Hopp til innhold

Anmeldelse: Fifa 10

Årets FIFA-utgave er som en lekkerbisken som halter.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

EA kommer med et tilbud som vil appellere til de aller fleste fotballelskere på denne tiden av året. Det byr på et imponerende rikt innhold av utfordringer og muligheter. Samtidig har spillbarheten fått en overhaling - på godt og vondt.

Fysikken og tempoet er tatt til et mer realistisk nivå. Ballen triller fort, men spillerne føles tyngre enn tidligere. Spillerne kan nå bevege ballen og spilleren 360 grader i stedet for i åtte retninger. Men til gjengjeld har spilleren mistet noe av friheten man hadde i FIFA 09.

Intervju: Creative Director Gary Paterson

Den taktiske fordypningen i forhold til formasjoner er fjernet. Man får ikke alltid bytte kontroll av spiller i enkelte situasjoner. I tillegg blir kamper ofte avgjort som følge av tilfeldige hendelser man ikke kan gjøre noe med.

Hodeløst forsvar

I FIFA 09 var forsvaret selve fundamentet i laget, tryggheten som sjelden fant på noe sprell. Men i FIFA 10 er det trygge elementet totalt fraværende. Forsvarerne oppfører seg som hodeløse høns, noe som er svært frustrerende for dem som ønsker å vinne på grunn av ferdigheter - og ikke tilfeldigheter.

(anmeldelsen fortsetter under videoen)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Det er ikke lenger like enkelt å komme forbi motspillere, nå må du stole på pasningsspill og finter - ikke fart. Spillerne mister også mye enklere ballen i duellspill, noe som gjør det svært risikabelt å dempe en ball eller holde på den. På grunn av dette oppstår det gjerne flere rare situasjoner gjennom en kamp, ofte anført av forsvaret.

Den rareste formen for forsvarsarbeid opplevde jeg under en online-kamp. Jeg taklet Drogba soleklart innenfor 16-meteren, en annen forsvarer kom hoppende over den liggende Chelsea-spilleren for å klarere ballen, men i det hopp-over-animasjonen er ferdig og han endelig snur seg for å ta ballen, er Drogba oppe på beina igjen. Ballen har han plassert i mål, med meg som sjokkert vitne.

2-2, det nye 0-0

Det blir mange mål i løpet av 90 minutter, plus eventuell tilleggstid. Til nå har jeg ikke opplevd en målløs kamp, i snitt lander de fleste kampene på fire mål eller mer – langt flere mål enn det blåses for offside. Den bakre fireren er ofte ujevn, noe jeg mistenker er for å kompensere for en feil som oppstod i FIFA 09 med gjennombruddspasningen.

Det er mye moro å hente i det faktum at det blir målrike kamper, men det virker som "koden" for å score mål har blitt for enkel å knekke. EA har allerede annonsert patch som er tilgjengelig for nedlasting, den tar først og fremst for seg finesseskuddene, som etter sigende har blitt en veldig enkel måte å score på med litt øvelse.

FIFA 10 er uten tvil et godt fotballspill som har nok å by på til den som vil spille alene, med venner eller online. Et spill som langt på vei er en naturlig og fin utvikling i fotballspillserien, men spillmotoren er ikke ferdigtrimmet.

Kulturstrøm

  • Céline Dion gjør comeback i OLs åpningsseremoni

    Arrangørene av sommer-OL i Paris bekreftet fredag at den canadiske artisten Céline Dion skal opptre under åpningsseremonien.

    Arrangørene har tidligere hintet om at den internasjonale popdronningen skulle opptre, men først fredag kveld ble det offisielt bekreftet, melder CNN.

    Céline Dion slutter seg dermed til Lady Gaga og den fransk-maliske artisten Aya Nakamura på scenen. Hun forventes å synge «L'Hymne à L'amour» – en hyllest til den franske legenden Edith Piaf.

    55-åringen måtte tidligere i år avlyse sin verdensturné fordi hun er rammet av sykdommen «stiff person syndrome», en svært sjelden, nevrologisk sykdom.

    Opptredenen i Paris er Dions første siden hun fikk diagnosen.

    (©NTB)

    Celine Dion begins world tour in her hometown
    Foto: ALICE CHICHE / AFP
  • Sendes på hemmelig oppdrag

    – Regissør Guy Ritchie er tydelig inspirert av klassiske «men-on-a-mission»-filmer. (...) Hans «The Ministry of Ungentlemanly Warfare» er løst basert på sanne figurer og hendelser under andre verdenskrig, men Ritchie behandler historien som en enkel machofantasi med tvilsom logikk og glimt i øyet, skriver filmkritiker Birger Vestmo.