Hopp til innhold

Anmeldelse: Fifa 10

Årets FIFA-utgave er som en lekkerbisken som halter.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

EA kommer med et tilbud som vil appellere til de aller fleste fotballelskere på denne tiden av året. Det byr på et imponerende rikt innhold av utfordringer og muligheter. Samtidig har spillbarheten fått en overhaling - på godt og vondt.

Fysikken og tempoet er tatt til et mer realistisk nivå. Ballen triller fort, men spillerne føles tyngre enn tidligere. Spillerne kan nå bevege ballen og spilleren 360 grader i stedet for i åtte retninger. Men til gjengjeld har spilleren mistet noe av friheten man hadde i FIFA 09.

Intervju: Creative Director Gary Paterson

Den taktiske fordypningen i forhold til formasjoner er fjernet. Man får ikke alltid bytte kontroll av spiller i enkelte situasjoner. I tillegg blir kamper ofte avgjort som følge av tilfeldige hendelser man ikke kan gjøre noe med.

Hodeløst forsvar

I FIFA 09 var forsvaret selve fundamentet i laget, tryggheten som sjelden fant på noe sprell. Men i FIFA 10 er det trygge elementet totalt fraværende. Forsvarerne oppfører seg som hodeløse høns, noe som er svært frustrerende for dem som ønsker å vinne på grunn av ferdigheter - og ikke tilfeldigheter.

(anmeldelsen fortsetter under videoen)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Det er ikke lenger like enkelt å komme forbi motspillere, nå må du stole på pasningsspill og finter - ikke fart. Spillerne mister også mye enklere ballen i duellspill, noe som gjør det svært risikabelt å dempe en ball eller holde på den. På grunn av dette oppstår det gjerne flere rare situasjoner gjennom en kamp, ofte anført av forsvaret.

Den rareste formen for forsvarsarbeid opplevde jeg under en online-kamp. Jeg taklet Drogba soleklart innenfor 16-meteren, en annen forsvarer kom hoppende over den liggende Chelsea-spilleren for å klarere ballen, men i det hopp-over-animasjonen er ferdig og han endelig snur seg for å ta ballen, er Drogba oppe på beina igjen. Ballen har han plassert i mål, med meg som sjokkert vitne.

2-2, det nye 0-0

Det blir mange mål i løpet av 90 minutter, plus eventuell tilleggstid. Til nå har jeg ikke opplevd en målløs kamp, i snitt lander de fleste kampene på fire mål eller mer – langt flere mål enn det blåses for offside. Den bakre fireren er ofte ujevn, noe jeg mistenker er for å kompensere for en feil som oppstod i FIFA 09 med gjennombruddspasningen.

Det er mye moro å hente i det faktum at det blir målrike kamper, men det virker som "koden" for å score mål har blitt for enkel å knekke. EA har allerede annonsert patch som er tilgjengelig for nedlasting, den tar først og fremst for seg finesseskuddene, som etter sigende har blitt en veldig enkel måte å score på med litt øvelse.

FIFA 10 er uten tvil et godt fotballspill som har nok å by på til den som vil spille alene, med venner eller online. Et spill som langt på vei er en naturlig og fin utvikling i fotballspillserien, men spillmotoren er ikke ferdigtrimmet.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo