Hjorth personlig i ny bok

Ting som er overfladiske i hverdagen, betyr noe, mener forfatter Vigdis Hjorth.

– Dette er en fortsettelse på eksistensielle problemstillinger i forfatterlivet mitt, sier Vigdis Hjorth i Bokprogrammet.

Vigdis Hjorth er kvinnen som bringer "sex, drugs & rock`n roll" til norsk litteratur. Lenge før det ble trendy med selvbiografier, skrev hun romaner som lå tett på sitt eget liv – og stod for det.

Etter bøkene hennes å dømme, tiltrekkes Hjorth av tabu-temaer. Kvinner med for stort begjær, mødre som drikker og fengselssoning for fyllekjøring er noen av de saftige skildringene hun har gitt leserne.

• Les også anmeldelse: Innestengt i seg sjølv

Sliten kvinne i 30-årene

I «Leve posthornet» møter vi den slitne kommunikasjonsrådgiveren Elinor som er i 30-årene. Etter at kollegaen hennes begår selvmord, må hun ta over jobben hans. Hun får i oppgave å bistå Postkom i kampen mot Postdirektivet fra EU.

Historien i «Leve posthornet » starter i 2010, og det som blir utslagsgivende for Elinor er at hun finner dagboken sin fra året 2000. Hun leser notatene sine i dagboken, og synes de er totalt meningsløse. Alt handlet om shopping, bursdagsgaver og om å bli brun i påskeferien. Hun begynner å tenke gjennom viktige ting.

– Hun tenker "er det sånn livet mitt har vært, er det dette som har vært verdt å notere? Levde jeg egentlig i år 2000? Skal også denne dagen fortape seg i en slik form for tomhet?"

Hjorth ble inspirert til å skrive «Leve posthornet», etter å ha vært lenge opptatt av den danske filosofen og forfatteren Søren Kirkegaard, og spesielt hans bok «Gjentakelsen» fra 1843, hvor han drøfter nettopp dette med gjentakelser.

• Les også: Frykter at litteratur blir borte

– Har egentlig aldri skjønt noe

Hjorth trekker frem at Kirkegaard er opptatt av noe han kaller virkeliggjøringens prosess, altså stadier på livets vei til et ansvarlig liv.

– Jeg har egentlig aldri skjønt Søren Kirkegaard annet enn som en teoretisk filosof. Jeg har alltid lurt på hva dette innebærer i et konkret menneskeliv – ikke bare som abstrakt tenkning.

Hjorth sier at hun lenge har tenkt på å dikte opp en hovedperson som gjennomgår nettopp denne prosessen – fra fortvilelse, til følelsen av tomhet og apati, videre til lunkenhet i forhold til verden, og til slutt til en ansvarlig tilværelse.

– Hun måtte også være noe jeg kunne identifisere meg med og ha en mening om, sier Hjorth.

– Vi føler jo alle at det er gjentakelse på gjentakelse hver dag. Det er frokost, så er det middag, det er bussen til jobben, eller bilen til jobben, altså hverdag.

Men for eksempel noe så enkelt som det å spise en brødskive eller ta seg en kopp kaffe, er ikke helt likt hver gang. Det er en fylde og tilstedehverelse i tilværelsen, selv i det å ta en kopp kaffe, mener Hjorth.

– Det finnes jo egentlig ikke gjentakelser, for hver gang er helt ny, tenker Vigdis Hjorth.