Glitrende Hjorth

Vigdis Hjorths nye roman er rasende og klok, skjelvende og stringent. «Arv og miljø» utforsker hvem som eier en historie.

Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth viser språkets makt i sin nye roman, der psykoanalyse får jeg-fortelleren Bergljot til å minnes seksuelle overgrep fra barndommen.

Foto: Kjell Ruben/Palookaville

På forsiden av Vigdis Hjorths siste roman skimter vi to hytter i vannkanten. I forgrunnen kneiser et tre – familietreet? – der en gren er brutalt kuttet over. Øyvind Torseter har laget et aldeles nydelig og treffende omslag til romanen «Arv og miljø».

Slik åpner boken:

Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, før jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.

Bergljot, i "Arv og miljø" / "Arv og miljø" s.7.

Alt etter øynene som ser, sier fortelleren, det er en nøkkelsetning i romanen.

Barndoms-traume

Vigdis Hjorth Arv og miljø

Øyvind Torseter har laget en treffende forside til Vigdis Hjorths 'Arv og miljø'. Romanen er en brennende beretning om familieforhold, fortrengning og fortellingens verdi.

Det er Bergljot, tidsskriftredaktør midt i femtiårene, mor til tre, skilt men med ny kjæreste, som forteller. For over tjue år siden brøt hun med foreldre og søsken. Da kom det opp noe fra barndommen, og dette noe får vi ikke konkretisert før omlag hundre sider ut i romanen. Det viser seg at far har forbrutt seg mot de to eldste barna, broren har han slått, Bergljot har han krenket seksuelt da hun var bare fem år gammel.

Bergljot konfronterte både far og mor, da hun etter flere år med stilletiende fortrengning får tilgang til barndomsminnene sine gjennom psykoanalyse. Du lyver, sier far, fysj for skam, sier mor. Bergljot må bryte, skal hun kunne stå oppreist, skal hun kunne leve.

Arvestrid

Nå er kontakten gjenopptatt. Like før far dør, oppstår det en krangel om fordelingen av arv. I testamentet står det at de to yngste døtrene skal arve familiehyttene ved sjøen. De to eldste skal kompenseres med penger. Hyttene er latterlig lavt taksert.

Arvetvisten blir døråpneren til en annen, større diskusjon. Hvorfor har moren i alle år forsvart faren mot datteren? Hvordan kan søstrene nekte å tro på henne?

Vigdis Hjorth behandler spørsmålene grundig. Gjennom e-poster, sms-er og Bergljots tross alt velvillige forestillingsevne begrunnes ulike ståsted og syn i en slik grad at familiemedlemmenes handlinger blir plausible. I bunnen ligger det grufulle spørsmålet om incest.

Som litterært prosjekt har det konkrete temaet overføringskraft til mange områder i livet. Det handler om blikket som ser. Om hvem som eier og definerer en historie. Om viljen til å ta den andres sannhet alvorlig.

Slik sett er det spennende å lese Vigdis Hjorth opp mot franske Edouard Louis, som akkurat nå er aktuell i Norge med romanen «Voldens historie». Også der utforsker forfatteren hvor forskjellig en sannhet defineres og formuleres, når ulike mennesker kommer til orde.

Skjelvende selvbiografisk

Vigdis Hjorth har sagt at hun alltid bruker egne erfaringer når hun skriver. Flere episoder kan vi kjenne igjen fra tidligere romaner som «Om bare» eller «Hva er det med mor». Kvinneskikkelsen Bergljot er heller ikke ukjent, Hjorth skildrer gjerne en skapende, elskende, grublende mor med behov for vin som vidundermedisin når livet blir for tøft.

Om temaet denne gangen er enda mer tabubelagt enn tidligere, blir det ikke viktig for meg hvor mye selvbiografi som ligger under. Hjorth omgjør livserfaring og filosofisk engasjement til slående, virksom litteratur.

Hjorth personlig i ny bok

Litterære og filosofiske referanser

Med klokskap, uten å dosere, trekker Vigdis Hjorth inn Freuds tanker om mennesket som intellekt- eller drifts-styrt vesen. Søren Kierkegaards eksistensialisme er som alltid følgesvenn. Hjorth spiller også ball med Henrik Ibsen. Både Nora, ekteparet Alving og Peer Gynt er prototyper Vigdis Hjorth bryner seg mot i sin utforsking av sannhet og løgn, fortielse, frihet og forsoning.

Lange filosofiske linjer trekkes parallelt med skildringene av den bevrende individuelle opplevelsen. I små avsnitt, nesten som løsrevne prosatekster, når Bergljot erkjennelser som aldri blir godtkjøpsmeninger, men vel funderte analyser. Hun refererer til kunstverk og filmer, til tekster av Rolf Jacobsen eller Tove Ditlevsen. Filosofen Arne Johan Vetlesen siteres på sitt utsagn fra krigsoppgjør om at offer og overgriper aldri kan sidestilles, når forsoningens time kommer.

Vekslingen mellom de kroppslige reaksjonene, sinnet, angsten og de mer reflekterende partiene gjør dette til en akutt roman. Fortellingen blir skjelvende og sylskarp, febril og analyserende.

Ja, det merkes at Vigdis Hjorth er en dreven forfatter.

Ja, det skal sies at «Arv og miljø» er en glitrende roman.