salg

– Dette er byggeskikk. Det er kultur.

Ole Gunnar Skinnes stryker hånden langs tømmervegger og dype vinduskarmer.

Gården Nordre Green ligger idyllisk til ved innsjøen Krøderen i Buskerud. Det er et bolighus her, to røde stabbur, et bryggerhus og en gammel gul skysstasjon. Vi er inne i skysstasjonen. Eiendommens historiske perle.

Her vi sitter rastet slitne, sultne og tørste reisende mellom Oslo og Bergen helt fram til 1900-tallet. Skinnes var bare 21 år i 2009 da han kjøpte gården, og på kjøpet; den ærvedige, men nedslitte skysstasjonen.

– Det var fattern som spurte om jeg var interessert. Det er utrolig sjelden slike ting kommer for salg.

Han fikk hjelp av familien, lånte seg opp og ble gårdseier, samtidig som han reiste til Ås for å studere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU.

Den gamle skysstasjonen var bevaringsverdig, men falleferdig og stappfull av alskens greier etter å ha blitt brukt som lager i en årrekke.

Men også stappfull av historie. En historie som etter hvert fenget 21-åringen. Han ble mer og mer fascinert jo dypere forståelse han fikk av huset.

– Men det var jo litt tilfeldig.

Ole Gunnar forteller om starten på forelskelsen / forhekselsen. En venn av naboen kom innom.

– Da han så bygget ble han helt i hundre! Det var han som fikk meg til å forstå hvor fint det gamle huset kunne bli.

Vennen av naboen var antikvar og arkitekt David Brand. Han hadde erfaring med lignende restaureringsprosjekter og overbeviste 21-årige Skinnes om at det som så ut som et ganske håpløst prosjekt kunne være verdt noe. Innsats.

For Nordre Green var et viktig trafikk-knutepunkt mellom øst og vest i Norge gjennom 1800-tallet. Norsk kulturhistorie. Noe litt stort.

Skysstasjonene lå på gårder langs de mest brukte reiserutene i Sør-Norge og var offentlig finansierte. Man kan kalle dem de første hotellene i Norge, da de som oftest tilbød mat, drikke og overnatting i tillegg til uthvilt hest og reiseklar kjerre.

Ingen vet akkurat hvor gammel den gule skysstasjonen på Nordre Green er, men den nyeste delen er ganske sikkert fra 1780-tallet. Den eldste delen? Usikkert. Men man vet at de eldste skysstasjonene i Norge er rundt 300 år gamle.

– Vi må lete i veggene og gjette litt på alderen, forteller Ole Gunnar.

Han viser fram bilder fra oppussingen. Vi reiser tilbake i tid. Til starten av oppussingsprosjektet.

«Har man sagt A får man si B». Ole Gunnar fikk hjelp av den begeistrede David Brand og sendte diverse søknader om støtte til oppussing og bevaring. Han fikk flere avslag, men ga seg ikke og sendte nye mer grundig begrunnede søknader.

– Jeg var aldri redd for at det ikke skulle gå. Jeg lar meg ikke så lett stresse, og tenkte heller at det var et spørsmål om tid. Man må holde roen og tenke seg om to ganger til.

Skinnes er arbeidsom og tålmodig og tålmodigheten betalte seg: Etter tre år kunne de endelig starte arbeidet. Med støtte fra kommunen, fylkeskommunen og Kulturminnefondet.

De første snekkerne som så på huset ville endre det meste. De anbefalte å legge nytt gulv, skifte vinduer og sette opp nytt panel.

Skinnes takket nei.

– Da ville alt blitt rett og pent, men ingenting av huset hadde egentlig stått igjen. Sjela ville ha blitt borte.

I stedet ble folk med spesialkompetanse på gamle trehus kontaktet. Men dyktige håndverkere har ofte nok å gjøre, og prosjektet gled ut i både tid og penger.

– Penger var én stor utfordring, men tilgang til de få som har peiling på denne typen arbeid var like utfordrende. De er ettertraktet.

«Første byggetrinn» ble å renske huset for oppsamlet skrot og få oversikt over tilstanden. Det så litt dystert ut. Ikke en vegg var i vater og grunnmuren var i full oppløsning. Deler av taket og den gule kledningen trengte … mye kjærlighet.

Men det var ikke bare sorgen. Mesteparten av selve skjelettet, tømmeret i laftekassen, var i god stand. Noen av stokkene hadde riktignok glidd ut i hjørnene, men akkurat det kunne fikses.

Det var aldri noe alternativ å avbryte. Den døra ble aldri åpnet, ifølge Skinnes. Skysstasjonen skulle settes i stand for ettertiden.

– Og jeg håper vi har vært såpass grundige at dette kan stå i mange år.

Vi spiser hjemmelaget eplekake og drikker kaffe. Det er morsomt å se på de gamle bildene og høre hvordan de jobba med huset.

Deler av ytterkledningen og skjør takkonstruksjon ble omhyggelig fjernet. Og for å bytte ut steinene i grunnmuren måtte hele huset løftes (!) opp av grunnmuren.

Skysstasjonen ble heist bit for bit på «tårn», som stod i dør- og vindusåpninger, mens moren til Ole Gunnar løp rundt bygget for å holde øye med at det ikke revnet i skjøtene, og at ingen vinduer sprakk.

Med skarpt blikk og raske avgjørelser klarte de å få reparert grunnmuren og senket huset ned igjen. Stabilt og «så rett som mulig». Gulvene i andre etasje er fortsatt skjeve. Men nå er de oppgradert til «sjarmerende skjeve». Det var aldri meningen å få det i vater.

Arbeidet var omstendelig og krevende.

– Jeg mistet motet litt til tider.

Ole Gunnar forteller at det var lett å gå lei da dette var hovedoppgaven tre somre på rad.

– Men når man først er i gang så må man fullføre. Har du sagt A, får du si B.

Det ble til slutt et pengesluk. Kulturminnefondet og andre støtter maks 50% av kostnadene. Resten må man betale selv.

Skinnes anslår at totalkostnaden på hele prosjektet ligger på om lag to millioner kroner, men en del av de pengene er utenfor selve restaureringsjobben.

– Jeg har inntekter ved utleie på gården nå, og fra eventfirmaet vårt. Men jeg har også inntekt fra både skog og jord, og jeg driver med snøbrøyting i Oslo. Det går rundt.

Oppdaget en hemmelig kjeller. Da yttervegger, tak og grunnmur var møysommelig reparert, gikk Ole Gunnar og arbeidsfolkene hans løs på huset innvendig.

Da de åpnet gulvet i stuen fant de en kjeller – uten hverken inngangsdør eller kjellerlem. Enda rarere var det at kjelleren ikke «passet» til huset over? Den var hverken like bred eller lang. Den var et slags «hemmelig hulrom».

– Det var helt tilfeldig at vi oppdaget den. Den var for det meste tom, bortsett fra et par sko og noen tomflasker.

Funnet tyder på at på et eller annet tidspunkt har det stått et annet bygg på eiendommen, og at skysstasjonen ble bygget eller flyttet over den gamle kjelleren. Det er ikke lett å finne dokumentasjon på noe, men det var ikke uvanlig at man plukket fra hverandre tømmerhytter– og hus for å sette dem opp nye steder, i gamle dager.

Materialene forteller. Den gamle gruen ved spisebordet er satt i stand. Vi sitter ved langbordet ved siden av varmekilden og snakker om at her satt de tørste og sultne reisende som trengte mat, varme og hvile. To korte senger av solid gammelt treverk er bygget fast i veggen ved siden av bordet. Resten av sengene var i etasjen over. De som jobbet med hestene lå trolig her, mens de reisende lå oppe. Vi fantaserer om hvordan det var.

– Det er fascinerende at du ser hvor solid alt ble gjort den gangen.

Skinnes ser seg om i rommet.

– Det var ikke tilfeldig hvilke materialer som ble brukt. Det var heller ikke tilfeldig hva som havnet hvor i huset. Det ligger en tanke bak alt, og alt ble gjort ordentlig. Det er kvalitet i alle ledd.

Ole Gunnar og mor forteller om gjestene som bodde her, som de har lest om i lokale historiebøker. Ivar Aasen og Jørgen Moe skal ha skildret stedet. Det er stas å sitte her inne og bli bombardert med historie.

De snakker om detaljene i rommet, om hvor de tror veden ble oppbevart, om baren i hjørnet som kun skjenket reisende og om hvordan de forsto hvorfor et ekstra pipeløp stakk ut fra siden av grua og snodde seg videre rett igjennom gangen i etasjen over: For å spre varmen, så klart!

Spikerslag, planker, merker i taket. Alt tolkes etter beste evne. Mor og sønns fortellerglede er fengslende.

Vi kjenner den rå uteluften igjennom tømmerveggene, selv om det ikke er spesielt kaldt ute. Ole Gunnar har et ønske om å isolere mer, for han er opptatt av at stedet skal brukes – ikke bare være til pynt. Men alt koster.

– Det er fortsatt ting man kan gjøre her, men nå er det på en måte solid og det står. Det gir meg litt tid.

Etter at skysstasjonen ble ferdig har han satt i stand stabburene på gården. Også bryggerhuset er oppgradert, og leies ut som bolig.

Å la huset og gården være et nasjonalromantisk smykke hadde ikke vært noe alternativ. Den svære jobben ville vært økonomisk uforsvarlig. Utsikt til inntekter i framtiden var viktig for ham.

– Det har på mange måter blitt jobben min å holde dette ved like. Også synes jeg det er moro! Jeg bruker hele gården i eventene vi arrangerer. Gjestene bruker skysstasjonen til måltidene og bor på stabburene. Det blir jo en ekstraopplevelse.

Ingen av oss er vel helt fornøyde med alle beslutninger vi tok da vi var 21 år, og Ole Gunnar Skinnes som nå er 29 år er ikke noe unntak. Hadde han visst om alt slitet og alle utgiftene en så omfattende restaurering førte med seg, ville han kanskje ha gjort noe annerledes.

Likevel er han stolt av hva de har fått til. Og han ville uansett aldri revet bygget.

– Du kan rive ned og smelle opp noe nytt. Men det har ingen rot i gården sånn den var, så det blir ikke helt det samme.

Skysstasjonene er en del av Norges kulturhistorie. Flere av dem er bevart og fredet, andre er revet. Noen er oppgradert og drives som hotell, mens andre igjen er flyttet til museer.

Nordre Green står der den stod da den var i bruk som skysstasjon. Skinnes synes det er best slik, men forstår at andre kjøpere sikkert ville ha revet bygget. Gamle trebygninger er en kostbar og arbeidskrevende affære.

Ble lagt merke til. I 2015 fikk Ole Gunnar en klapp på skulderen for sitt arbeid da han mottok Fortidsminneforeningens bevaringspris. Det er en flott krystallpokal.

– Det er ekte saker, koster sikkert litt å lage, bedyrer han.

Vi ser på pokalen der den står i stuevinduet. Det fulgte ikke penger med prisen, kun et anerkjennende tipp med hatten for godt utført arbeid. Det holder for Ole Gunnar Skinnes.

– Den er for heder og ære. Det er moro at det blir satt pris på når en gjør sånne ting.

På utsiden av huset, ved inngangsdøren, henger en plakett inngravert med «Prisen for godt vern om fortidens byggekunst». Det er et stempel som beviser at skysstasjonen ble «godkjent» av kjennerne.

Mor bor i huset nå, bortsett fra den aller kaldeste årstiden.

Bygningen er definert som verneverdig, men ikke fredet. Om den skulle blitt fredet ville det vært enda mer komplisert å gjøre utbedringene som å bygge bad og soverom. Da måtte Ole Gunnar søkt Riksantikvaren om flere tillatelser. Det er fordeler og ulemper. Han måtte ta et valg.

– Hvis bygget er fredet, er det veldig strenge føringer. Mulighet for mer penger, men også begrensninger på hva du kan gjøre.

Kulturminnefondet ble redningen. De hjelper de ikke-fredede bygningene.

– Og der har vi fått mye støtte, bedyrer han.

Populært å bevare. Det har aldri vært større interesse for restaurering enn nå, forteller Simen Bjørgen. Han er direktør i Kulturminnefondet.

Bare i fjor var det 40 prosent flere som søkte støtte til bevaring av gamle kulturminner enn året før. Midlene fondet sitter på dekker omtrent en tredel av prosjektene. Søknadene dreier seg for det meste om bygninger, men også om båter, vandringsstier eller spesielt historiske hageanlegg.

– Det er helt avgjørende at privatpersoner tar initiativ til å bevare og sette i stand kulturminner, sier Bjørgen.

Fondet tilbyr veiledning og midler, men de fullfinansierer ikke.

– Eieren må spytte i sin del av kostnaden.

Mange norske kulturminner er derfor prisgitt ildsjeler som Ole Gunnar Skinnes og gode hjelpere.

Jobben med skysstasjonen kunne ha gått raskere, men Ole Gunnar er opptatt av at man må la ting ta den tiden det tar. Restaureringen har tatt all fritid noen år, men han føler likevel ikke at han har forsaket noe.

– Vi brukte god tid. Vi kunne sikkert ha fått dette ferdig raskere, men jeg gikk jo på universitetet og måtte ta det i puljer gjennom de årene.

Det var viktig å skape rom for å ta pauser for å unngå å gå på veggen av alle oppgavene.

– En greie med det å være bonde er at man alltid kan jobbe 110%, som de sier på «Paradise hotel», for noe kan alltid bli litt bedre, gjøres mer solid. Vi har ikke husdyr, det gjør meg friere. I perioder kan jeg jobbe veldig mye, men også være bevisst på å la det sosiale leve litt.

– Det er mulig å gjøre begge deler selv om man er gårdeier.

Anbefalt videre lesning:

Slik restaurerer du: Ikke kjøp nye vinduer, fiks de gamle. Det er bra for miljøet, bankkortet og det blir smakfullt! Les saken

Å «finne opp» meninga med livet. Hva driver mennesker bort fra moderne komfort, ut på landet, inn i skauen, og «tilbake i tid»? Les saken