Jeg skjønner ikke hvordan hun greier det, men innrømmer at jeg er imponert: Gang etter gang tar Vigdis Hjorth det norske samfunnet på pulsen. For få år siden var det proforma-ekteskap og mulig kjærlighet mellom en godt voksen norsk kvinne og en yngre cubansk mann som var tema, sist handlet det om det lille menneskets engasjement i en apolitisk tid, i kampen mot EUs tredje postdirektiv. I årets roman får hun diskutert både grunnloven, demokratiet vårt og velferds-Norge slik det fremstår i møte med strømmen av arbeidsinnvandrere.
Under alt hun skriver ligger en brann - den Alma i romanen tenker seg må ulme i de unge sjeler - og jeg tenker at Vigdis Hjorth blir både eldre og klokere og yngre og mer brennende for hver bok hun skriver.
Skaper bilder
Vigdis Hjorth: Et norsk hus. Roman. Cappelen Damm 2014
Alma er rundt de femti, hun er tekstilkunstner og bor alene i et digert og litt falleferdig tømmerhus like utenfor Oslo. Barna er flyttet ut, men invaderer hjemmet i ferier og høytider. Sikker inntekt har hun fra den lille utleie-leiligheten med egen inngang og terrasse. Leieboere kommer og går, til hun en dag får et polsk par i hus. Ikke lenge etter får de en datter - ikke lenge etter det igjen forsvinner far, angivelig til fengselsoning i Polen på grunn av konemishandling.
Alma har et distansert forhold til leieboerne sine, hun trenger fred rundt seg, trenger å være alene for å konsentrere seg om arbeidet sitt. Den unge polske kvinnen går etterhvert bare under navnet "den polske", hun blir en representant for en nasjonalitet fremfor et individ, en stereotypi fremfor et medmenneske.
Men det ser ikke Alma. Ikke før hun mot slutten skal måtte bite i seg holdningene sine.
Som kunstner arbeider hun med et stort bilde til Grunnlovsjubileet 2014 og Stemmerettsjubileet 2013. Hun leter etter idealer, graver seg ned i norsk historie. Og møter seg selv i døren: Hun, som alltid har stått på de svakes side, som kjemper for likhet, frihet og brorskap, har latt seg rive med av egen selvrettferdighet som eiendomsbesitter. Hun, som lar seg inspirere til å sy et bilde med tema "hvordan det skal være mellom mennesker" fordi hun nettopp vil kjempe for mangfoldet, friheten, individualiteten, hun har skåret alle over en kam og latt forutinntatthet og fordommer styre sine handlinger.
Verdifull innsikt
Hjorth har gode refleksjoner omkring det problematiske ved å se sin egen samtid utenfra. Det er lett nok å være etterpåklok; hva vil ettertiden bebreide oss? tenker Alma, og erkjenner, på et tidspunkt, at: "lidelse ikke lutrer, gjør godt, gjør god, at lidelsen forkvakler og ødelegger" (s. 159)
Slik Vigdis Hjorth i sin forrige roman skrev seg oppå Dag Solstad, spinner hun denne gang en nydelig fortelling over Hamsuns "Victoria", der det er møllerens datter Johanna vi møter. Men nydelig og nydelig; det er livets sørgeligste realiteter som beskrives, Hjorth skriver frem en stemmeløs og fattig kvinnes maktesløshet overfor mannen, systemet - fra en tid da kvinner faktisk fikk stemmerett. Rettighetene var i realiteten ikke der for alle, viser Hjorth, slik mulighetene i dagens Norge heller ikke er like for alle.
Sprudlende skrift
Vigdis Hjorth er vittig. Utleveringen av Alma er tragikomisk, godt sett og godt beskrevet, med frustrasjoner over ubetalte regninger, snemåking og familieforstyrrelser, med vinglass som trøst og peisild som nerveberoligende. Temaet kunne ikke være mer aktuelt, men utlegningen byr ikke på de helt store overraskelser.
De små, men langt fra uvesentlige innsiktene Alma får underveis er godt motivert og gir leseren noe å gruble på. Ny erkjennelse er det likevel ikke, og jeg savner kanskje å provoseres mer.
Når det er sagt:
Intensiteten i raseriet, vittigheten i selvransakelsen, og ikke minst Vigdis Hjorths mot på skrive seg over og gjennom allerede kanonisert litteratur, viser at kunsten lever. Og virker.
