Å «finne opp» meninga med livet

Litt vondt skal menneskene ha, ellers holder de opp å være mennesker. Så setter de seg bare og kjeder seg og vet ikke hva glede er.
– Gabriel Scott

Småbruket Øystøl ligger i Gyland, en halvtimes kjøring i moderne doning inn fra Flekkefjord. (Lurer på hvor lang tid det hadde tatt om man hadde gått? Jeg sjekker Google Maps: 5t 6 min til fots.)

Her kjemper en mann med en tømmerstokk i en bratt skråning. Stokken skal inn på saga over bekken for å bli materialer til byggeprosjekter på garden.

Dette er ikke ei scene fra en 1800-tallsroman, det skjer nå.

En drøm. Mannen med tømmerstokken er Erik Alfred Tesaker. Sammen med familien flytta han til småbruket i bygda der farfaren hans ble født og i mange år hadde sitt virke på en trevarefabrikk.

Å få sette i stand den gamle fabrikken fra 1920 hadde lenge vært drømmen for Erik Alfred.

Den huser høvelbenker, dreiebenker, bandsag og boremaskiner, og de maskinene som ikke finnes, lager han om det trengs.

For Erik Alfred er i tillegg til å være utdanna tømmermann og kunst- og håndverkslær en slags Reodor Felgen. En oppfinnertype som ikke får fred uten å ha et prosjekt på gang.

Prosjektet nå går først og fremst ut på å restaurere de gamle husa på Øystøl så det blir godt å bo der, året rundt. Og det har det blitt TV-serie av.

Når jeg møter ham i fabrikken sprutregner det, og den stupbratte grønskedekte tretrappa opp til verkstedet er farlig glatt.

Her har det ikke vært noe verneombud med HMS-briller som har pussa hjørnene av tilværelsens skarpe kanter.

Sansene skjerpes, og når han byr på håndkverna kokekaffe smaker det knakende godt.

Det er ikke bare fabrikken som er av eldre årgang, våningshuset er bygd i 1850, og standarden er deretter.

– Det er så kaldt om morran at brødet fryser i skoffa, og det har jeg tenkt på som en fordel, for da våkner du skikkelig på morran! Og så er det bare å fryse litt før den deilige varmen i ovnen kommer etter hvert – og så kaffen. Da har jeg det skikkelig godt!

Jeg ser for meg Erik Alfred i sixpence og raggsokker med morgenkaffen – myse ut mot den lave vintersola som får rimet på kjøkkenvinduet til å glitre.

Jeg tenker på alle de romantiske og landlige livsstils-reportasjene jeg har sett opp gjennom; vakre bilder av smårutete duker og høner på tunet, hos folk som har valgt livet langt fra «byens kjas og mas».

Denne lengselen mot «et enklere liv», hva bunner den i?

For Erik Alfred har småbruket Øystøl vært svaret på lengselen etter et liv tett på naturen med mulighet til selv å bestemme hvordan tida skal brukes.

– Vi lever en gang, og i dette livet vil jeg gjerne være med å ha hånda på rattet!

Kanskje setter han ord på noe mange føler. I 2014 var «småbruk» det mest brukte søkeordet på Finns boligsider. Flere av NRKs mest sette av programmer i år har handla om folk som med kunnskap om natur, jordbruk og tradisjonshåndverk viser hvordan de mestrer et liv tett på naturen; foruten «Oppfinneren» har vi sett «Det gode bondeliv», «Severin», «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», «Superbonden», «Monsen på villspor» og «Anno».

Er det ønsket om å ha større kontroll som ligger under dragningen mot et enklere liv? Jeg ringer filosof Einar Øverenget og ber om hans perspektiv på fenomenet.

Filosofens svar. Einar Øverenget er en folkelig filosof, for en del kjent fra Nitimen, for andre også for hans forfatterskap, og boka «Lykkens filosofi».

Han oversetter Lykke med det gode liv. Og hva er det gode liv? At vi lever i samsvar med vår menneskelige natur, som blant annet innebærer evne til å ta valg og beslutninger, og ved det ha makt og autoritet over våre egne liv.

Helt sida mennesket for første gang lærte å bruke steinøks og spyd har den teknologiske utviklinga bidratt til å gi oss økt makt over naturen og over livene våre. Men når teknologien utvikler seg raskere enn vi klarer å henge med, kan vi i stedet ende med å føle oss maktesløse. Da søker vi i stedet noe vi kan forstå – noe vi har kontroll på.

I Erik Alfreds fabrikk er det lett å se hvordan ting henger sammen.

En motor dreier en aksling som driver ei reim som får saga til å gå. Her lager han alt fra artige leker til ungene, vakre møbler og verktøy han trenger. Maskinene i fabrikken er 120 år gamle, men de fungerer fortsatt like fint.

– Vi må se forskjell på utvikling og framskritt. Det er ikke nødvendigvis det samme.

Erik Alfred mener at skal utviklingen bli et faktisk framskritt, og bli oss til gagn, så må vi styre den. Vi må utnytte mulighetene i moderne teknologi til å sikre velferd ikke bare for oss sjøl, men for kommende generasjoner.

«Skrotnisse». Noe av det han liker best er å bruke skrammel og skrot ingen andre ser verdien i, og lage noe fint ut av det. Han mener vi har noe å lære av dem som var før oss, som var nøysomme, som reparerte i stedet for å kjøpe nytt. Ikke bare er det bra at vi bremser forbruket av miljøhensyn, det gir også en helt spesiell tilfredsstillelse å klare å lage det vi trenger sjøl.

Og nå trengs det øks. Jern mot jern. Gnistene fyker.

Erik Alfred har gitt seg i kast i smia, for han skal snart i tømmerskogen for å finne materialer til neste prosjekt. Han skal lage et heller uortodokst påbygg på løa.

Midt på taket vil han reise et drømmetårn, bygd med den gamle byggemetoden stegeverk, men med store glassruter, så han kan få utsikt til verden utenfor Øystøl. Kanskje kan det gi mer innsikt også? Det er ikke for ingen ting at Erik Alfred har døpt byggverket for Drømmetårnet.

Jeg er på tråden med filosofen igjen. Gjennom å forstå naturen tar vi makt over den, rekker han å si før han blir avbrutt. (Han forklarer at familien har fått en valp i hus, og den krever sitt. Kanskje de ikke helt har forstått seg på den enda, og derfor ikke har helt makt over den? Han må ta ei lita pause for å bringe bikkje-situasjonen under kontroll.)

Når Øverenget ringer meg opp er han igjen raskt på sporet av den teknologiske utviklinga og hva den har gått ut på; nemlig frigjøring fra grepet naturen har på oss.

Ved at teknologien har gitt oss mer makt over livene våre, har vi fått mer tid og frihet til å gjøre andre ting enn å holde liv i oss sjøl. Samtidig tar den nå så stor plass i hverdagen vår at mange opplever at den i stedet for å være til hjelp, stjeler tid fra oss.

I tillegg har mye teknologi blitt så avansert at mange kjenner seg mer hjelpeløse enn hjulpet.

En av grunnene til at Erik Alfred og kona Ellen Marie bestemte seg for å bosette seg på Øystøl, var akkurat dette; at de ville være herrer over egen tid.

De ville leve enkelt og bruke mest mulig tid på deres felles prosjekt. De ville være sammen i stedet for å være ute hver for seg – for å tjene penger – for å skaffe ting – ting de egentlig ikke vil ha?

Jeg tenker på hvor annerledes alt er nå sammenligna med hvordan det var her på 1850-tallet da huset på Øystøl ble bygd. Da forventet levealder lå et sted mellom førti og femti år.

Smeden var tannlege og fattigfolk gikk gard-mellom på legd og var prisgitt folks velvilje.

På den tida reiste mange fra bygda og inn til byen med håp om å få fabrikkjobb, lønn og fri på lørdagskvelden. Folketallet økte utover 1800-tallet og mange fikk ikke endene til å møtes på knappe eiendommer med beskjedne avlinger. Amerika ble løsningen for mange.

Erik Alfred romantiserer ikke livet «i de gode gamle dager», det er ikke det at han vil tilbake til alt sånn det var før. Framskrittene som har gitt oss gode, frie liv i dag er han veldig takknemlig for. Men den friheten vi har fått er ikke bare enkel heller, mener han.

Blir livet blir for lett så blir det også meningsløst, forklarer Øverenget. Vi kan jobbe hardt med å hugge ved, fyre i ovnen, så bli varm. Det gir mening.

Dyrke potet. Koke potet. Spise potet. Bli mett.

Men når sammenhengen mellom arbeid og overlevelse blir utydelig, kan en risikere å miste av syne hva meningen med det hele er.

For å ta meg sjøl som eksempel: Jeg går på jobb. Jeg skriver en artikkel. På det tjener jeg noen penger som jeg på nesten magisk vis får inn på et bankkort. Jeg kjøper mat for pengene i en kjøledisk nær meg. Jeg blir mett.

Det er litt vanskeligere å se sammenhengen der.

For Erik Alfred er gardsarbeidet meningsfullt, sjøl om det er mye klunder, otte og tungt arbeid. Noe kunne han likevel godt vært foruten. Den en og en halv kilometer lange veien opp til garden har det vært mye mer heft med enn han hadde sett for seg; grøfting vår og høst og snømåking vinterstid.

Han har mer enn en gang våkna midt på natta av høljeregnet og i full panikk løpt ut for å hindre flomvannet i å vaske med seg hele vegen.

Han skulle gjerne brukt den tiden på artigere ting, på verkstedet eller med familien. Likevel er det verd det. Livet på gården krever veldig konkret arbeidsinnsats, og resultatet er åpenbart.

Bygginga av drømmetårnet er i gang. Erik Alfred skisserer for karene at han har tenkt seg noen litt utradisjonelle løsninger i takkonstruksjonen. Han ler mot karene i arbeidslaget han har med seg, og retter på sixpencen.

– Hvorfor gjøre det enkelt for seg sjøl når en kan gjøre det vanskelig?

De smiler, rister lett på hue og sier at dette kan bli både i overkant tidkrevende og vanskelig å få til.

Men tårnet reiser seg slik som Erik Alfred vil.

Snart kan han sitte i tårnet og se utover skogen rundt Øystøl.

Tankene kretser ikke bare rundt nye oppfinnelser og utbedringer av gården.

Sjøl om han også ser mørke skyer i horisonten, har han et optimistisk syn på framtida, og han mener at vi ikke kan tillate oss noe annet.

Hvis vi ikke har trua og stadig ruller ut nye dommedagsprofetier, hvem vil da være med på redde verden?

– Jeg har jo kommet fram til at jeg ikke bare kan sitte her i mitt eget drømmeland og la verden seile sin egen sjø.

– Men det skader vel ikke at man gjør verden litt finere samtidig?

Les noen av oppfinnerens tips og triks:

• Slik restaurerer du gamle vinduer: Ikke kjøp nye vinduer, fiks de gamle. Det er bra for miljøet, pengeboka og det blir veldig fint!
• Slik lager du en Lego-ryddemaskin: Forestill deg en støvsuger som suger lekene på plass i kassa si på 1-2-3. Hvis du er litt over gjennomsnittet «handy» og har lyst på en utfordring, så er dette noe for deg.
• Her er oppskriften på gaven som ungen din aldri vil glemme: Det er ikke enkelt, men det er mulig. Og du blir sannsynligvis den store helten. Her kan du lære hvordan du lager en «puttputt-båt».