Midt i blinken for jentene

«Selma gjør så godt hun kan» sitter som et skudd. Det er riktig nok hvis leseren er en elleve år gammel jente.

En elleve år gammel gutt kunne ikke brydd seg mindre.

Nå skal jeg ikke dra alle over en kam.

Men her er settingen:

Selma er elleve år og beste­venninne med Devi. I tillegg har hun et godt øye til Oskar. Men forelskelse, nei, det er noe klissete hun ikke har tenkt å befatte seg med.

Men så var det den puberteten som nærmer seg, da.

Den er ikke Selma så opptatt av. Hun liker snegle­kappløp og morsomme utfordringer på YouTube. Romantiske filmer holder hun seg helst unna.

Men plutselig er hun nærmest i en film selv. For når den bråmodne og bysmarte Ingeborg dukker opp, får Selma en farlig utfordrer i konkurransen om Oskar:

Kampen om Oskar

Challenge, kaller de det.

Ubesværet bruker Kjersti Synneva Moen engelske ord og uttrykk som norske barn og ungdommer gjør, uten at det føles som noen akutt språk­trussel.

Dialogen er direkte og ujålete. En stor del av den foregår på Snapchat eller andre sosiale medier. Selma fører dessuten en indre dialog med kjæle­dyret sitt, skilpadden Albert. Han er en skikkelig besser­wisser. Her er det mye humor.

Gjennom 21 kapitler, som alle har talende titler, blir vi lesere Selmas heiagjeng.

For hvordan skal det gå med en som er redd for så mye? Moen illustrerer det godt ved et syltetøy­glass som Selma skal putte bekymringene sine oppi. Men som oftest er lokket av, og glasset eser til en tønne.

Tegninger og tekst spiller på lag

Jeg liker at tegningene er tydelige. Det ligger mye psykologi og gjenkjennelse i dem. Selmas tanker illustreres gjerne i store, rosa skyer, der også Flørteeksperten fra YouTube får sitt eget liv.

Den visuelle variasjonen, fra tradisjonelle tegneserie­ruter med snakke­bobler via den indre dialogen til store, rene oppslag, trekker leserne inn og holder dem der.

Det er fint.

Hvorfor så kjønnsdelt?

Likevel stiller jeg meg spørsmålet om hvorfor så mange barnebøker for tiden retter seg eksplisitt mot enten gutter eller jenter?

«Selma gjør så godt hun kan» vil sikkert gå rett hjem hos jenter på vei inn i puberteten. Men jeg tviler på at så mange elleve år gamle gutter vil føle seg hjemme i bestevenninnenes intriger.

267 sider er også en diger munnfull å gi seg i kast med.

Jeg har tidligere skrevet at norske tegnserier deler seg i minst to tydelige tendenser. På den ene siden har vi fantasy-seriene, som «Nordlys», «Ragnarok» og «Dragens Øye», der den fysiske kampen får stor plass.

På den andre siden har vi de sosial­realistiske bøkene, der heltene ikke skal finne seg selv gjennom kamp med monstre og onde krefter, men gjennom å konfrontere sine egne følelser. Det verbale – og det mentale – som ofte jentene er bedre på enn guttene i denne alderen, er det som skaper spenning og fremdrift der.

Anja Dahle Øverbyes «Tarjei, 13 år» er et unntak.

Jeg tror slett ikke at alle gutter er like, like lite som jeg mener at alle jenter er like. Men statistisk vil gutter lese bøker som er humoristiske eller spennende, der jenter i større grad lar seg rive med av følelser og forelskelsens rivalisering.

Det er ikke noe mål at alle bøker skal treffe alle. Men kanskje er dramatikken hakket for snever her til at historien, som har nok av spenningseffekter, vil finne gjenklang hos en større gruppe potensielle lesere.

Pangstart

Jeg er likevel ikke i tvil om at Kjersti Synneva Moen har det som skal til.

For debutboken «Grip den føkkings dagen» fikk hun Kulturdepartementets tegneseriepris. Nå er hun nominert til Brageprisen for bok nummer to.

Det er det ingenting å si på. For «Selma gjør så godt hun kan» er en klassisk oppvekstfortelling med god moral.

Inspirert av amerikanske underholdnings­filmer er den skrekk-grøssende ubehagelig underveis, før sannheten seirer etter svik og bedrag.

Både bruschetta og brødskive

Bonusmaterialet som Moen så smart serverer ved bokens slutt, er et svar til min kjønnskritiske lesning og et hint om at smak og behag ikke kan diskuteres. Vi får nemlig to matoppskrifter, den ene er på bruschetta, som Ingeborg spiser, den andre på brødskive med leverpostei. Ja da, det er Selma som gomler i seg den.

Slik sett er også bokens tematikk en protest mot det konforme. Vi er alle individualister med hver vår smak.

Kjersti Synneva Moen har med «Selma gjør så godt hun kan» i alle fall vist at hun har en glupende appetitt på fengende historier. Jeg håper sulten holder i mange bøker til.