Saktegående nytelse og forferdelse

Årets mest originale norske roman heter «Maud og Aud, en roman om trafikk» og er skrevet av Gunstein Bakke fra Setesdalen, mener Knut Hoem.

Gunstein Bakke
Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Maud og Aud

Tragedien som følger i kjølvannet av en bil som kjører av glatte, norske vinterveier, frontkolliderer eller braser inn i fjellveggen, blir sjelden snakket om. Trafikkdøden rammer så vilkårlig og så brått. Ofte er det egentlig ingen som har skylden, og ofte er det slik at de som blir rammet dør alt for tidlig.

Møter fjellveggen

Gunstein Bakke tar utgangspunkt i en familie som møter fjellveggen tidlig på åttitallet. Moren dør, faren blir skadd for livet, mens tvillingdøtrene Maud og Aud tilsynelatende klarer seg. En svart Mercedes 280 forårsaker ulykker, og en ung mann, nettopp har fått lappen, er på sporet av hva som skjer.

Det føles nesten rart å lage et slikt handlingsreferat, for i denne romanen er det egentlig ikke på handlingsplanet det foregår.

All ferdsel er samferdsel

Gunstein Bakke ser trafikken som en del av eller kanskje en metafor for det moderne livet. All ferdsel er samferdsel som det står et sted. Vi er avhengige av hverandre og at andre opptrer rasjonelt i trafikken, men som i livet ellers så oppstår det situasjoner vi ikke helt hadde klart å forutse og da er det fare på ferde.

Bilens reise er å forstå som livets reise, og den reisen går i stadig høyere hastighet. Et godt liv er ifølge denne romanen når mennesket klarer å finne en marsjfart gjennom livet som fører til minst mulig slitasje inntil vi en gang havner på skraphaugen.

Saktegående leseopplevelse

Til å være en roman som handler så mye om hastighet og dens konsekvenser, er «Maud og Aud» en påfallende saktegående leseopplevelse. Det er som om fortelleren også har tatt plass oppe i det trafikkhelikopteret for den voksne Aud har sin arbeidsplass gjennom store deler av boken. Vi ser menneskene i fugleperspektiv samtidig som hver enkelt setning rommer så mye mening at jeg ofte må ta fatt på et avsnitt flere ganger.

Når denne romanen har verdi langt utover det rent eksperimentelle, så henger det sammen med at tematikken føles så sentral og viktig. Selv vi som er så heldige å ha unnsluppet trafikkdøden, er rammet av trafikk. Romanen forteller at livet er veldig skjørt, og at vi må vise aktsomhet - hvor vi enn befinner oss i trafikken og i livet. La oss nå si at du sitter i en bilkø når du hører meg lese opp denne bokanmeldelsen, da skal du vite at Gunstein Bakke også spanderer noen sider på nettopp denne situasjonen: Hør bare her:

«Sjåførar, passasjerar, gamle, vaksne, ungdom, barn, ulike temperament og tempi er pressa saman til dette eine og jamne, livet på vegen, straumen, køen. Må ikkje eit ønske kunne melde seg om å gasse på i forbikøyringsfeltet, same kor lite som er å tene på dette? (...) Kven vil ikkje ut, kven vil ikkje fram og prøve kva ein har å gi i dette opne?»